Mangelfulle systemer for konfliktutsatte stipendiater

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stipendiater som våger å si ifra om kritikkverdige forhold utsetter seg selv for en betydelig risiko. De står i fare for å bli utsatt for maktmisbruk og gjengjeldelse uten nødvendige virkemidler for å sikre en rettferdig saksgang. Dette påvirker ikke bare den enkelte stipendiat, men ofte hele arbeidsmiljøet.

Her er noen nylige eksempler fra norske universiteter og høgskoler på problematiske situasjoner stipendiater har støtt på med veileder (delt med tillatelse, men anonymisert grunnet frykt for represalier):

• Veiledere fryser ut stipendiaten og svarer ikke på e-post på et halvt år.

• Veileder presser stipendiaten til å bli ført opp som medforfatter på artikkel selv om bidraget har vært minimalt.

• Veileder motarbeider overraskende og uten forvarsel stipendiaten i forbindelse med ansettelsesprosess. Motarbeidelsen skjedde i lukket rom og stipendiaten fikk aldri forsvart seg. Hen fikk ikke jobben og hen og kolleger fikk i etterkant «ikke lov» til å snakke om saken.

• Veileder trenerer prosessen med å foreslå medlemmer til kommisjon i flere måneder på grunn av konflikt med stipendiat. Dette medfører at disputas utsettes tilsvarende.

• Stipendiaten som opplever et vanskelig veiledningsforhold, blir bedt om å lage mat til veileder før hen får veiledning. Stipendiat tør ikke å si nei.

Eksemplene illustrerer uheldige erfaringer, som i noen tilfeller har utviklet seg til kamper stipendiatene er dømt til å tape.

De fleste stipendiater blir godt ivaretatt av kompetente veiledere og ledere, som strekker seg langt for å støtte dem, også når det oppstår utfordringer i samarbeidet. Stadig flere institusjoner tar et større institusjonelt ansvar og sørger blant annet for opplæring av veiledere. Likevel tyder saker som kommer inn til stipendiatorganisasjonene (som den enkelte ofte ikke våger å gå videre med) på at mørketallene er store.

I Norge fullfører omtrent 70 prosent av stipendiatene sin ph.d. innen seks år. En av fem kandidater fullfører aldri. Årsakene er mange og komplekse. Å gjennomføre en ph.d. er krevende og mange stipendiater står i fare for å utvikle psykisk uhelse. Noen vil selvsagt oppdage at denne karriereveien ikke er riktig for dem, men de aller fleste har et brennende ønske om å lykkes. Det å ikke fullføre en doktorgrad har ofte store personlige, institusjonelle og samfunnsmessige kostnader.

Hovedansvaret for å levere ligger selvfølgelig på kandidaten selv, men også veilederteamet, arbeidsmiljøet og institusjonelle støttesystemer spiller en avgjørende rolle. Vi vet at et dårlig forhold mellom veilederen og stipendiaten er en viktig årsak til at mange ikke klarer å fullføre.

Det er veldokumentert i tidligere studier at veiledningskvalitet og relasjonen mellom veileder(e) og stipendiat er avgjørende for at kandidaten skal lykkes. En god ph.d.-veiledning kjennetegnes av åpen og gjensidig kommunikasjon om forventninger, roller og ansvar, kollegial støtte samt klare og hyppige tilbakemeldinger.

Akademia er preget av et sterkt hierarki der stipendiater befinner seg langt nede på rangstigen. Siden forholdet mellom veileder(e) og stipendiat er preget av stor asymmetri, og veiledere i stor grad er portvoktere til stipendiaters videre forskerkarriere, kan det være vanskelig å si ifra dersom noe ikke fungerer.

På grunn av ubalansen i makt vil det ofte være nærliggende for institusjonen å støtte veileder når samarbeidet blir vanskelig. Fagmiljøer har ofte egne interesser i at bestemte veiledere fører stipendiaten i mål — noe som kan ha sammenheng med krav om veiledererfaring for professoropprykk, insentiver for medforfatterskap, samt økonomiske interesser og institusjonens behov for professorkompetanse. Dette blir særlig synliggjort når stipendiater i en krevende situasjon ber om å få bytte veiledere.

Fortvilte stipendiater som tar kontakt med stipendiatorganisasjonene føler seg maktesløse fordi universitetet ikke har hørt på dem eller gjort noe for å hjelpe dem. Basert på andres erfaringer frykter de at problemene de tar opp ikke vil bli behandlet på en rettferdig måte, og at de raskt vil bli stemplet som «problematisk» eller «konfliktskapende».

kronikk ● Ellen lexerød hovlid

Professor om psykisk helse i akademia: «Gråtende stipendiater er vanligere enn ikke-gråtende»

Systemene som eksisterer for konfliktutsatte stipendiater er svært mangelfulle, og stipendiatene står ofte alene uten tydelige rettigheter. Det er vanskelig å ivareta nøytralitet når det er så stor ubalanse i maktforholdene, spesielt når fast ansatte kollegaer er involvert.

I en nylig sak om en konflikt mellom veileder og stipendiat ved NTNU, uttaler instituttlederen at det finnes gode systemer for å håndtere slike konflikter. Likevel opplever stipendiaten manglende ivaretakelse, noe som illustrerer poenget vårt. Institusjonene er ikke innrettet på måter som ivaretar stipendiatene. Et godt system betyr ikke at systemet aldri svikter. Vi ser behovet for et studentombud, til tross for eksisterende gode systemer for å håndtere studentsaker. Det samme gjelder for de fast ansatte, som har et eget verneombud. Stipendiatene faller mellom to stoler.

Det er avgjørende at stipendiater har mulighet til å si ifra om kritikkverdige forhold. For å sikre at konflikter håndteres på lavest mulig nivå, må stipendiatene ha flere de kan henvende seg til, både innad i solide veilederteam, ved institusjonen som helhet, og i tillegg i form av en nøytral instans, som for eksempel et stipendiatombud. Det må også være mulig å bytte veileder(e) uten å bli utsatt for gjengjeldelser.

Både stipendiat og veileder kan oppleve veiledningsforholdet problematisk. Likevel er det et asymmetrisk forhold der stipendiater bærer de største kostnadene og risikerer mest når ting ikke fungerer. Akademia har alt å vinne på å ta godt vare på sine nye forskere og påta seg et langt større institusjonelt ansvar.

Skrevet av:

Johan Kristian Andreasen, førstelektor og ph.d.-kandidat, Institutt for pedagogikk, Universitetet i AgderUnni Soltun Andreassen, stipendiat, Institutt for lærerutdanning, styremedlem NTNUTrine Fossland, professor, RESULT, Universitetet i TromsøSofie Høgestøl, førsteamanuensis, Institutt for offentlig rett, Universitetet i OsloIngrid Lund, professor, Institutt for pedagogikk, Universitetet i AgderGuro Elisabeth Lind, Leder, ForskerforbundetAnders T. Hjertø Lind, Leder, Organisasjonen ferske forskere (OFF)Ole Kristian Dyskeland, Leder, Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN)Nils Hallvard Korsvoll, Leder, Akademiet for yngre forskere (AYF)