Prisen for å bruke tid på å formidle kunnskap til vanlige folk kan være høg

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For tiden diskuteres vilkårene for fagformidling ved universitetene. I NFFO-bulletin og Aftenposten hevder kjemiker og førsteamanuensis Alexander H. Sandtorv at fagformidling ikke blir tatt på alvor av UiO, og han antyder at universitetet ikke tar fagformidlingsdelen av samfunnsoppdraget sitt tilstrekkelig seriøst. Rektor Svein Stølen er ikke enig, og han viser til både kursing, plattformer og kultur for fagformidling. Men dette er ikke nok. Det trengs systemendring der fagformidling anerkjennes og er meritterende på linje med forskning.

Selv var jeg førsteamanuensis ved OsloMet fram til jeg for to år siden sluttet i jobben og begynte i en redaktørstilling i Store norske leksikon. Som førsteamanuensis brukte jeg i perioder svært mye tid på utadrettet fagformidling; jeg skrev bøker og artikler, holdt foredrag og deltok i radio- og TV-programmer der jeg formidlet fagfeltet mitt, astrofysikk. Hvis OsloMet hadde verdsatt fagformidling så høyt som jeg mener de burde, ville jeg nok aldri begynt å se etter andre jobber.

Med 'fagformidling' mener jeg her formidling av fagkunnskap på norsk til ikke-fagpersoner. Slik formidling er avgjørende for å beholde og videreutvikle norsk fagspråk, og det er en bærende og – etter min mening – altfor neglisjert del av samfunnsoppdraget til universitetene.

Mine erfaringer er fra OsloMet. Alle universiteter har sine særegne måter å gjøre ting på, men jeg har ingen grunn til å tro at OsloMet skiller seg vesentlig andre norske universiteter på dette området.

Da jeg i min hverdag som førsteamanuensis var misfornøyd med fagformidlingens kår, er det på tross av at jeg opplevde anerkjennelse blant kollegaer. Det er på tross av at mine nærmeste ledere støttet meg, og på tross av at jeg fikk kursing på OsloMets glimrende program for fremragende forskningsformidling. Problemet er ikke mangel på velvilje, kurs eller plattformer. Problemet er på systemnivå. Insentivene for å prioritere publisering i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter er så sterke og så tett innvevde i universitetssystemet at all verdens velmente kurs og hurrarop til fagformidlingens fremme ikke monner.

Som førsteamanuensis forventes det at man skal sikte mot å bli professor, med de fordelene det gir i form av lønn, status, mer forskningstid og muligheter på arbeidsplassen. For å bli professor må man publisere forskning. Pliktene til en førsteamanuensis varierer nok en del, men i min jobb hadde jeg omtrent 70% undervisningstid. De resterende 30% var forskningstid. 30% er lite når man både skal holde seg oppdatert på fagfeltet og produsere original forskning. I en slik situasjon vil åpenbart tid brukt på fagformidling være tid som ikke blir brukt på forskning. Kanskje har man en leder som synes det er fint å bruke forskningstid på fagformidling. Men hvem vet hva den neste lederen vil mene? Og da risikerer man å plutselig stå der – med mengder av fagstoff formidlet til de brede massene, men med en mager publikasjonsliste – og bli fratatt all forskningstid. Da er det for sent å bli forsker og for sent å klatre på den akademiske rangstigen.

Å bruke for mye tid på fagformidling er altså en risikabel aktivitet, kanskje med mindre man allerede er godt etablert som professor. Og dette skriver jeg som hadde fast stilling. For en person med en midlertidig forskerstilling vil fagformidling være enda mer risikabelt. Joda, kanskje erfaring med fagformidling nevnes i stillingsutlysninger, men det er ikke på den banehalvdelen kampen om jobbene står.

Så kan man innvende at den som ikke forsker, ikke har noe å formidle. Og det er åpenbart at det å holde seg oppdatert på fagfeltet sitt er viktig for å formidle faget sant og troverdig. Men av de godt over hundre gangene jeg i en eller annen form har uttalt meg som fagperson, kan jeg telle på én hånd hvor mange ganger jeg har uttalt meg om akkurat det jeg har forsket på. Forskning er ofte ekstremt spisset, men fagfeltet som skal formidles, er bredt. Det er også derfor jeg gjennomgående bruker ordet 'fagformidling' istedenfor 'forskningsformidling'. For det er i all hovedsak slik mange forskere formidler; som fagperson, ikke som forsker.

Debatt

Vår oppgave som forskere

Jeg tror ikke alle universitetsansatte skal sprette rundt mellom mediehus, forlag, blogger og klasserom for å formidle faget sitt. Ulike forskere har ulike interesser og talenter. Men forskere som ønsker og klarer å formidle, må hegnes om og dyrkes fram. Da kan vi ikke ha et system der man svekker karrieremulighetene hver gang man formidler faget sitt utenfor internasjonale tidsskrifter som ingen leser.

Så hvordan kan fagformidlingen ved universitetene verdsettes og løftes fram? Tre forslag:

1. Merittering. OsloMet opprettet i 2019 en ordning med merittering av undervisere, der ansatte kan få lønnsopprykk og hevet status med bakgrunn i undervisningsinnsats. Hvorfor ikke en tilsvarende ordning med merittering av formidlere? Ikke bare på OsloMet, men på alle norske universiteter.
   
   
2. Det bør bli full anerkjennelse av at formidling av fag er en del av jobben, og at det ikke oppstår av seg selv, men tar tid.
   
   
3. Det bør settes av tid til fagformidling for de som bruker mye tid på det. Når fagformidling må spise av tid som ellers kunne vært brukt til forskning, vil fagformidling og forskerkarriere bli konkurrenter på timeplanen. De som bruker mye tid på fagformidling, bør heller få mindre undervisning. Mange gode fagformidlere er nok over gjennomsnittet opptatte av god undervisning, men det bør i det minste ikke være noen automatikk i at tid til fagformidling skal spise av forskningstiden.

Og hvordan bestemmer man hvem som er en god formidler? Jeg tror ikke tellekanter for fagformidling er veien å gå; til det er fagformidlingen altfor mangefasettert, og jeg tror ikke det er mulig å lage et hensiktsmessig system for å kvantifisere fagformidling. Kanskje kan enkelte veldefinerte deler av fagformidlingen, som bok- og leksikonskriving, tallfestes. Men jeg tror ikke det er er til å unngå at vi må bruke et av våre mest undervurderte og neglisjerte vurderingsredskaper: skjønn. Generelle kriterier for hva som teller som fagformidling, kan formuleres, men så vil man alltid måtte gjøre en skjønnsmessig vurdering av hvordan kriteriene tilfredsstilles.

Selv valgte jeg å forlate akademia og heller ta interessen for fagformidling til sin ytterste konsekvens ved å begynne å jobbe i Store norske leksikon. Det er et imponerende mye lest og fritt tilgjengelig oppslagsverk på nett som eies av de norske universitetene i fellesskap. For å holde leksikonet faglig fundert og kvalitetssikret samarbeider vi med hundrevis av fageksperter fra de norske universitetene.

Jeg er ikke i tvil om at universitetene ser den enorme samfunnsnytten i å bruke sin ekspertise til allmenn fagformidling med så stor rekkevidde. Det jeg håper, er at alle forskerne som bidrar til utadrettet fagformidling i Norge, i Store norske leksikon og gjennom alle andre kanaler, skal få full anerkjennelse for at den jobben er viktig. Da kan vi ikke ha et system der fagformidling går ut over de akademiske karrieremulighetene.

Horisont 2020

Har betalt milliarder for open access-publisering