Debatt ● Kristian Gundersen
NTNU: Det handler om makt
Klare endringer i maktforholdene ved NTNU må til for å snu en ledelseskultur som fremelsker husmenn snarere enn frie forskere. Gjør ikke styret det, vil tilliten til forskningen og formidlingen fra norske universiteter svekkes.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er kommet til syne mye meningskontroll ved NTNU.
Først var det Eikremsaken om årsakene til kriminalitet blant flyktninger, så kom Borgsaken om kjernekraft, og nå er det kommet opp en sak hvor en ekstern leder for styret ved Institutt for lærerutdanning irettesatte en vitenskapelig styrerepresentant for å ha vært illojal over for styret.
En ny styreleder uttaler: «Styrer likner på bedriftsstyrer, der vi jobber lojalt i fellesskap. I en slik setting ønsker man at en diskusjon skal være i styret og at vi skal være enige utad, med mindre det er en protokolltilførsel og vedtak der man er uenige.» Dette er et autoritært utsagn på et universitet og et eksempel på ukultur. Vi skal selvsagt være mye åpnere enn bedrifter.
Saken om Eikrem representerte ideologisk ensretting, mens Borg-saken handlet om penger og makt i samrøre med en av samfunnets mektigste organisasjoner. Det er nærmest eventyrlig at det ble gjort inngrep på initiativ fra en rektor for å kneble ytringer NHO ikke liker. Sakens opprulling kom i beste Watergate-stil. Bortforklaringene ble etter hvert like tynne som den kaffen rektor tilbød de to unge forskerne.
Det er åpenbart at rektor Anne Borg bevisst prøvde seg på ytringskontroll. Vi får være glade for at en sterk norsk offentlighetslov, og en fri universitetspresse fikk dette fram.
Saken dreier seg ikke om et konstruktivt samarbeid med næringslivet slik NHO-direktør Rebekka Borsch skriver om, og som de fleste er positive til. Dette var et forsøk på å kneble en diskusjon om ulike teknologiske løsninger på klimaproblemene. En slik negativ kontroll har potensielt enorme økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser, åpen debatt er hele fundamentet for et demokrati, og det er mange eksempler på at det kan gå riktig galt om man ensretter forskning ut fra ideologiske eller kortsiktige økonomiske motiver. Trofim Lysenkos innflytelse på sovjetisk landbruksbiologi er kanskje det mest kjente eksempelet.
Etter min mening skal NHO og NTNU-ledelsen ikke ha kontroll over «hva folk blir fortalt» av forskerne ved vårt største universitet.
Det er en kjerneoppgave for universiteter å holde seg med frie uavhengige forskere. Det er en oppgave som ikke ivaretas av andre. De skal også være et korrektiv til oppdragsforskning, for det er velkjent at forskningsresultater påvirkes av bindinger. For eksempel viser analyser at piller virker bedre når forskningen er betalt av industrien, enn når uavhengige forskere forsker på samme pillen. Kanskje fører det til for mye bruk av piller når nesten all norsk legemiddelforskning er sponset av industrien.
Kneblingsforsøkene er så klare at vi bør ha svekket tillit til det som kommer fra både Institutt for sosialfag og rundt ulike energiløsninger ved NTNU.
Kristian Gundersen
De sakene som er avslørt ved NTNU er likevel langt mer alvorlige enn bekymringer om feilkilder ved oppdragsforskning, de handler om undertrykking av alternativ formidling av forskning. Kneblingsforsøkene er så klare at vi bør ha svekket tillit til det som kommer fra både Institutt for sosialfag og rundt ulike energiløsninger ved NTNU. Det gjelder både utdanning, forskning og formidling.
Hvordan det er i andre fagmiljøer kan vi bare spekulere i, men det har lenge vært skumlet om et demokratisk underskudd ved NTNU. Det er også mange mindre kjente eksempler på lignende saker også fra andre læresteder, inkludert mitt eget, UiO.
NTNU har en ren linjeorganisasjon med en politisk oppnevnt styreleder, og ansatte ledere i alle ledd, og ledere i sektoren utpekes med stadig mindre krav til akademisk erfaring til fordel for «ledelse». UiTs første politisk oppnevnte styreleder stilte til og med spørsmål om en doktorgrad var et for sterkt akademisk kvalifikasjonskrav til en rektor.
Den modellen NTNU har valgt er temmelig fri for maktbalanse. Jeg er derfor enig med Helge Holden i at kurser og seminarer ikke vil være nok til å unngå fremtidige skandaler rundt akademisk frihet. Jeg mener det som er skjedd skyldes eksisterende maktforhold, og jeg er usikker på om den norske «hovedmodellen» for styring er forenlig med akademisk frihet. Jeg er nokså sikker på at risikoen for lignende skandaler ved Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Bergen (UiB), som begge har valgte rektorer, er betydelig mindre.
Ikke fordi valgt rektor alene er avgjørende, men fordi det skaper en helt annen ledelseskultur. Ved UiO har vi valgt rektor, valgte dekaner, og instituttlederne er valgt noen steder og ansatt andre steder. På instituttene skjer endringer i utpekningsmetoder begge veier, etter lokale omstendigheter. Selv om ansatte ledere synes å søke sin legitimitet oppover i systemet, tror jeg ikke selv de mest maktkåte av dem ville kunne oppføre seg slik vi har sett ved NTNU.
Jeg er nokså sikker på at risikoen for lignende skandaler ved UiO og UiB, som begge har valgte rektorer, er betydelig mindre.
Kristian Gundersen
NTNU er kanskje spesielt, det var for eksempel det eneste lærestedet som var lunkne da lovutkastet om akademisk frihet ble sendt på høring i 2003, men problemet er generelt, og utviklingen har pågått lenge. Det er 10 år siden Benjamin Ginsberg ga ut sin berømte bok «The Fall of the Faculty» basert på amerikanske erfaringer. Den akademiske kulturen med dens fokus på frihet, sannhet og meningsmangfold, forvitrer under de maktforholdene som råder i dag.
Makt er altså sakens kjerne.
Universitetene har gjennom århundrene vært styrt nedenfra og opp, dels fordi kompetansen sitter i fagmiljøene, men særlig for å sikre faglig uavhengighet fra kirke og stat. Dette har vært så selvsagt at UNESCO fastslår at akademisk frihet også innebærer retten til å velge flertallet av representantene i akademisk organer.
Til tross for at Norge har tiltrådt disse anbefalingene har man åpnet for en modell der akademikerne er i mindretall og styrelederen er politisk oppnevnt, en ordning som har vært sterkt kritisert i Orbans Ungarn. Oppnevnelsene praktiseres heller ikke alltid med lempe, tidligere NHO-direktør Kristin Clemet presterte som statsråd å vrake samtlige eksterne styrekandidater foreslått av UiT, og valgte «de kandidatene hun selv mente var best for Tromsø».
Styresammensetningen er viktig fordi samme Clemets universitetslov sier at «Alle beslutninger ved institusjonen truffet av andre enn styret, treffes etter delegasjon fra styret og på styrets ansvar», man kan lure på hvordan dette er forenlig med akademisk frihet, særlig med et eksternt dominert styre? Selv om vi på denne tiden hadde hele to NHO-direktører i UiOs styre klarte jeg å stoppe et forslag om at universitetsdirektøren skulle ha redaktøransvaret for de vitenskapelig ansattes hjemmesider. Vår valgte rektor var enig, og forslaget ble trukket
Det handler ikke bare om makt, men også kompetanse. Den norsk-ungarske ordningen har gitt oss noe så absurd som en styreleder ved Kunsthøyskolen i Oslo hvis nærmeste tilknytningspunkt til kunst er at hans barn har «har danset ballett i en årrekke». De fleste vil være kjent med at det stormer særlig friskt om definisjonsmakt og frihet i kunstfeltet, og jeg tror ikke en næringslivsleder har gode forutsetninger for å navigere i dette farvannet.
Man kan få gode ledere uavhengig at utpekingsmåte, men det finnes mange eksempler på at folk har fått tildelt lederroller på rektoratnivå de neppe ville blitt valgt til. Noen av dem har faktisk tapt demokratiske valg med god margin. Jeg tviler på at Curt Rice har en lederstil som ville fått ham valgt. Han eksponerte et tvilsomt syn på ytringsfrihet som utløste uro ved hans universitet, og han måtte kort tid etter gå av på en sak om å holde tilbake midler på det sentrale nivået for å drive strategi, snarere enn å dele de ut til fagmiljøene.
Jeg er lite optimistisk med tanke på å skape demokratiske endringer i sektoren. Det er meget vanskelig for et styre å gi slipp på makt (jeg har sittet der selv), og jeg tror Viktor Orban og norske politikere har det til felles at de vil kontrollere vitenskapen mest mulig. Men samfunnet og sannheten vil tape.
Det kan hjelpe om NTNU gjør noe radikalt som viser at de har forstått alvoret, endrer sine styringssystemer og innfører valg av rektor denne gangen.
Kristian Gundersen
Jeg håper at styret ved NTNU vil anvende sine kunnskaper om endringsledelse på seg selv denne gangen. På lengre sikt bør vi se nærmere på universitetsloven for å få en bedre maktbalanse og et klarere skille mellom akademisk og forretningsmessig styring.
Det er betydelig skepsis til vitenskap i Norge, enten det gjelder klima, vaksiner, strømpriser, pandemihåndtering og altså utslippsfrie kraftkilder. Om sakene ved NTNU er typiske er en slik skepsis velbegrunnet. De er ødeleggende for tilliten til vitenskapen. Men, det kan hjelpe om NTNU gjør noe radikalt som viser at de har forstått alvoret, endrer sine styringssystemer og innfører valg av rektor denne gangen. En avskjæring av en åpen debatt om dette vil oppleves som ren maktarroganse og gjøre skaden på norsk vitenskap større.
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024