Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi er kommisjonen som vurderte Ingvild Kjerkols masteroppgave på nytt i vinter, etter at media avslørte tilfeller av tekstlikhet med andre tekster uten oppgitt kilde. Vi gjorde en grundig vurdering av masteroppgaven med sikte på å avklare om denne tekstlikheten burde regnes som plagiat i en alvorlighetsgrad som tilsier at det dreier seg om fusk. 

Som kompetente innenfor gjeldende fagområde var oppdraget vårt å gjøre en skjønnsmessig helhetsvurdering. Det fremgår av Nemnda for studentsaker ved Nord universitets møteprotokoll datert 100424 sak 34/24, «Mistanke om fusk», tilgjengeliggjort i Khrono.no, at vi gjorde en annen vurdering enn nemnda, basert på en operasjonell definisjon av plagiat. Vi kommer tilbake til den. 

Fuskedom

43 prosent tekstlikhet i Kjerkols master Les hele begrunnelsen her

Vi vurderte at det var mistanke om fusk, men at vi var i tvil. Dette innlegget handler om denne tvilen. 

Vår agenda er ikke å forsøke å få nemndas vurdering underkjent. Vi regner med at nemndas vurdering er gjort i tråd med nemndas egen praksis og slik rettferdig på nemndas premisser som et legitimt vurderingsorgan. Det vi ønsker er å problematisere regelverket og anvendelsen av regelverket i nemnda, med ønske om å få reist en debatt om praksis innenfor et område som kan få store personlige konsekvenser for enkeltindivider. 

Vi vet også at regelverket ved Nord universitet vil trolig avvike noe fra fuskeregelverk andre steder. Samtidig tenker vi at denne debatten gjelder vurderingspraksisen generelt ved norske læresteder for høyere utdanning. Men gitt konteksten og anledningen vil vi allikevel ta utgangspunkt i nemndas vurderinger i denne konkrete saken slik de fremgår av møteprotokollen som ble publisert i Khrono.

Nemndas møteprotokoll referer korrekt vår operasjonalisering og presisering av når tekstlikhet bør regnes som plagiat i en alvorlig forstand, som tyveri av andres åndsverk, og når det kan regnes som uselvstendig faglig arbeid som ikke rammer andre part og som i forskningssammenheng ikke bør regnes som forskningsfusk:

«I sin rapport trekker kommisjonen et skille mellom «plagiat av uttrykt meningsinnhold» og «plagiat av formuleringer» av hva som er fusk eller ikke. Videre skilles det mellom «plagiat av formuleringer av generelt meningsinnhold» og «plagiat av unikt meningsinnhold». I rapporten fremheves det at «utstrakt grad … av plagiat av formuleringer med generelt meningsinnhold, betraktes som faglig umodenhet og mangel på faglig selvstendighet», og at sistnevnte ikke vurderes som fusk. Rapporten konkluderer med at oppgaven er «preget av en god del inspirasjon og lån fra andre kilder av innsikter med generelt innhold» og at kandidatene ikke alltid «refererer korrekt» noe som slår ut i plagiatrapportene. Hovedkonklusjonen er at oppgaven ikke bygger på «plagiat av unikt meningsinnhold og dermed fusk», men at det finnes passasjer hvor komiteen er «i tvil om tekstlikheten kvalifiserer som fusk» og at det «samlet sett er grunnlag for mistanke om fusk»»

Kjerkol-saken

Mener universitetet ikke kan annullere masteren.— Retts­sikkerhets­problem

Og videre:

«Nemnda har merket seg at kommisjonen som våren 2024 vurderte mistanken om fusk, tilsynelatende har lagt til grunn et skille mellom generelle formuleringer og formuleringer av unikt meningsinnhold, og på den måten foretatt en avgrensning av hva som regnes som plagiat, og dermed også fusk. Basert på redegjørelsene over er det ikke rettslige holdepunkter for å foreta en slik avgrensning etter gjeldende regelverk og tilhørende retts- og forvaltningspraksis. Nemnda bemerker at vurderingstemaet er hvorvidt Kjerkol har fremstilt andres tekster som sine egne uten at det går frem at det er hentet fra andre. Ofte vil dette innebære bruk av identisk eller svært lik ordlyd som i kilden, bruk av spesielle ord og uttrykk mv. Dette gjelder uavhengig av meningsinnholdet i formuleringene. På den andre siden må det heller avgrenses mot feil, ufullstendige eller svake kildehenvisninger, for eksempel gjennom at det i begrenset omfang mangler sitatmarkering, mangler sidehenvisning etc. På dette punktet tiltrer nemnda for studentsaker Unnebergs artikkel Eksamensfusk ved universiteter og høyskoler publisert i Lov og rett, 51(2012)8: 491-510.»

kjerkol-saken

Jussprofessorer uenige med Kjerkols advokat:— Ikke noen tvil

Vår definisjon av plagiat kan absolutt diskuteres. Og vi ønsker at den blir diskutert. Fordi den definisjonen nemnda i praksis legger til grunn at plagiat tilsvarer tekstlikhet som sådan, uavhengig av meningsinnholdets karakter, blir for enkel. Da kunne vi overlatt vurderingene til maskinene selv. 

Disse vurderingene er derimot alvorlige, og de har potensielt dramatiske konsekvenser for dem som i hovedsak er den sårbare parten i denne sammenhengen, nemlig studentene som mistenkes for fusk og risikerer at masteroppgaven annulleres og utestengelse fra lærestedet. Vi trenger et mer nyansert og differensiert begrepsapparat for å sørge for rettssikkerheten til studentene.

Så til vårt bidrag til denne debatten: 

1) Vi må skille mellom tekstlikhet og plagiat:

Nemnda har gjort en tolkning av regelverket som kan virke rimelig, og den er legitim gitt nemndas mandat. Problemet er om regelverket følges såkalt bokstavelig. Når vi skulle gjøre vår vurdering opplevde vi at det ikke var mulig å følge regelverket bokstavelig (og strengt tatt er det vel prinsipielt umulig å gjøre det; det er derfor rettspraksis og presedens er en så viktig kilde for å sikre korrekt og rettferdig lovanvendelse i jussen). Vi så oss derfor nødt til å operasjonalisere plagiatbegrepet på en måte som gjør at vi substansielt kan skille mellom tekstlikhet og plagiat. 

Vår oppfatning er at vi må skille mellom plagiat av det som kan karakteriseres som unikt eller originalt formulert meningsinnhold, og formuleringer som gjengir standardiserte eller generelle innsikter om et tema. 

Debatt ● Asbjørn Røiseland

Rent faglig ville Kjerkols masteroppgave vært bedre om den hadde vært halvparten så lang

I konteksten samfunnsvitenskapelig forskning vil unike tolkninger av teoretiske kilder, unike metodiske designgrep, og ikke minst originale analyser og forskningsfunn være eksempler på det førstnevnte. Hvis slike typer meningsinnhold tas fra andre og gjengis som sitt eget så er dette alvorlig plagiat. Det er kort sagt tyveri, og det rammer andre part, altså den som har utviklet dette meningsinnholdet. Slike former for plagiat skjer ikke nødvendigvis gjennom kopiering av tekst. Det trenger ikke engang å ha formulert tekst som kilde. 

Eksempler på plagiat eller gjenbruk av tekstlige fremstillinger av generell eller standardisert karakter vil for eksempel være deler av et metodekapittel som når man viser til at man har fulgt «Tjoras SDI-metode» som innebærer sånn og sånn. I hovedsak vil — og til og med bør — slike fremstillinger være til forveksling like, de viser til standardfremstillinger. Tjora, som er opphavet til dette metodiske designet skal selvsagt refereres til. Men det er ikke alltid det vil være relevant å referere til den mellomliggende kilden, for eksempel den masteroppgaven der man første gang kom over Tjoras metode. Men det er selvsagt god akademisk skikk å skrive ut fremstillingen med egne ord, og også riktig å honorere kilden i litteraturlisten bak i avhandlingen. 

Debatt ● Sigbjørn Løes

Plagiat er ikke alltid juks og ikke all kunnskap kan plagieres

Så la det være helt klart igjen, vi mener ikke at det er godt eller greit håndverk å låne andres formuleringer av generelle innsikter. Vi regner det som et klart tegn på faglig umodenhet eller uselvstendighet som bør straffes i karaktervurderingen av masteroppgaven. Og her gir det også mening å snakke om at omfanget av gjenbruk av andres tekster bør tillegges vekt i vurderingen. Jo større omfang jo mindre innslag av selvstendig arbeid. Og er det mye av det så bør oppgaven gis karakteren F, altså stryk. 

I tilfeller av alvorlig plagiat av andres arbeid, derimot, så er det nok å gjengi et substansielt funn eller formulering av et originalt begrep uten å oppgi kilde for å kvalifisere som plagiat. Og det trenger ikke engang å gjenfinnes som tekstlikhet. Det er absolutt mulig å formulere andres funn og til og med begreper med sine egne ord. I slike tilfeller vil det dreie seg om alvorlig plagiat som kvalifiserer til fusk og kandidaten bør straffes med annullering og utestengelse.

Debatt ● Christine Meklenborg Nilsen og Geir Flikke

Plagiat og forskningsetikk: — Studentene tester grensene, vi veileder, presiserer og forklarer

2) Fusk eller faglig umodenhet:

Neste spørsmål blir: når er tekstlikhet eller gjenbruk av andres tekster uten å oppgi kilder å regne som fusk eller bare som faglig umodent eller uselvstendig arbeid i eksamenssammenheng? 

På en skoleeksamen er det å bruke hjelpemidler eller skrive av andre opplagt fusk. Der vil poenget være å vise at man behersker stoffet på egen hånd. På en skoleeksamen vil det å smugle inn og gjenbruke egne notater eller tidligere formuleringer også kunne regnes som fusk. En masteroppgave er en helt annen type eksamen enn en skoleeksamen. Gjennom masteroppgaven skal studentene vise at de behersker normer, standarder og etablert praksis for god faglig forskning. De skal vurderes som om masteroppgaven er et forskningsarbeid. Fordi det er nettopp det det er. 

Det betyr også at vi må vurdere bruk av hjelpemidler og andres tekster på en annen måte enn ved en vanlig eksamen, vi må vurdere det i tråd med normene for slikt i vanlig forskningsarbeid og ved publisering av vanlige forskningsresultater. Derfor er det urimelig at studenter blir felt for selvplagiat i egne forskningsarbeider, mens vi som er vitenskapelig ansatte fint kan gjenbruke våre formuleringer, for eksempel når vi gjengir standardfremstillinger av metodeopplegget vi har fulgt. 

Hvis vi tidligere har benyttet Tjoras SDI-metoden i en publisert artikkel og så i neste artikkel viser igjen til at vi har brukt SDI-metoden og oppgir Lund og Klemsdal (2022) som referanse, så plagierer vi Tjora. Men hvis vi dropper referansen til oss selv, selv om vi gjenbruker de samme formuleringer, og referer til Tjora, så er vi innafor. Men igjen, det er kanskje ikke god skikk å gjengi egne tidligere publiserte formuleringer, det er bare heller ikke rimelig å kalle det fusk eller selvplagiering.

Kommentar

Khrono-redaktør Tove Lie: Noen må ta oppvasken etter fuske-festen. Det haster

3) Fusk med fortsett eller ikke:

Så til spørsmålet om fusk med forsett eller ikke. Vi er overrasket over at nemnda i praksis har sett helt bort fra vår vurdering. Men det er vel nettopp et symptom på det problemet som Khronos redaktør Tove Lie nettopp tok opp i sin leder i Khrono 15. april, at vurderingene i sektoren spriker på dette området. Det finnes ikke etablert praksis bredt sett. 

Men det som virkelig forundrer oss var den klare oppfatning nemnda uttrykker for at plagiatet var gjennomført med forsett. 

Igjen, det er er ikke anliggendet vårt her å prosedere den gjeldende vurderingen, men å få fram noen generelle betraktninger: Man kan like det eller ei, men effektiviseringen av produksjonen av mastere (en villet politikk) innebærer at både undervisning og masterstudentenes gjennomføring av sine studier er blitt effektivisert. En effektiv måte å gi masterstudenter en innføring i hvordan å lage et metodekapittel er å vise til gode eksempler, det vil si andre masteroppgaver som kan regnes som forbilledlige. 

Det er altså ikke bare rimelig, men fornuftig å oppfordre studenter til å la seg inspirere av gode forbilder. Men så er det jo kjempeviktig at man skriver for eksempel metodekapittelet med egne ord, ikke klipper og limer. Men i vår digitale verden kan det jo lett gjøres digitale notater nettopp gjennom å klippe ut gode partier som man vi la seg inspirere av å lime inn i en notatblokk. 

Debatt ● Leiv K. Sydnes

Noe kan læres av statsrådenes refuserte masteroppgaver

Vi går ut fra at denne notatteknikken er ganske utbredt. Og det er ikke noe galt i å benytte en slik teknikk i og for seg. Det viktige er selvsagt at man reformulerer med egne ord (vel å merke når det gjelder generelt meningsinnhold). De som med forsett vil gjøre det lett for seg selv og bevisst slippe å formulere på egen hånd, men bare gjenbruke andres tekstutdrag har i dag utallige hjelpemidler som på noen sekunder vil transformere et tekstutdrag over i andre ordelag enn det opprinnelige. Dette var også tilgjengelig i 2021 i form av for eksempel oversettingsprogrammet til Google. 

Slik sett så vil man nesten kunne tenke at det å gjenbruke andres tekst uten å reformulere er et klart tegn på fravær av fortsett, iallfall mangel på bevissthet om hva det er man holder på med.

Debatt ● Hilde Gunn Slottemo

En fordummende debatt