«bestillingshelvete»
Mener mål- og resultat-styring i akademia er for rigid
— Vi trenger ikke å styre ut fra et like rigid system som vi har hatt, sier statssekretær Oddmund L. Hoel. Han mener universitetene og høgskolene selv må sørge for at ansatte ikke jobber for mye.
I februar fortalte Khrono historien til førsteamanuensis Hallvard Trætteberg. Han gikk lei av «bestillingshelvete» og sa opp jobben ved NTNU. New Public Management og stadige flere pålegg utenfra gjorde at det private næringslivet fristet mer. En økning i forespørsler om begrunnelse og flere klagesaker førte til at arbeidsbyrden ble for stor.
— Andelen begrunnelser og klager har økt veldig. Jeg måtte alltid bruke sommerferien for å behandle begrunnelser, fortalte han.
Jobber mindre som statssekretær?
Arbeidsbyrde, arbeidspress og stadig flere oppgaver er en kjent frustrasjon fra mange akademikere som opplever at de i større grad må gjøre administrative oppgaver i tillegg til å forske og undervise.
Under Arendalsuka i sommer kom det et spørsmål om hva regjeringa vil gjøre med det strukturelle problemet at vitenskapelig ansatte jobber 49 timer arbeidsuke. Khrono bet seg merke i svaret fra statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel. Han sa den gangen at han kjente seg igjen, og at det er et problem at sektoren er påført mye rapportering og byråkrati.
— Jeg vet ikke om jeg tør å si det, men jeg jobber faktisk mindre som statssekretær enn jeg gjorde som professor ved Høgskulen på Vestlandet, sa han.
Nå nærmer det seg halvannet år siden Hoel startet jobben som statssekretær for forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe. Jobber han fortsatt mindre i denne jobben enn som professor?
— Nei, jeg gjør nok ikke det. Det er nok å gjøre. Jeg får fylt dagene med det jeg driver med nå, sier han.
— Det dukker opp gjøremål
— Som professor: Hva kom arbeidspresset av for din del?
— Det er lett å kjenne igjen det mange i universitets- og høgskolesektoren melder om. Det dukker opp gjøremål over en bred front som må tas unna.
Hoel understreker at når han jobber for mye, så er det fordi jobben er artig og faget veldig interessant. Da blir det fristende å bruke en del fritid på det også.
— Summen av alt, både hva vi må gjøre og ønsker å gjøre, kan bli mye. Hvis jeg skal snakke på egne vegne, så gjør det å ha en såpass fri stilling at det blir lett å ta på seg litt for mye på toppen av det som må gjøres.
Hoel understreker at den fagstillinga han nå har permisjon fra som studieprogramansvarlig, var ei stilling han trivdes veldig godt i.
— Mange sier at de må bruke mer tid på eksamensarbeid: sensur, håndtere klager og skrive begrunnelser. Merket du noe til en slik økning?
— Ja, jeg også så at det er en økning i antallet begrunnelser. Jeg har nok ikke opplevd det som like påtrengende som det jeg har lest andre opplever det. Men det har blitt enklere å be om begrunnelser. At studentene blir utstyrt med flere rettigheter, og at det er kortere vei for å bruke dem via elektroniske system, vil øke arbeidsmengden for fagansatte.
Vil ikke innskrenke studentrettigheter
Hvis ansatte opplever at arbeidsbyrden blir for stor, mener Hoel det er arbeidsgiver som har ansvaret for å ordne opp i det.
— Ja, jeg mener det er arbeidsgivers ansvar at arbeidshverdagen for medarbeiderne er overkommelig. Det er ikke noe vi kan detaljstyre fra Kunnskapsdepartementet.
— Vil du gjøre noe med økningen i klager og begrunnelser?
— Vi kommer med ny UH-lov i juni. Der vil en viktig ting være studentrettigheter. Vi vil ikke innskrenke deres rettigheter, men vi ønsker et mest mulig praktisk og rasjonelt system rundt mye av dette. Vi kommer også med et forslag om sensur og klageordning, blant annet tosensorordning.
— Det vi må gjøre fra departementets side, er å gjøre avveininger mellom rettigheter og andre hensyn, og så er det institusjonen som må finne den praktiske måten å gjøre det på og fordele ressursene for å unngå for stor arbeidsbyrde.
— Men nå virker det som at arbeidsbyrden øker for alle ansatte på grunn av alle begrunnelsene, da er det ikke lett å få noen til å avlaste dem i arbeidet?
— Vi snakker i hovedsak om temmelig store institusjoner med store budsjett. I tillegg har de en lovfestet selvstendig rolle med faglig autonomi som ikke skal overstyres.
Forsvarer mål- og resultatstyring
Hoel peker på at statens rolle er å definere en del krav til hvordan eksamen og sensur skal foregå, mens utdanningsinstitusjonene altså har ansvaret for å gjennomføre dem.
— Hvis departementet skulle regulere arbeidsdagen til den enkelte fagtilsatte gjennom en eller annen form for rigid styringsregime, da snakker vi om noe som er milelangt fra hvordan vi ønsker å ha det, sier han.
— Ser du på New Public Management som en årsak til at en del ansatte opplever at de får stadig mer å gjøre?
— Nå frister det å snakke lenge, sier statssekretæren, og det gjør han.
— New Public Management har gjerne blitt en merkelapp på alt som er galt, og årsaker til at alt er galt i offentlig sektor. Hvis vi heller kaller det mål- og resultatstyring, kan vi spørre hva alternativet er.
Ifølge Hoel kom denne måten å styre på rundt 1990 og avløste en veldig detaljert styring fra departementets side om hva slags stillinger og institusjon man skal ha. Mål- og resultatstyring sikret at det ble mulig å styre med friere rammer og heller etter målsettinger og måling på resultat, sier han.
— Dette var datidas tillitsreform med helt andre rammer for å styre egen virksomhet. Jeg skulle likt å se den som ønsker seg tilbake til 70- og 80-tallets styringsregime. Det var det ikke mye snakk om institusjonell autonomi.
- Kan ha blitt for rigid og omfattende
Statssekretæren har mer sans for en annen tilnærming:
— Det er mer relevant å diskutere om måten mål- og resultatstyring er drevet på har blitt for rigid og omfattende. Vil man måle for mye, og styrer man etter de rette målene? Stiller man for store og detaljerte krav til resultater?
— Det er der diskusjonen står i dag, og er knyttet til tillitsreformen som regjeringa har store ambisjoner for i offentlig sektor. Vi trenger ikke å styre ut fra et like rigid system som vi har hatt.
Oddmund Løkensgård Hoel viser til de 16 nasjonale styringsparametre regjeringa har fjernet. I stedet er de erstattet med utviklingsavtaler, der utdanningsinstitusjonene inngår avtaler med departementet om hva de ønsker å bli målt på.
— Det er et godt bidrag til å få et system med mindre ensrettet rigid styring på institusjonsnivå.
Hoel viser også til regjeringa etter hvert vil komme med et forslag til finansieringssystem, som han mener vil gi betydelig forenkling og gi institusjonen mer armslag.
— Å redusere detaljeringsgraden i styringa, er noe av de viktigste bidragene vi kan gjøre fra departementets side. Dessuten opplever jeg at vi har en høy bevissthet om det er nødvendig å iverksette tiltak eller ikke. Av og til blir svaret nei.
— Byråkratisering
En driver bak et omfattende rapporteringsregime, slik Hoel ser det, er summen av veldig gode intensjoner som totalt sett blir for mye og som øker styringstrykket.
— Vår forventning er også at institusjonene selv har det kritiske blikket på egen virksomhet. Byråkratisering skjer internt i institusjonene uten at det er kommet statlige pålegg.
Årsakene til dette mener han blant annet er et sterkt ønske om administrativ profesjonalisering knyttet til kvalitetsarbeid og det har vært mange fusjoner.
— Summen av alt dette blir at rapporteringsgraden blir for stor.
— Armslag eller styring?
— Flere ansatte sier at håndtering en travel arbeidshverdag ved å bruke skjønn og at de satser på tilgivelse etterpå framfor tillatelse først. Er det en metode du kjenner igjen?
— Det er vel en metode jeg vil tro er velkjent i alle deler av arbeidslivet. Jeg vil si at fagstillinger i universitets- og høgskolesektoren er frie stillinger med stort rom til å forfølge de interessene man har. Det er den store oppsida og som gjør stillingene så attraktive. Nedsida er at ansatte kan stille for mye krav til seg selv og det blir for mye å gjøre. Derfor blir det stor variasjon i det som blir rapportert fra folk i sektoren om arbeidspress og hvor mye de jobber.
Da kunne man tenke, resonnerer Hoel, at det hadde vært ønskelig med ei sterkere styring av arbeidsdagen og den enkelte ansatte. Innføre stemplingsur, for eksempel?
— Det er den diskusjonen jeg registrerer går blant ansatte. Bør man ha en sterkere styring som gir en mer ordnet arbeidsdag versus en friere stilling med økt armslag — og som gjør at arbeidsdagen blir mer travel. Begge har en opp- og nedside.
Intervjuet med Oddmund Løkensgard Hoel begynner å nærme seg slutten. Det fant sted fra 16.30 til 17.05 tirsdag i forrige uke. Det blir lange arbeidsdager som statssekretær også, akkurat som det kan bli for en professor.
— Jeg må bare si: Institusjonene har et ansvar for å fordele arbeidet på en fornuftig måte. Samtidig har både staten og institusjonene et tungt ansvar for å avbyråkratisere virksomheten mest mulig.