Debatt ● karl øyvind jordell
Nye normer for autonomi
Å hevde at det er en inngripen i universitetenes selvstendighet at lokaliseringsspørsmål ligger hos Stortinget, har et visst preg av å rope ‘ulv, ulv’ – og det bør man være varsom med når Senterpartiet er i regjeringsposisjon.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Med stort alvor diskuteres nå forskningens frihet og universitetenes selvstendighet, f.eks av Stølen og Gornizka i Khrono 1.11. Selv om Nesna ikke nevnes, er det nok signalene fra statsråden om å holde høgskolen der i live som ligger bak.
Hovedanliggendet er at «det er legitimt at våre folkevalgte ønsker å definere overordnede politiske rammer for sektoren. Spørsmålet er hvor langt og dypt denne styringen skal gå, og hvor styringsmakten skal ligge.»
Professor Einar Lie ga i Aftenposten 23.10 til beste en lakonisk kontrafaktisk kortversjon av historien for høyere utdanning her til lands: «… hadde vi fra starten overlatt dette til sektoren selv, er det ikke opplagt at vi nå hadde stått med så mye mer enn ett universitet i Oslo, en høyskole for handelsfolk i Bergen og en for teknikere i Trondheim.» Skal man være pirkete - og det skal man jo overfor historikere - glemte han et kurs for bønder og gartnere på Ås.
Det som ikke er en forglemmelse, er at vi dessuten hadde grovt regnet en sykepleieskole, en lærerskole og en ingeniørhøyskole pr fylke; når dette ikke er en forglemmelse, skyldes det at disse institusjonene ikke var del av det høyere utdanningssystemet. Etterhånden ble de det, og omtrent samtidig kom distriktshøgskolene, som ble kimen til våre nye universiteter – eller snarere miniversiteter, med krav begrenset til et fåtall dr gradsprogrammer.
I min tid som studentpamp på 70-tallet var det betydelig skepsis til at distriktshøgskolene skulle tilby universitetsfag – de skulle være høyere yrkesskoler, slik alle unntatt universitetene i Oslo og Bergen skulle være.
Som kjent startet Universitetet i Oslo langt på vei som en høyere yrkesskole – for prester, jurister, leger og lektorer. NTNU var opprinnelig to høyere yrkesskoler, NTH (Norges tekniske høgskole) og Norges lærerhøgskole; sistnevnte ga tilleggsutdanning til lærere fra lærerskolene. I Tromsø hadde man saktens Nordlysobservatoriet, men utdanning av leger for landsdelen var nok det tunge hensynet – som ikke gikk upåaktet hen i Oslo og Bergen.
En fornøyelig beskrivelse av distrikthøgskolenes tilkomst finnes i Kåre Rommetveits kapittel «Decision Making under Changing Norms» i James G. March og Johan P. Olsens bok Ambiguity and Choice in Organizations fra 1976. Med bakgrunn i et antall variabler kalkulerer Rommetveit hvor skolene vil bli plassert, og bommer bare på Skien – den skolen ble lagt til Bø.
Det vi står overfor med Nesna, kan anses som «Decision Making under Changing Norms», riktignok slik at normene vender tilbake til det som har vært det normale, at styringen går så 'langt og dypt' (Stølen og Gornitzkas uttrykk) at det er Storting og styringsverk, og ikke de regionale universitetsstyrer, som tar seg av lokaliseringsspørsmål. Å hevde at dette er en inngripen i forskningens frihet og universitetenes selvstendighet har et visst preg av å rope ‘ulv, ulv’ i utide – og det bør man være varsom med når Senterpartiet er i regjeringsposisjon.
Lie har en rekke refleksjoner omkring mange problemer statsråden vil få hvis han vil redde Nesna. Det vil føre for langt å gå inn på alle; jeg skal begrense meg til å kommentere to.
Lie viser til at lærerutdanningen er blitt femårig, «… med en mer akademisk, forskningsorientert preg». Det er ikke gitt at den vil forbli slik. Studenter har uttrykt misnøye med master-kravet, og Senterpartiet har signalisert at kravet kan justeres. Her vil gode styringsdata foreligge til sommeren, når man ser hvor mange usilte studenter som har klart masteroppgaven på normert tid (med ‘usilte’ mener jeg at det ikke stilles klare karakterkrav fra lavere grad for på begynne på masterstudiet). Jeg frykter frafallet kan være 40-50 prosent, i hvert fall på lærerutdanningen for trinn 1-7, som har den svakeste studentgruppen.
Jeg deler Lies bekymring for å skulle drive lærerutdanning både på Nesna og i Mo i Rana. Kanskje bør man se på prosessen som ledet fram til at lærerhøgskolen på Elverum ble nedlagt – den lå farlig nær Hamar.
Men problemet er mer allment. Jeg tillater meg å gjengi et avsnitt som jeg bare med nød og neppe fikk ta med i mitt kapittel i ‘Kampen om Campus Nesna’:
«Det er viktig å huske at jenter ikke bare er potensielle yrkesutøvere – de er også unge kvinner som ser seg om etter en partner, av det andre eller samme kjønn. Og i en situasjon der kommunikasjonene og studiefinansieringen er bedre enn før, er det forståelig at jenter primært søker barneskolelærerutdanning i de større byene, hvor utbudet av potensielle partnere er størst, og hvor kafeene og barene er flest. Stord, Sogndal og Volda sliter, til like med Alta. Og når Nesna er borte, sliter vel Bodø likevel – skal man reise langt hjemmefra, kan man like godt reise til Tromsø, eller til Trondheim, Oslo, Stavanger eller Bergen.»
I et intervju med Morgenbladet er statsråd Borten Moe opptatt av en annen studentgruppe: «… når folk er 29, har de et liv, mange har samboer, barn og bikkje, og dermed er det vanskeligere å få tak i folk hvis kravet er at man må flytte til studier i en stor by langt unna.»
Han anser dette som en gruppe som kan bidra til å løse distriktenes «store, uløste behov for kvalifiserte lærere i skolen. … Det klarer du ikke å løse uten å komme i kontakt med de gruppene vi nå snakker om».
Her er imidlertid spørsmålet om det i distriktene er så mange 29- åringer med bikkje m.m som er kvalifisert for å starte lærerstudier nær hjemstedet. Desentraliserte tilbud som rekrutterte denne studentgruppen, gikk så det suste i 80-åra. Men siden da har andelen som tar høyere utdanning, vokst sterkt. Det spørs om det er så mange kvalifiserte søkere igjen i utkantene, nå 20-40 år senere.
Les også:
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
UiO undergraver medisinsk forskning på norsk
Halvparten av Kristins informanter i doktorgraden sluttet i skolen
Elisabeth og UiO har samlet inn over 400 datamaskiner til ukrainske skolebarn
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Takk og farvel, masteroppgaven
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?
I Kjerkol-sakens kjølvann