Debatt ● Espen Solberg
Frykten for næringsstyrt akademia er overdrevet
Etterspillet etter NTNU-saken bør ikke bare handle om hvordan vi unngår tette koblinger, men også hvordan koblingene mellom akademia, næringsliv og politikk kan bli åpnere, ryddigere og sterkere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Omstendighetene rundt NTNU-rektor Anne Borgs avgang har utløst en diskusjon om norske universiteters forhold til næringslivet. Denne uken må statsråden orientere Stortinget om hvilke grep hun vil ta for å unngå for tette bindinger. Og jusprofessor Jan Fridthjof Bernt har i sakens anledning hevdet at universitetenes samfunnskritiske funksjon «undergraves av økonomiske avhengighetsforhold».
Det er selvsagt all grunn til å slå ned på kritikkverdige avtaler mellom universiteter og næringsliv. Men er de uttrykk for at norske universiteter har blitt mer økonomisk avhengige av næringsinteresser? Jeg tror ikke det.
Offisiell statistikk viser nemlig at innslaget av næringslivsfinansiering er beskjedent i den norske UH-sektoren. Ifølge sist oppdaterte tall finansierer næringslivet kun 2 prosent av UH-sektorens forskning og utvikling (FoU). Selv for NTNU utgjør denne kilden ikke mer enn 4 prosent. Og tendensen er klart synkende. Siden 2001 har universitetsforskning finansiert av næringslivet hatt en realnedgang på mer enn 20 prosent. I samme periode er finansieringen fra offentlige kilder mer enn fordoblet.
Prinsippet om gratis høyere utdanning gjør også at studietilbudene i Norge i all hovedsak dekkes gjennom den statlige grunnfinansieringen. Norske universiteter er dermed mindre avhengige av ekstern finansiering enn tilsvarende institusjoner i andre land. I tillegg har Stortinget nylig vedtatt et finansieringssystem som fjerner incentivene til å hente mer ekstern finansiering.
Alt dette forhindrer selvsagt ikke at det kan oppstå uheldige bindinger mellom universiteter og næringsliv. NTNU-saken er jo et eksempel på det. Men det er svært vanskelig å se at finansieringsmodellen trekker i den retning. Tilfeller av klønete samrøre bør derfor ikke utløse systemiske grep som skaper økt avstand mellom akademia og næringsliv. På mange områder er avstanden stor og koblingene svake.
Det gjelder også i politiske prosesser. Da regjeringen ba om innspill til den siste langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, kom det inn over 150 innspill, hvorav kun ett var fra en enkeltbedrift (Kongsberg). Mens universiteter, høgskoler og institutter sender egne innspill, er næringslivet i all hovedsak representert ved NHO og andre organisasjoner. Mitt eget inntrykk fra ulike prosesser er også at enkeltbedrifter, med få unntak, er lite involvert i åpne diskusjoner om forskning og høyere utdanning.
Etterspillet etter NTNU-saken bør derfor ikke bare handle om hvordan vi unngår tette koblinger, men også hvordan koblingene mellom akademia, næringsliv og politikk kan bli åpnere, ryddigere og sterkere. Det bør være mulig å ha tette bånd uten at de fører til bindinger.
