— Økt fokus på strømlinje­forming i akademia

Økt fokus på publiseringspoeng, kampen om de få ledige stillingene og også frykt for eget og institusjonens omdømme. Dette kan være grunner til at forskere ikke ytrer seg i offentligheten, tror paneldeltakere i Trondheim.

Saira Basit, Aksel Tjora og Kjersti Thorbjørnsrud møttes torsdag kveld i Trondheim for å diskutere «Hva truer den akademiske ytringsfriheten?»

— Forsknings- og høyere utdanningsminsiteren vår er bekymret for «cancel culture» der studenter kan få professorene sparket for å ha ytret upopulære meninger i sosiale medier. Eller, det var det han brukte som begrunnelse for å se på status for den akademiske ytringsfriheten i Norge, innledet Thea Storøy Elnan, journalist i Morgenbladet og torsdagskveldens ordstyrer.

I juni ble rapporten om ytringsfrihet i akademia publisert. Den viste at forskere og vitenskapelig ansatte blant annet frykter tabloide vinklinger i media, konflikt med kolleger, hets, trusler og offentlig kritikk i forbindelse med å ytre seg offentlig.Den ble et selvsagt tema under torsdagens debatt om akademisk ytringsfrihet i anledning Stockmanndagene i Trondheim.

På arrangementets Facebook-side heter det at «I det moderne og globale samfunnet er ikke tillit til forskning og kunnskap noe som kan tas for gitt. Samtidig er den frie og uavhengige forskningen under stadig press. Fins det blindsoner vi ikke ser, og kan det tenkes at dagens Dr. Stockmann’er er noen helt andre enn vi tror?».

Sr. Stockmann er som kjent legen i Ibsens En folkefiende – han som oppdaget det forurensede vannet i byens folkebad, men som ble stående alene: Den kompakte majoritet har ikke alltid rett.

les også:

Vil verta flinkare til å støtta forskarane i krevjande saker

Fokus på publisering

Med i panelet var leder for forskningsprosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge», Kjersti Thorbjørnsrud, sosiolog og styremedlem ved NTNU, Aksel Tjora og Saira Basit, visedekan ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole.

— Vi ser et økt fokus på strømlinjeforming i akademia, som gjør sektoren til en industri som jeg igjen frykter gir mindre rom for original tenking. Den andre tror jeg er relatert til måten akademia administreres og ledes på, åpnet Thorbjørnsrud da hun ble spurt om hva som er den største trusselen mot akademisk ytringsfrihet.

Aksel Tjora pekte på et stadig økende fokus på publiseringspoeng:

— En påvirkes tidlig til å tenke «nødvendig undervisning, mest mulig publisering». En belønner dermed for en veldig snever ting. Ikke nødvendigvis formidling av forskningen, eller at en er en god underviser. Sånt blir det jo tatt for gitt at en gjør - mens publisering av forskning blir veldig tydelig belønnet i form av midler, lønnsøkninger og forfremmelser, sa Tjora.

Alt det andre som følger med en professor- eller forskningsstilling blir dermed bare støy i jakten på egen karriere, mente Tjora.

— Hvis en er, la oss kalle det, et offer for det, rydder en unna formidling, veiledning, og å forberede undervisning for å kunne gjøre forskning som gir deg «boost» videre. Det er såpass vanskelig å få fast jobb i akademia, og de som får jobb har stort sett en slik historikk.

Kamp om stillinger

Oppspillet til debatten kom en knapp uke tidligere: Hvor omfattende er selvsensuren i akademia, spurte Marit K. Slotnæs, redaktør for ideer og debatt i Morgenbladet, i egen avis 24.september.

Arrangementet i Trondheim var i Morgenbladetes Salongen-rekke.

Slotnæs nevner flere av sakene som har vært omtalt både i Khrono og andre medier de siste årene: Eikrem-saken ved NTNU, tyskervitssaken ved Universitetet i Bergen og bråket ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Også den siste uken har debatten om forskere og deres ytringer gått, etter at Ingerid Straume, som er leder for Akademisk skrivesenter ved Universitetet i Oslo, etterlyste flere intellektuelle i Norge; de som våger å mene noe i offentligheten. Dette kom også etter at regjeringen satte ned en arbeidsgruppe, ledet av jurist Anine Kierulf, som skal se på kårene for akademisk ytringsfrihet i Norge.

— Den kollegiale småligheten i akademia, det at vi i stedet for å å bygge hverandre opp, heller tråkker hverandre ned, har Kierulf tidligere pekt på som en utfordring.

les også:

Ytringsfrihet i akademia: — Mikroaggresjon og faglig ondskap er noe vi er nødt til å jobbe med

Men hva er det som gjør at forskere velger å ikke ytre seg?

Økt fokus på publiseringspoeng, kampen om de få ledige stillingene og også frykt for eget og institusjonens omdømme, ble det pekt på i torsdagens debatt.

Selv om panelet ikke landet på en tydelig konklusjonpå hva som truer den akademiske ytringsfriheten, minnet Tjora om at en forskers ytring ikke alltid er basert i forskningen, uten at det gjør de mindre kvalifisert.

— Jeg formidler utifra min undervisningskompetanse i tillegg til egen forskning. En gang ble jeg invitert til å kommentere et sosialt fenomen. Da er spørsmålet: Skal jeg ikke uttale meg om noe fordi det ikke finnes konkret forskning på området? Jeg vet mye om sosial interaksjon, selv om jeg nødvendigvis ikke har forsket på folk som kler seg ut som superhelter og gjør gode gjerninger. Det å formidle og vise fagfeltets relevans er min oppgave, sa Tjora.

— Samfunnsvitenskap bygger mye på formidling av perspektiver. Deltagelse i samfunnet er ikke det samme som formidling av resultater.

les også:

«Hun bør beklage». Rektor mener norsk forsker sprer fordommer mot akademikere fra utlandet

Omdømme og selvsensur

Omdømme ble også nevnt som en motvekt til ytringsfriheten. Det er lett å trekke konklusjonen om at et godt omdømme også gir en flere midler. En slik tankegang kan kunne skape både indre og ytre press, fortalte Saira Basit.

— Det skaper dilemma for ens akademiske frihet. Slik bygger nok også opp til en selvsensur. I tillegg skaper midlertidighet i akademia også en konkurransekultur og spisse albuer. Den kombinasjonen skaper lite samhold, sa hun og la til:

— Som demokrati må en betale den prisen ytringsfrihet er for å jakte på sannheten. Det er en vanskelig pris å betale for noen, men vi trenger den for å gjøre oss klokere.