Gikk lei av «bestillings­helvete­» og sa opp jobben

Nå er det ugjenkallelig slutt. 1. februar trådte oppsigelsen i kraft. Førsteamanuensis Hallvard Trætteberg har snudd ryggen til NTNU etter å ha brukt hele sitt voksne liv her. Først som student, så som stipendiat i 5 år og deretter 20 år som faglærer.

Trætteberg har fått testet verden utenfor akademia allerede. I ett år har han hatt permisjon fra Institutt for datateknologi og informatikk (IDI) for å arbeide som systemutvikler i teknologibedriften Kantega.

— Her er det så fint! Vi har og tar et felles ansvar, og jeg har opplevd at hvis det stilles krav til oss, så får vi ressurser i teamene. Tar ting lengre tid enn planlagt, så får vi bedre tid fordi kvalitet er viktig.

Beskrivelsen han gir er den stikk motsatte av hvordan han hadde det som ansatt ved NTNU. Nå ønsker den tidligere faglæreren å fortelle hvorfor han sluttet ved universitetet. Han tror begrunnelsene for det valget han tok, er relevant for en del ansatte ved universiteter og høgskoler.

arbeidsvilkår

Ni grunner til at forskere vil forlate akademia

Gruet seg til eksamensperioden

Som førsteamanuensis har han i mange år hatt ansvar for et grunnkurs i programmering. Da han startet, var det om lag 300 studenter som tok faget, men med årene har antallet studenter økt til om lag 800 studenter. Trætteberg har alltid likt undervisning og tett kontakt med studentene. Nå følte han seg distansert fra studentene og administrerte en stor stab av assistenter som møtte dem i stedet.

— I tillegg er det trender rundt vurderingsarbeid og sensur, hvor det er stor forskjell på å være 2-3 personer som kan sensurere et kurs framfor 5-6 personer. Det oppsto nye krav til begrunnelse og arbeidet med klager økte. Byrden ved å administrere fag med mange studenter ble stor.

Det var veldig travelt på jobb. Han forteller at han gruet seg til eksamensperioden, den var så tidkrevende at han måtte legge fra seg andre arbeidsoppgaver. Fristen for å få sensuren i havn er på 3 uker uansett om faglærere har 3 eller 500 studenter.

— Andelen begrunnelser og klager har økt veldig. Jeg måtte alltid bruke sommerferien for å behandle begrunnelser.

Fragmenterte arbeidsdager

Gules farvel til akademia:— Mange har ikke noe å gjøre på et universitet

— Et bestillingshelvete

Det var også en plage å ikke kunne behandle klager før folk måtte melde seg opp til ny eksamen (kontinuasjon). Studenter som klaget etter å ha fått E på eksamen, måtte likevel gjennomføre en kontinuasjonseksamen fordi resultatet fra klagen ikke var klar. Ofte var det om lag 70 personer som måtte ta opp eksamen på nytt. Da var det ny runde med forespørsler om begrunnelser og klager på karakterene.

Siste klagebehandling var i november og da var han i gang med forberedelser til neste kjøring av samme fag. Trætteberg beskriver det som en kontinuerlig prosess uten pause innimellom.

- Studentenes rettigheter til å klage og be om begrunnelse er styrket. Det er krav om å prøve ut nye vurderingsformer. I tillegg kommer det mange generelle krav om bedre kvalitet. Alt dette gjør at arbeidsbyrden øker uten at vi får tilført ekstra ressurser som gjør at vi får avlastning.

Trætteberg var også studieprogramleder. Da følte han at han ikke ble sett og anerkjent for det arbeidet han la ned. I situasjoner der han foreslo endringer, fikk han kolleger mot seg som sto på for sine interesser. De som støttet ham, sa ingenting og han syntes heller ikke at han fikk drahjelp fra ledelsen.

— Som studieprogramleder går det bestillinger fra topp til bunn. Kunnskapsdepartementet skal ha rapporter fra fakultet, institutt og studieprogramleder. Til tider følte jeg det som et «bestillingshelvete», ikke fordi hver bestilling var urimelig, men fordi det ble et mer forretningsmessig forhold mellom kolleger, som heller burde jobbe for å gjøre hverandre gode. Det tappet meg for energi, og gleden ved å gjøre et viktig arbeid ble mindre.

— Dette er et resultat av New Public Management. Det kommer hele tida nye krav for å sikre kvalitet. Men å jobbe med kvalitet gjennom kulturarbeid er en mye bedre måte å gjøre det på enn formelle strukturer.

Hallvard Trætteberg så at han trengte en forandring. Han fikk ett års permisjon fra NTNU for å jobbe i konsulentselskapet Kantega i Trondheim. Nå har ansettelsesforholdet ved NTNU opphørt.

Debatt ● Mads Skauge og arve hjelseth

Nye Aarebroter blir neglisjert og marginalisert

— Her er det fint

— Se her. Omgivelsene er veldig fine.

Den tidligere NTNU-ansatte viser oss rundt på sin nye arbeidsplass. Han bobler over av entusiasme. Alt er fint.

Det er lyst, nytt og moderne her oppe fjerde og femte etasje. Veggene er malt i duse og varme farger. Store vinduer gir utsikt opp mot Tyholttårnet. Vegger i glass er dekorert med tekst om ulike vitenskapsfolk som datapioneren Ada Lovelace og oppfinneren Nikola Tesla.

Vi går opp en etasje der kantina er.

— Vi er 70 ansatte i Trondheim og kantina er drevet av én person. Hvorfor har ikke et institutt som mitt forrige med 200 ansatte muligheten til å gjøre noe sånt? Å bruke penger til å lage fellesarealer og lokaler som er hyggelige? Vi holdt til i en forferdelig bygning med lange korridorer og bare betong. Det er trist. Skal man konkurrere om folk, så må man sammenlikne seg med firma som Kantega.

Nå er ikke Kantega hvilken som helst bedrift. Den er eid av de ansatte. Trætteberg har erfart at rollen til lederne er annerledes. De er ikke del av en hierarkisk linje, men en person som skal støtte ham som medarbeider. Her har også lederne lyst til å være det. De er flinke med folk. Ifølge Trætteberg er det gjerne fagfolk som er akademisk anerkjent som blir ledere i akademia. De er ikke alltid så bevisste på den relasjonelle delen av lederjobben.

— Med Kantegas ansattmodell opplever jeg en mye sterkere følelse av interndemokrati enn ved universitetet. Mange er fremmedgjorte fordi de ikke er en del av et kollegiestyrt universitet. Her er det også mindre forhold, og siden alle er medeiere, så har vi noe å si.

Her treffer han også studenter, som er involvert i prosjekter og har sommerjobb. Det er en sann glede, sier han. Flere av hans tidligere studenter har havnet her og det er noen som er nyutdannede. Han har ingen problemer med å bli ledet av noen som er mye yngre enn ham.

Trætteberg er også fornøyd med at de her jobber i team. Å være faglærer var ensomt.

— Her er det så fint, gjentar han begeistret enda en gang.

Debatt ● Dag O. Hessen, Andreas Kääb og Trude Storelvmo

Det burde være mulig å vise mer respekt for forskere

Måtte jobbe i fritida

Siden han begynte i Kantega har han tatt med seg jobben hjem to-tre ganger på ett år. Det er lettere å legge fra seg arbeidet fordi det er et felles ansvar for leveranser og for å overholde frister. Fristene er rimelige fordi de er med og estimerer hvor lang tid de trenger. De planlegger og bemanner ut fra hva som trengs. Her er det heller ikke krav utenfra som bare må aksepteres, forteller han.

— Inntrykket mitt er at bransjen, og spesielt Kantega, er opptatt av et humant arbeidsliv. Det diskuteres ikke ordentlig på universitetet.

Ifølge Trætteberg må mye av det som er meritterende, gjøres på fritida. Søknader om forskningsmidler, administrering av store EU-prosjekter, undervisning og sensur gjøres også utenfor arbeidstid.

— Det arbeidslivet jeg nå er en del av, er mye mer humant enn hva det var før.

— Hvordan var fjorårets sommerferie sammenliknet med da du jobbet ved NTNU?

— Å, det var en lettelse å slippe å gå inn i sensurperioder.

Debatt ● Kristin Bech

Systemet for karakterbegrunnelsr ikke er bærekraftig

— Ikke mye vemod, nei

Trætteberg forteller at tidligere kolleger unner ham jobbskiftet og at noen av dem misunner ham valget han har gjort. Hans oppfatning er at mange kjenner på det samme som ham, at skruen strammes hele tida. Det er mer pes, og forventningene til undervisningsopplegget blir stadig større. Samtidig er belastninga på universitetet veldig ujevnt fordelt. Noen har ansvar for fag med et fåtall studenter mens andre må håndtere 500+ studenter.

— Var det vemodig å slutte ved universitetet, tross alt?

— Det er rart siden jeg har jobbet der så lenge. Jeg har alltid likt undervisning og synes utdanning er kjempeviktig. Jeg ønsker derfor å ha kontakt med instituttet og bidra med et industrielt perspektiv på utdanninga. Men ellers er det ikke mye vemod, nei.

Flere akademikere ville hatt glede av å prøve seg i industrien hvis de har den kompetansen som trengs, tror Trætteberg. Siden det er prestisje knyttet til å jobbe ved et universitet, biter mange seg fast selv om det ikke er sunt for dem, mener han.

— Jeg har spurt meg selv hvorfor jeg ikke gjorde dette for lengst. Å være sin egen herre på universitetet er ikke viktig for meg. Her er det en annen modus. Det er ikke et privilegium å mistrives på universitetet.