Akademia skal ikke være for alle – en provokasjon

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Khrono har det vært en serie med innlegg som på ulike grunnlag kritiserer akademia som institusjon generelt og ph.d.-utdanning spesielt, senest ved et innlegg av Wygeya Balarajah som er av den oppfatning at akademia bryr seg mer om karakterer og prestasjon, arbeidstimer og resultater enn studentenes psykiske helse og læringsutbytte. Det som fremstår som et slags grunnpremiss i disse innleggene at akademia skal være et sted for «alle», og at enhver innretning av institusjonen som gjør at enkeltpersoner eller grupper av ulike årsaker ikke opplever seg «ønsket» er negativt og må endres. Et slikt premiss er i så fall grunnleggende sett uriktig.

Debatt ● Wygeya Balarajah

Angst, depresjon og kronisk stress: Slik blir du akademiker

Akademia gjennom doktorgradsutdanningen skal skape enere innenfor sine fagfelt og det er selvsagt at karakter og resultater må og skal være hovedfokus for akademia. Dyrkingen av enere innebærer nødvendigvis også at akademia til tider kan oppleves ensomt, men slik må det nødvendigvis også være. Det siste steget opp på plassen som en ener må du ta alene. Hvis ikke du trives med det eller ikke synes det er spennende så bør du slutte i akademia. Da er ikke det stedet for deg.

Et annet særtrekk ved akademia er at utviklingen av ny kunnskap kommer gjennom diskusjon og kritikk. Dette innebærer at konsensusbasert fagmiljøer er verdiløse i akademisk sammenheng. En konsekvens av hvordan ny kunnskap innhentes er at akademikere bør være lite medgjørlige, uredde i møte med kritikk og ha stor kapasitet for innhenting og bearbeiding av eksisterende kunnskap. Hvis du er opptatt av trygge ytringsrom («ytringstrygghet»), liker å dyrke konsensus og unngår vanskelig diskusjoner fordi de er «slippery slopes», da bør du slutte i akademia. Da er ikke det stedet for deg.

Jeg skriver selv en doktorgrad og det er det mest selvdestruktive jeg har gjort. Jeg er i berettiget tvil om jeg klarer å fullføre og i enda større grad om jeg får den godkjent. Hvis jeg mislykkes, så skal jeg ta det ansvaret fullt og helt selv. Jeg skal ikke skylde på andre enn meg selv. Da var ikke akademia noe for meg. Og det er greit.

forskningsfinansiering

Ny rapport foreslår å gjøre det lettere for rikinger å sponse forskning

Problemet med akademia i dag er ikke mangel på tilrettelegging, men at akademia selv ikke er ærlige på hva det faktisk er og at det er relativt spesifikke personlighetstyper som i større grad enn andre er egnet til å drive frem ny kunnskap og ikke minst trives med det. Hvis akademia som institusjon hadde vært ærlige om hva som kreves for å lykkes og hvilke verdier akademia står for, så hadde det sannsynligvis også blitt mindre behov for å tilrettelegge for mennesker som uansett ikke vil trives i institusjonen. Dersom rekrutteringen til akademia kompromisser på krav til kompetanse, resultater og personlig egnethet så risikerer vi at vi med de beste intensjoner undergraver selve grunnverdiene som akademia står for og dermed også dens viktige samfunnsfunksjon.

kronikk ● Ellen lexerød hovlid

Professor om psykisk helse i akademia: «Gråtende stipendiater er vanligere enn ikke-gråtende»