Debatt ● Rebekka borsch

Norge taper terreng i det globale kappløpet om ny kunnskap

Vi er i utakt med store deler av verden på et område som avgjør fremtidig konkurransekraft og verdiskaping.

Det er leit å lese reaksjonen til avgått statsråd Henrik Asheim og etterfølgeren hans på posten, Ola Borten Moe, på toppforskeres skuffelse over penger som er uteblitt, skriver Rebekka Borsch.
Rebekka Borsch
Avdelingsdirektør, Kompetanse og innovasjon Rebekka Borsch
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Toppforskere mangler en halv milliard til verdensledende forskning i årets budsjettfremlegg, kunne vi lese i Aftenposten i går. Dette utspillet er kun ett blant en rekke varsko-rop fra kunnskaps-Norge den siste tiden. Enda ett som ser ut til ikke å bli hørt. Både den frie grunnforskningen og den næringsrettede forskningen og innovasjonen mangler penger. Begge trengs mer enn noensinne for å klare den storstilte omstillingen Norge står midt opp i.

I en tid der mange land rundt oss pumper enorme mengder offentlige midler inn i forskning, innovasjon og teknologiutvikling, kutter Norge jevnt og trutt i bevilgninger til Forskningsrådet (til sammen 1,7 milliarder kroner de siste 5 årene).

Stadig flere bedrifter med gode innovasjonsprosjekter får avslag til søknadene sine, og i Langtidsplanen for Forskning og høyere utdanning «gjenbruker» regjeringen allerede bevilgede penger for å finansiere nye satsinger. Dette foregår uten å vekke særlig oppmerksomhet. Den politiske debatten om forskningens betydning for fremtidig verdiskapning er så godt som fraværende.

Derfor er det leit, men ikke overraskende, å lese reaksjonen til avgått statsråd Henrik Asheim og etterfølgeren hans på posten, Ola Borten Moe, på toppforskernes skuffelse over penger som er uteblitt. De mener det er «uheldig at Forskningsrådet lyser ut midler de ikke har dekning for.» Begge skjuler seg bak argumenter om årlige budsjett-tildelinger og avsetningene hos universitetene og Forskningsrådet. I lys av at Norge er i ferd med å tape terreng i det globale kappløpet om ny kunnskap og nye markeder, fortjener disse argumentene å bli etterprøvd.

Teknisk sett har Borten Moe og Asheim rett i at «ingen kan bruke penger som ikke er bevilget», men i realiteten er argumentene deres tatt fra skuffen for retoriske fikenblad

Rebekka Borsch, NHO

Ja, statsbudsjettet i Norge bevilges årlig, og på papiret kan ingen bruke penger før alt er avgjort på Stortinget. I realiteten fungerer likevel ikke systemet helt slik, for verden er ikke så enkel. Mange komplekse prosesser og prosjekter – om det er byggeprosjekter, forskningsprosjekter, komplekse søknader med mange involverte parter eller lignende – krever planlegging og forberedelse som i praksis ikke er mulig innen et tidsrom på 7-8 måneder.

Siden ikke alle kjenner inngående til budsjettprosessen: Når Stortinget vedtar statsbudsjett på slutten av et år, går det igjen flere måneder av det nye året før pengene virkelig er på plass. Et budsjettår starter for mottakeren av pengene ofte først på våren, og innen utgangen av desember samme år skal pengene være brukt. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at dette skaper en rekke utfordringer.

Derfor er det nødvendig at Forskningsrådet og universiteter planlegger i forkant av budsjettfremlegget, lyser ut midler som de teknisk sett ikke har dekning for enda, og at de setter av penger til lovede eller vedtatte prosjekter som skal brukes senere enn inneværende budsjettår.

Så ja, teknisk sett har Borten Moe og Asheim rett i at «ingen kan bruke penger som ikke er bevilget», men i realiteten er argumentene deres tatt fra skuffen for retoriske fikenblad. Forskerne og Forskningsrådet har rett til å være skuffet siden de har vært i tett dialog med Kunnskapsdepartementet underveis. I tillegg snakker vi om sløsing av tid og penger når stor innsats allerede er lagt ned i søknader.

Det samme kan sies om bedriftene som under og etter pandemien har søkt om midler innenfor støtteordningen Innovasjonsprosjekter i næringslivet (IPN) og som har fått avslag, selv om søknadene kvalifiserer til støtte. Bedriftene våre ønsker å investere mer i forskning og innovasjon, men mange trenger hjelp til å klare dette løftet.

Blant søkerne er mange mindre og nye bedrifter. Økningen i søknader har vært så stor at Forskningsrådet ikke har nok midler. Bønn om flere midler til noe «alle» ønsker – økt innovasjon og omstilling – har ikke blitt hørt.

Vi har altså en økende kø av svært gode prosjekter i næringslivet og nå også i verdensledende forskning som ikke blir noe av, eller blir nedskalert, grunnet manglende bevilgninger. Det er urovekkende med tanke på omstillingstakten vår.

Nyeste artikler

Mest lest

Den avgåtte regjeringen skal ha ros for å ha økt forskningsbudsjettene med 28 prosent fra 2013 og til i dag. Men mange andre land bevilger mye mer, mye raskere. Hvorfor? Det globale kappløpet om å løse bærekraftutfordringene skaper store, nye markeder. Stormaktene er ser ut til å være enige om at forskning og teknologiutviklingen blir nøkkelen til suksess og bruker statlige midler strategisk for å stimulere til vekst på feltet.

De seneste tallene fra OECD viser at FoU-budsjettene i OECD-landene har hatt en realvekst på 5,1 prosent i 2020. Det er en markant økning fra året før. Frankrike annonserte for et par uker siden at de skal bruke 300 milliarder kroner innen 2030 på grønn teknologi og forskning og innovasjon (FoI). Kina er nå på over to prosent av BNP til forskning og utvikling. USAs senat vedtok før sommeren en forsknings- og teknologipakke på over 220 milliarder dollar. EU-landene satser tungt på forskning og innovasjon for det grønne skiftet. Investeringer i FoI har blitt en del av geopolitikken.

Norge derimot har ingen forpliktende omstillingsplan og prioriterer heller ikke forsknings- og innovasjonssatsninger høyt nok. Vi er i utakt med store deler av verden på et område som avgjør fremtidig konkurransekraft og verdiskaping: Regjeringen foreslo i sitt opprinnelige forslag til statsbudsjett å investere 1,07 prosent av BNP på forskning. Det er mer eller mindre på stedet hvil. Heller ikke den nye regjeringen ser ut til å ville løfte forskningsinnsatsen.

Norge trenger et taktskifte i investeringene til forskning og innovasjon. Da blir det nitrist å lese at Asheim forsvarer kutt i verdensledende forskning med påstand om «penger på bordet» til Langtidsplanen. Nesten en halv milliard av denne «satsingen» er tatt fra avsetningsmidler i Forskningsrådet. De samme pengene skal brukes to ganger. Et lurt budsjettpåfunn kanskje, men ikke noe som tar Norge inn i fremtiden.

Rebekka Borsch er tidligere statssekretær for forskning og høyere utdanning

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

rebekka borsch toppforskere forskningsmidler statsbudsjettet 2022 forskningsrådet henrik asheim innovasjon kunnskapsdepartementet langtidsplanen meninger ola borten moe debatt
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS