Debatt ● Lars Klemsdal
Overspent gestikulering fra Selnes
Vi mener det er god grunn for klagenemnda til å utvikle sitt vurderingsgrunnlag og sin praksis med å innlemme faglige vurderinger i sin juridiske behandling.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Gisle Selnes gestikulerer med moralske pekefingre og ber visse norske fagmiljøer om «å rydde opp» i uryddig omgang med skillet mellom «sjusk og fusk» og hva som skal regnes som plagiat. Der viser han blant annet til Anne Kamilla Lund og min revurdering av Ingvild Kjerkols masteroppgave som førte til at hun ble meldt inn til Klagenemnda ved Universitetet i Nord, som så fattet vedtak om fusk, etc.
Istedenfor å bidra til en oppklarende debatt om hva denne saken bør dreie seg om, nemlig studenters rettssikkerhet i møte med akademias domstoler, gjør han seg selv til en nidkjær overdommer over andres ærlige forsøk.
Det er for øvrig litt å rydde opp i i Selnes artikkel, også. For det første frikjente ikke vår rapport masteroppgaven for fusk, slik Selnes skriver. Vårt oppdrag var å vurdere om det var grunn til mistanke om fusk som følge av plagiat. Det konkluderte vi med at det var. Derfor, og kun derfor, gikk saken videre til den lokale nemnda i ved Nord universitet.
Når vedtaket til nemnda i Nord ble offentlig kjent og vår rapport ble delvis offentliggjort, gikk vi ut med en kronikk i Khrono hvor vi utdypet grunnlaget for vår skjønnsutøvelse.
Vi påpekte også at selv om vi verken var overrasket over, eller i og for seg uenige i at nemnda konkluderte med fusk, var vi overrasket over nemndas begrunnelse, hvor de blant annet satte til side vårt forsøk på å rydde nyansert mellom hvilke innslag av tekstlikhet som burde falle inn under kategorien plagiat i betydningen tyveri av andres tekst eller åndsverk, og hvilke innslag som ikke ga grunnlag for en slik kategorisering, men heller måtte regnes som faglig umoden håndtering av tekst og fagstoff.
Dette skillet har vi utdypet i flere innlegg og det er i og for seg også gjengitt i Selnes innlegg, så jeg utdyper ikke dette på nytt. Men å kalle dette skillet for «apokryft», hva nå det enn skulle bety i denne sammenhengen, virker noe meningsløst for det som kunne være det konstruktive poenget med å fortsette denne debatten.
Vi har vært klare på at vår konkrete formulering av dette skillet ikke nødvendigvis er optimalt, men distinksjonen er ikke tatt ut av det blå. Blant annet finnes det liknende skiller i Åndsverkloven hvor for eksempel i formuleringen om at fremstilling av andres arbeid uten henvisning må trekke på arbeidets «verkshøyde» for å kunne kvalifiseres som gjenstand for tyveri.
Selnes bruker metaforen «at det må ryddes opp», som om det finnes en entydig objektiv orden man kan rydde ting på plass i i dette sakskomplekset. Og det er vel nettopp det vi er uenige i.
Kriterier og kategorier for hva som skal regnes som plagiat/tyveri og dermed juks, og hva som skal regnes som faglig umodenhet, er som med alle sosiale fakta noe vi må bli enige om, og det vil ikke skje en gang for alle. Dette er pågående prosesser som blant annet forvaltes gjennom faglig eller profesjonell skjønnsutøvelse.
Vårt oppdrag som fagkommisjon var ikke å opptre som jurister, men gi en faglig skjønnsbedømming av saken. Dette gjorde vi ved å gå grundig gjennom hvert eneste tilfelle av tekstlikhet og vurdere det med henblikk på plagiat/fusk. Og for å være ekstra ryddige klargjorde vi våre faglige vurderingskriterier. På den måte mente vi selv at vi ga nemnda innsyn i den faglige vurderingen som var gjort, slik at de også kunne forholde seg til den når de skulle vurdere saken juridisk.
Jeg kan vanskelig skjønne at dette er uryddig. Snarere tvert om.
Nemndene må selvsagt forholde seg til sin «etablerte praksis», og det ville selvsagt være skandaløst å konkludere annerledes i en kjent politikers sak enn i andre tilsvarende saker uten profilerte aktører. Men når det er sagt er det ikke slik at «etablert praksis» per definisjon er sunn praksis, som ikke skal utfordres eller nyanseres.
Hvis nemndenes «etablerte praksis» er i tråd med Selnes enkle og unyanserte begrep om ensbetydende samsvar mellom tekstlikhet og plagiat, mener vi at det er god grunn for nemnda til å utvikle sitt vurderingsgrunnlag og sin praksis med å innlemme faglige vurderinger i sin juridiske behandling.
Dette handler ikke i første omgang om å nødvendigvis komme til andre konklusjoner, men om å begrunne de annerledes og mer nyansert. Og det er dette denne debatten burde handle om for å kunne bli et konstruktivt bidrag til å styrke studentenes rettssikkerhet. Og det er nettopp studentenes rettssikkerhet som er den viktige grunnen til å videreføre denne debatten, ikke Ingvild Kjerkols sak som sådan.
