Debatt ● silje maria tellmann og magnus gulbrandsen
På Borte(n)bane om forskningsformidling
Forskningsformidling kan ta mange former, og vi har ikke gode registre for omfanget av formidling til allmenheten over tid.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I høst har debatten om forskningsformidling tatt stadig nye veier – fra offentlig intellektuelle og cancel culture til internasjonale forskeres deltakelse i offentligheten. Nå har også statsråd Ola Borten Moe kastet seg inn i debatten. Godt hjulpet av Skjalg Fjellheim hevder han at vi aldri har hatt så lite deltakelse fra akademikere i samfunnsdebatten som nå.
Med rette er det mange som har spurt seg om dette stemmer siden det ikke finnes gode tall på omfanget av forskningsformidling. Det er heller ikke helt klart hva vi diskuterer når vi snakker om forskningsformidling og akademias samfunnsoppdrag.
Forskningsformidling kan ta mange former, og forskere bidrar til samfunnet på langt flere måter enn gjennom deltakelse i den generelle samfunnsdebatten. Istedenfor å fokusere på å telle hver enkelt forskers aktiviteter bør man være mer opptatt av akademias samlede bidrag til samfunnet.
Deltakelse i offentlig debatt gjennom å la seg intervjue, skrive kronikker, delta i debattprogrammer eller holde foredrag, er aktiviteter som vi umiddelbart forbinder med forskningsformidling. Forskere kan registrere dette i den nasjonale databasen Cristin, men det er ikke pålagt, og svært mye formidling sannsynligvis aldri havner her. Vi har altså ikke gode registre for omfanget av formidling til allmenheten over tid.
Ved å kombinere ulike kilder vet vi likevel ganske mye. Forskere er aktive på mange ulike arenaer i samfunnet, og de kommuniserer forskningen sin gjennom langt flere kanaler enn media. Forskere deltar i stadig flere offentlige utvalg, og de bidrar til politikkutforming gjennom å skrive rapporter, komme med innspill eller holde foredrag. De drar på skolebesøk, samarbeider med bedrifter og praktikere, driver opplæring for organisasjoner og institusjoner, og de er i jevnlig og hyppig kontakt med ulike aktører uten at det bokføres noe sted.
Mye av denne formidlingen skjer bak lukkede dører, men den er ikke mindre viktig av den grunn. Det er gjennom slike relasjoner at mye forskning får samfunnsmessig impact, noe som også har fått økt forskningspolitisk oppmerksomhet.
Kommunikasjon og samspill med resten av samfunnet er en viktig del av akademias samfunnsoppdrag, men det betyr ikke at hver eneste forsker skal gjøre alt. Som i andre bransjer er det funksjonelt med en viss arbeidsdeling, og det er lite fruktbart å se seg blind på én del av samfunnsoppdraget på individnivå. På samme måte som forskning bygger stein på stein over lang tid, vil også god forskningsformidling hvile på kunnskapen til langt flere enn den ene som formidler til offentligheten eller spesifikke samfunnsaktører.
Det er likevel påtagelig at i diskusjonen om forskningsformidling, er det mange som mener mye uten å bruke det kunnskapsgrunnlaget som allerede finnes. Vi ser det også innenfor andre forskningspolitiske diskusjoner: debatter om alt fra finansiering og konkurranse til kommersialisering og innovasjon har en tendens til å ignorere det vi faktisk vet om disse aktivitetene.
Når det er sagt, gjøres det langt mindre forskning på forskning enn forventningene til forskningen og størrelsen på denne budsjettposten skulle tilsi. Kunnskapsgrunnlaget for den norske forskningspolitikken har vært preget av kortsiktige prosjekter og administrative ambisjoner. Det er både behov for mer uavhengig forskning på forskning i Norge og en bedre bruk av den forskningen som allerede er formidlet.
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
