Kronikk ● andresen, blazevic, elvbakken
Landets andre universitet 75 år
Stortingets vedtak om å bygge Universitetet i Bergen kom 9.april 1946. Landets «mørkeste dato» skulle nå også symbolisere starten på et viktig gjenreisningsarbeid.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Regjeringen Nygaardsvolds forslag til statsbudsjett i 1940 hadde et viktig vedlegg: En plan fra 1939 for et universitet i Bergen, utarbeidet av en komite med fagfolk fra Universitetet i Oslo, Bergens museum, Bergens ordfører og departementets ekspedisjonssjef. Regjeringen hadde som intensjon å starte byggingen av dette universitetet, men krigen i Europa satte stopper for all ny statlig byggevirksomhet.
Stortingets vedtak om å bygge Universitetet i Bergen kom 9.april 1946. Landets «mørkeste dato» skulle nå også symbolisere starten på et viktig gjenreisningsarbeid. Regjeringen ønsket et fullt universitet som det i Oslo – ikke like stort, men like faglig bredt – selv om det i starten bare fikk fakulteter for realfag, humaniora og medisin. Det skulle gi økt kapasitet for forskning og gi ungdom fra alle lag og fra hele landet studiemuligheter.
UiB feiret 50 år i 1996, da var landets andre universitet ett av fire.
Andresen, Blazevic, Elvbakken
I Bergen, som i nabolandene, arbeidet lokale og regionale aktører i mellomkrigstiden for å få nye universitet. Mens det andre danske universitetet i Århus og det tredje svenske, i Gøteborg, var forankret i utdanningsinstitusjoner, vokste Universitetet i Bergen ut av forskning og formidling ved Bergens museum. Grunnsteinsnedleggelsen 25. oktober 1946 til nye fløyer på Geofysisk institutt for andre viktige realfag, markerte tydelig at et nytt universitetet skulle reises.
Lov om Universitetet i Bergen passerte Odelstinget sommeren 1948 uten debatt. Til forskjell fra loven om UiO, som den ellers tok mønster av, var demokratisering en intensjon i UiB-loven. Ikke bare professorene, også andre ansatte og studenter, fikk plass i fakultetsrådene og kunne delta ved valg av dekaner.
UiB- loven fikk også en formålsparagraf som la vekt på formidling. Forskjeller til tross, UiB skulle være en i størrelse mindre variant av UiO, med forskning og undervisning i bredden. Ingen utdanning skulle etableres uten at den var forskningsbasert. Universitetet skulle ha kombinerte stillinger, hvert enkelt professorat skulle gi økt forsknings- og undervisningskapasitet.
Universitetet i Bergen åpnet 30.8.1948. Å utdanne medisinere var spesielt viktig, legemangelen i landet var stor. Det startet med den kliniske utdanningen i samspill med Bergen kommunes sykehus på Haukeland. Kvinneklinikken var alt bygd som statlig klinikk og tilrettelagt for medisinerutdanning.
Realfagene og de humanistiske fagene ble bygd ut etter planen fra 1939, med normer for bemanning av fag og institutter, og normerte kontorstørrelser for hver stillingsgruppe. Disse fagene utdannet lektorer til gymnasene. Lektorene var embetsmenn, så også det nye universitetet skulle utdanne for statstjeneste, selv om det ikke utdannet teologer og jurister.
Etterkrigsårenes varemangel og særlig for byggematerialer forsinket utbyggingen. Med regjeringen Gerhardsens oppfølging av Kleppe-komiteens plan for utbygging av universiteter og vitenskapelige høyskoler fra 1960, fulgte sterk utbygging i Bergen – av fag og bygging av hus – med kontorer, lesesaler, auditorier og laboratorier. Antallet studenter som søkte universitetet steg, ambisjonen var å gi plass til alle.
Først på 1960-tallet ble det strid om hvor UiB skulle vokse, utenfor byen, eller på Nygårdshøyden midt i byen. Stortinget fulgte regjeringens forslag om å bygge ut i byen, og byen regulerte store deler av Nygårdshøyden for universitetet. Det ble imidlertid mindre rivning og sanering der enn mange fryktet. Medisinerutdanningen ble fullstendig, tannlegeutdanning kom til, samlet på Årstadvollen og ved sykehuset. Det gigantiske Realfagbygget sto ferdig i 1977 og markerte fullføringen av den første utbyggingsfasen.
Samtidig hadde masseuniversitetet tatt form. UiB, både mindre og yngre enn UiO, hadde kanskje nettopp derfor også noe større frihet til å søke etter områder hvor det kunne bli ledende. Det fant nye tema, som Afrikas historie og anvendt matematikk, og unge disipliner, som sosialantropologi. I 1963 tok UiB initiativet til det som fra 1966 ble en lov om samfunnsvitenskapelig embetseksamen. Den banet vei for Det samfunnsvitenskapelige fakultetet fra 1970. Det juridiske og Det psykologiske fakultet åpnet i 1980.
Universitetet i Bergen åpnet 30.8.1948. Å utdanne medisinere var spesielt viktig, legemangelen i landet var stor.
Andresen, Blazevic, Elvbakken
Etter en periode med stagnasjon, økte studenttallet sterkt etter 1985. UiB la opp til økt og nytt samarbeid med næringslivet, mer «nytteforskning» og målrettet grunnforskning, i tråd med Willoch-regjeringens forskningspolitikk. Oljeforskningen og utdanningen bredte seg til andre fag enn naturvitenskapelige, med for eksempel oljerett og oljeøkonomi.
Også utviklingsforskning ble et nytt felt. Både organisatorisk og innholdsmessig kom det til å gi UiB et nytt særpreg. Denne forskningen var knyttet til flere miljø og bidro til at UiB ble sterkt internasjonalt orientert lenge før internasjonalisering ble mål i seg selv.
I dag er denne forskningen viktig for universitetets satsning på bærekraftig utvikling. Som et klart politisk valg har UiB forpliktet seg til å bidra til å nå FNs bærekraftmål. Bærekraft er et nokså nytt, men sentralt stikkord for mange universiteter, blant annet i Oslo, Gøteborg og Århus. Oljeforskningen er på sin side sett som problem.
UiB feiret 50 år i 1996, da var landets andre universitet ett av fire. UiB liknet på UiO og var fortsatt både mindre og litt smalere – det manglet et teologisk fakultet. Universitetet i Tromsø, etablert i 1968, var også et breddeuniversitet, likeså Trondheims universitet fra samme år. Det ble til NTNU i 1996. Med sin NTH-historie har det sterkere teknologisk innretning enn de andre.
I årene etter 2000, med implementeringen av kvalitetsreformen, ble det noe færre studenter ved UiB, men de oppnådde flere studiepoeng. Det ble tydeligere satset på marine fag i forskning, utdanning og samarbeid med forskningsinstitusjoner og næringsliv.
Mens det nye universitetet på Ås, fra 2005, UMB (Universitetet for miljø- og biovitenskap), ble det grønne universitetet og UiT la «Norges arktiske universitet» til navnet, kunne det ses at UiB var profilert som det blå universitetet, med havet og det marine i sentrum. Noe lignende ses ved Gøteborgs universitet. Den marine satsingen inkluderte også oljeforskning. Etter 2005 ble den blå profilen tonet ned, og i det siste tiåret har oljeforskningen forsvunnet ut fra det blå.
UiB la noe mindre vekt på spesialisering og mer på breddesatsing, kanskje noe ulikt UiO, som tydelig profilerte seg som et internasjonalt ledende forskningsuniversitet. UiB ville være internasjonalt synlig, siden internasjonalt anerkjent, mens NTNU er internasjonalt orientert. UiT er vel det eneste av de gamle universitetene som profilerer seg som lokalt, regionalt og internasjonalt. Det har vært strid om veivalg og profilering ved UiB, noe som også har vist seg i stort engasjement ved rektorvalgene fra 2005.
I konkurranser om midler fra Forskningsrådet og EU har tildelinger til sentre for fremragende forskning og av ERC-midler (fra det europeiske forskningsrådet, red.mrk) vært mest ønsket, som forsterking av universitetets egen profil. UiO og UiB har ganske lik profil for tildeling av Sentre for fremragende forskning og midler fra ERC, selv om det kommer flest midler til det største universitetet. UiB har få sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI), der skårer NTNU, med sin teknologiske profil, høyt. UiT har på sin side fått like mange SFI-er som SFF-er.
Hvilke linjer kan UiB over tid sies å ha ført i norsk universitetspolitikk? Vi kan se flere. En handler om synet på institusjonstyper og struktur i høyere utdanning. I uttalelsen fra UiB om felles lov om eksamener ved universiteter og vitenskapelige høyskoler i 1970 var forholdet mellom disse institusjonene et tema. UiB var uenig i at de var blitt stadig likere. Høyskolene var noe helt annet enn brede forskningsuniversitet.
Dette har gjenklang i UiB- uttalelsen om Stjernø-utvalget i 2008, der det ble protestert på beskrivelsen av at institusjonene innenfor høyere utdanning lignet stadig mer på hverandre. Da strukturreformen ble iverksatt i 2015, gikk verken UiO eller UiB inn i fusjoner med statlige høyskoler – for Bergens del med unntak av fusjonen med Kunst- og design-høyskolen.
- Les også fra 2017: 19 universiteter og høgskoler har blitt til 7
En annen linje gjelder autonomi. Dette kan ses i en strid om finansiering av oljeforskning sist på 1960-tallet. Bevilgninger fra det teknisk-naturvitenskapelige forskningsrådet begrenset retten til å publisere, det kunne ikke tåles og UiB avsto fra penger derfra. Fra 1980-tallet tok UiB imot både gaver og forskningsmidler fra oljeselskapene. Fra 2014 økte imidlertid kritikken mot at UiB tok mot penger fra selskapene og drev med forskning for å øke oljeutvinningen i en tid da universitetet også sluttet seg til FNs bærekraftmål.
Det kan endelig også ses en linje knyttet til demokrati. Stortinget ønsket mer demokrati ved UiB i 1948 enn det var ved UiO. Etter 2000 er det kommet mange forslag om å erstatte den valgte rektoren med en ansatt og rektor som styrets leder med en ekstern oppnevnt av departementet. Både UiO og UiB har vært sterke forsvarere av å beholde ordningen med valgt rektor. Det ses i mange høringer, selv om det også har vært konflikter ved UiB om denne linjen. Som kjent resulterte lovbehandlingen våren 2021 i at det ikke ble fremmet forslag om å fjerne muligheten til å velge rektor.
Av «de fire gamle» er det bare UiO og UiB som har både beholdt sin valgte rektor og fortsatt å holde seg med campus i én by.
Andresen, Blazevic, Elvbakken
Da Stortinget opprettet landets andre universitet, skulle det ligne det første – samarbeide og konkurrere, være supplement og tilføre noe nytt. Undervisningen måtte ha basis i forskning, det skulle ikke tas snarveier. Det skulle være bredt – og bidra til demokratisering av utdanningen.
I dag, 75 år senere, er universitetet til å kjenne igjen, selv om studenter og ansatte er mange flere og kommer fra hele verden. Kvinneandelen ville nok vært umulig å forestille seg i 1946. Disipliner, fag, og til dels undervisningen, er annerledes, finansieringen sterkere preget av eksterne midler – og både samarbeid og konkurranse foregår på andre måter enn før. Universitetslandskapet er endret, men mange nye institusjoner.
Av «de fire gamle» er det bare UiO og UiB som har både beholdt sin valgte rektor og fortsatt å holde seg med campus i én by. Flere har bredden i behold, men profileringen kan være smalere, som grønt, teknologisk, eller arktisk. UiB, som en tid var blått, er nå bare bredt og forskningsorientert.
Les også:
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024