Debatt ● steven ray wilson

Tro det eller ei, jeg liker fortsatt akademia

Byråkratisk, administrativt, og ikke lengre morsomt å dedikere karrieren til, mener mange. Her deler jeg hvorfor akademia fortsatt er stedet for meg.

— Når alt mulig skal telles på byråkratisk vis, kan dette virke avskrekkende og demotiverende, på både ferske stipendiater og garvede veteraner, skriver Steven Ray Wilson, men mener fordelene oppveier ulempene ved å jobbe i akademia.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Steven Ray Wilson
Steven Ray Wilson
Professor og utdanningsleder, Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo

I det siste har det vært en rekke innlegg om svakhetene til akademia, som grunn til at flere har sagt opp sine faste vitenskapelige stillinger. Disse er lei av søknadsskriving, administrative oppgaver, og for mye undervisning. I tillegg er det mange flotte jobber i det private, ofte med bedre lønn og mindre usikkerhet.

Siden jeg er veldig glad i jobben min som professor i kjemi og utdanningsleder ved mitt institutt, har jeg lyst til å dele noen opplevelser om hvorfor akademia er fortsatt stedet for meg.

En motivasjon for dette er å hjelpe lesere til å ha «trua» på akademia og minne våre ledere og politikere på hva akademia bør være, særlig hvis de ønsker å fortsette å rekruttere og beholde våre beste forskere.

Jeg har en enorm frihet til å forske på hva jeg vil, og sammen med hvem jeg vil. På mitt universitet er det svært høyt nivå på forskningen, og gjennom samarbeid kan man utføre banebrytende grunnforskning med uvanlige vinklinger.

For eksempel, jeg er med på et prosjekt som studerer organoider, dvs. lab-dyrkede mini-organer. Et av våre mere hårete mål er at organoidene skal bli et alternativ til dyreforskning innen medisinutvikling. I dette samarbeidet er vi bl.a. kjemikere, fysikere, biologer og musikkvitere.

Grunnforskning er ambisiøst men også risikofylt, det vil si, det er ikke garantier for at man når alle sine mål. Det er heller ikke alltid sikkert hva god grunnforskning vil kunne brukes til. Dette er spennende, frustrerende og viktig på samme tid.

Friheten, gjennombruddene og studentene gir meg energien til å jobbe hardt.

Steven Ray Wilson, professor, UiO

Ta mRNA-forskningen som la grunnlaget for Covid-vaksinene. Denne grunnforskningen skjedde innen akademia over mange tiår, som vi nå vet kom hele kloden til gode når det ble anvendt i vaksineprodukter.

Betydelige deler av denne forskningen ble gjort med laber støtte. Vi kan gå glipp av mange gjennombrudd, hvis de som rår over pengesekken bare satser på trygge kort og rask avkastning, og er for skråsikre på hva som er viktig og uviktig forskning.

Hverdagen til en forsker er internasjonal. Innen de fleste naturvitenskapelige felt er det vanlig å ha samarbeid med partnere fra hele verden, som deler sin ekspertise og resultater i store og små forum. Dette kan være alt fra små konferanser på hvordan best ta blodprøver for diagnostikk, til store globale møter om hvordan stoppe klimaendringer.

Vi forskere har også gode muligheter for (og er oppfordret til) å ta forskeropphold hos andre grupper og land, for å ta med kunnskap tilbake til hjemlandet. Dette er en veldig spennende og unik del av jobben vår.

Akademia kjennetegnes av at data skal være åpent for andre å benytte, så viktige problemer kan fanges opp og adresseres. Selv om akademia også kjennetegnes av en svært har konkurranse mellom forskere, så bruker allikevel forskere hverandres resultater og erfaring til å hele tiden pushe grensene for hva som er mulig.

Det er derfor viktig at forskere kan prioritere å gjøre best mulig forskning, og dele dette med hele verden, uten at fokuset skal ligge på antall publikasjoner. Når alt mulig skal telles på byråkratisk vis, kan dette virke avskrekkende og demotiverende, på både ferske stipendiater og garvede veteraner.

Nyeste artikler

Mest lest

Selv om søken etter internasjonale gjennombrudd er en stor drøm hos de fleste forskere, er vitenskapelig ansatte så heldige at vi kan se gjennombrudd på daglig basis, gjennom undervisning. Hver uke har jeg en ny mulighet til å lære bort noe, og det blir brukt videre!

Jeg omgås masse unge folk som starter å studere, som etter noen år drar fra vårt institutt som dyktige forskere, lærere, konsulenter, og masse annet. Jeg får oppleve studenter som er kjempeusikre i starten, som så får et «aha» øyeblikk, og de plutselig skjønner at dette er de noe kan bli gode på. For en følelse dette gir for oss!

Jeg tror dette er en av tingene de som slutter i akademia savner mest; du får ikke den samme investering/gevinst forholdet noe annen sted.

Innenfor realfag kan undervisning være dyrt. Akkurat som man ikke kan gi noen lappen gjennom bilspill, er kjemi et fag som krever undervisning med utstyr som er relevant for samfunnet og arbeidsplasser.

Derfor er det svært viktig at myndigheter prioriterer praktisk undervisning, og ikke tror at alt kan løses med en Zoom-lenke. For å utdanne morgendagens pionerer, må de ha tilgang til verdensledende undervisere og utstyr.

Dette punktet bekymrer meg ekstra mye for tiden. Store deler av vårt institutt skal flytte inn i Livsvitenskapsbygget om noen år, som skal deles med bl.a. Oslo universitetssykehus. Men det begynner å bli såpass trangt om plassen som skal tildeles, at areal til grunnforskning og forskningsbasert undervisning kan nå bli ofret for servicetjenester.

Det er viktig at våre ledere husker at akademia også må ha plass til knoting og ferske oppdagelser for våre yngste talenter.

I dag kunne jeg ikke tenke meg å jobbe med noe annet enn akademia. Friheten, gjennombruddene og studentene gir meg energien til å jobbe hardt. Og det kan anbefales til de som får muligheten, i hvert fall hvis du ikke er avhengig av total forutsigbarhet på hva neste uke vil bringe.

Det er også viktig å huske at en vitenskapelig stilling er ikke (lengre) en rolig tilværelse med få oppgaver og mye kred (var det virkelig sånn før?). Vi må søke om penger for prosjekter og delta i komitéer. Dette kan være rimelig krav til oss, så lenge samfunnets ledere legger til rette for det vi er best på, nemlig grunnforskning og forskningsbasert undervisning.

Men hvis disse grunnleggende oppgavene blir bortprioritert og undervurdert som tall i et Excel-ark, så kan vi forvente flere endringer i Linkedin-profilen til våre beste forskere.

Jeg blir! (I hvert fall inntil videre)

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

debatt byråkratisering akademia administrasjon grunnforskning steven ray wilson meninger forskning
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS