Frafall

— Skjevt maktforhold gjør at doktorkandidater slutter

Doktorgradsstudenter føler seg maktesløse når de havner i konflikt med veileder, forteller Stipendiatforeningen. Nå jobbes det med nasjonale retningslinjer for opplæring av veiledere.

Blir forholdet til veileder for vanskelig, slutter doktorgradsstudentene før tida, sier Nicolas Gibney, leder av Stipendiatorganisasjonen. Her holdt han innlending under Forskerutdanningskonferansen onsdag.
Blir forholdet til veileder for vanskelig, slutter doktorgradsstudentene før tida, sier Nicolas Gibney, leder av Stipendiatorganisasjonen. Her holdt han innlending under Forskerutdanningskonferansen onsdag.
Publisert

— Vi har mange doktorgradsstudenter som har kommet til oss med sine problemer med veileder. Det har også vært alvorlige tilfeller med langvarig trakassering, sier Nicolas Gibney, leder av Stipendiatorganisasjonen i Norge (SiN).

De som har tatt kontakt, har følt seg maktesløse fordi universitetet ikke har hørt på dem og gjort noe for å hjelpe dem.

Khrono har nylig omtalt tall som viser at en stor andel doktorgradsstudenter slutter før de har fullført utdanninga. Totalt var det 19 prosent, eller hver femte kandidat, som aldri kom i mål og fikk disputert. Det kan være mange årsaker til dette. Et dårlig forhold mellom veiledere og PhD-studenter kan være en av dem.

— Doktorgradsstudenter står svakt. Er det en konflikt mellom en fast ansatt veileder og en midlertidig ansatt doktorgradsstudent, er det den midlertidig ansatte som blir den tapende parten, sier Gibney til Khrono.

Lederen i Stipendiatorganisasjonen forteller at mange som har problemer med veilederen, ikke føler seg trygge nok til å melde fra.

— De vet fra andres erfaringer at de problemene de tar opp, ikke vil bli behandlet på en rettferdig måte.

— Har det vært doktorgradsstudenter som har sluttet før tida fordi de hadde en problematisk veileder?

— Ja, da har de sluttet. I nesten alle slike situasjoner, har de henvendt seg til universitetet og ikke fått hjelp. Da har de sluttet fordi de ikke orket å ha det så vanskelig.

Én vanlig konflikt når det krasjer mellom veileder og PhD-student, ifølge Gibney, gjelder selve forskningen, når en forsker vil ta æren for arbeid han ikke har utført, eller ikke har hatt noen interesse for å yte hjelp.

— Det har også vært alvorlige tilfeller med langvarig trakassering, da er de typiske tilfellene seksuell trakassering, eller rasisme.

Gibney understreker at det er en svært liten minoritet av veiledere som står bak forskningstyveri og trakassering.

— Veiledning av høy kvalitet er avgjørende

— Det kan være enorme økonomiske, sosiale og menneskelige kostnader når en PhD-student slutter før tida, sier professor Trine Fossland ved UiT Norges arktiske universitet.

Hun arbeider ved Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi og har utviklet ulike tilbud for veiledere. Hun er også med i et nasjonalt forum for veilederopplæring.

På Forskerutdanningskonferansen ved OsloMet denne uka innledet hun om temaet nasjonale krav til veiledere på PhD-nivå?

— God forventningsavklaring mellom student og veileder - eller veilederteam - helt fra starten, er helt avgjørende for god veiledning av den enkelte student, sier hun.

Hun opplyser at det nå arbeides for å få en mer felles praksis for opplæring av veiledere rundt omkring på universiteter og høgskoler.

— Det kan være stor risiko knyttet til å si ifra om forhold i et veilederforhold, sier professor Trine Fossland.
— Det kan være stor risiko knyttet til å si ifra om forhold i et veilederforhold, sier professor Trine Fossland.

— Veiledning av høy kvalitet er avgjørende for å forbedre vilkårene for doktorgradsstudentene. Det er ganske mange komplekse krav som retter seg mot både studentene og veilederne eller veilederteamene, sier hun til Khrono.

Utsatt for seksuell trakassering

Fossland påpeker at sykemeldingsstatistikken for doktorgradsstudentene er relativt høy. Mye skjer i livene deres i den fasen de er i, det er mye press. I tillegg er det funn som kan tyde på at enkelte også kan ha dårlige arbeidsvilkår.

Fossland viser til rapporten Seksuell trakassering på arbeidsplassen - en nordisk forskningsoversikt i regi av Nordisk mininsterråd. Den viser at seksuell trakassering er den vanligste formen for trakassering i akademia. Det kan skje i alle grupper, men doktorgradsstudenter kan være særlig utsatt.

I forskningsoversikten står det:

«För doktorander kan en god relation med handledare vara en del av de viktiga investeringarna för att lyckas i arbetet, men maktbalansen i relationen kan också utgöra en riskfaktor.»

Mange opplevde uønsket oppførsel

I 2020 utførte PhD Network Netherlands (PNN) en spørreundersøkelse som involverte 1600 PhD-studenter i Nederland. Om lag 19 prosent oppga at de hadde opplevd uønsket oppførsel. 21 prosent av kvinnene var utsatt for dette, og 13 prosent av mennene.

Om lag 5 prosent av respondentene hadde opplevd brudd på vitenskapelig integritet. Dette kan være kolleger som ikke har gjort noe arbeid, men som sto oppført som medforfattere. Eller det kan være kolleger som har tuklet med forskningsresultater, eller drevet med plagiering.

3 prosent oppga at de til tider hadde opplevd seksuell trakassering, for eksempel i form av upassende seksuelle kommenterer eller uønsket berøring.

Når doktorgradsstudentene skulle gi eksempler på hva de hadde opplevd, handlet det om at:

  • Veileder hyler når hun er misfornøyd
  • Professor ber om å få klemmer
  • Veilederne forteller PhD-studenten hvilke seksuelle fantasier de har om henne

Flere tilbyr utviklingsprogram

— Veilederrollen er særegen relasjon. I mange tilfeller er studentene prisgitt veilederen sin, som de skal jobbe sammen med i 3 år, sier Trine Fossland.

Derfor mener hun det er så viktig å bygge opp det hun kaller støttestrukturer. Det bør også bygges opp en bevissthet om ulike sider av rollen og ansvaret veilederne har, og de asymmetriske sidene som preger rollen. De fleste trenger å få utvidet repertoaret sitt som veiledere, for å kunne handle på gode måter i en veldig variert, og i mange tilfeller internasjonal, studentmasse.

Fossland forteller at Australia har gått i front for å starte utviklingsprogram. I Danmark har nesten de fleste institusjoner formalisert slike program for veiledere. Også flere institusjoner i Norge har gjort det samme, men omfanget og opplegget varierer.

— Veiledning på PhD-nivå har endret seg mye de siste 20 årene, og det er ikke gitt at veiledere som stadig oftere går rett fra egen PhD til å bli veiledere selv, eller de som har med seg en tradisjonell forståelse av veiledning, har det de trenger i ryggsekken.

Ifølge Fossland bør veilederne få oversikt over krav og forventninger, jobbe med etiske retningslinjer, lære å støtte studentenes kritiske tenkning og gi tilbakemeldinger på en sånn måte at det bidrar til utvikling. Videre bør de få diskutert dilemmaer og utfordringer på en konstruktiv måte. For å nevne noe.

— De største utfordringene er ofte der studentene kommer inn som en bitte liten bit av et stort prosjekt som har pågått fra før. Det kan være vanskelig å få et eierskap til et prosjekt som de ikke har selv har initiert, sier hun.

— Forholdet er asymmetrisk

Professoren lister opp tre hovedruter for hvordan veiledere «lærer» å veilede.

Den ene er gjennom måten veilederen selv ble veiledet. Den andre er gjennom samarbeid med andre som biveileder. Den tredje er gjennom å bidra i arbeidsgrupper og utviklingsprogram og få anledning til å reflektere over egen praksis sammen med andre. Her kan erfaringer deles, de kan få innspill fra andre og diskutere.

— Det kan være stor risiko knyttet til å si ifra om forhold i et veilederforhold. Forholdet er assymetrisk, og særlig i små fagmiljø kan det være vanskelig å si ifra om utfordringer, sier hun.

Dette er er en av grunnene for at det har skjedd en dreining fra kun én veileder til et team. De fleste har innført at det skal være minimum to til tre veiledere per student, forteller Fossland. Da unngår man ett-til-ett-forhold hvor man blir utnyttet.

Når forholdet mellom veiledere og doktorgradsstudenter krasjer, skjer det altså at PhD-ene slutter og havner i frafallsstatistikken.

— Ingen skal måtte gå gjennom 3-4 års utdanning med veiledere som følger gammeldagse modeller for veiledning. Det er ikke greit. De må ha en minimumskompetanse for å være veileder på dette nivået, sier professor Trine Fossland.

— Bør være motiverte

Lederen av Stipendiatorganisasjonen Nicolas Gibnye stiller seg positiv til diskusjonen som er i gang om å få nasjonale retningslinjer for opplæring av veiledere. I dag avhenger det av veilederen eller institusjonene hvordan slik opplæring bør være.

— Det hjelper ikke hvor mye opplæring de får hvis de ikke er motiverte. Da gjør de en dårlig jobb. Det er bare veiledere som selv ønsker å være det, som bør bli det. Blir noen presset til å være veileder, da blir kvaliteten dårlig.

De som er interessert i å være veileder, må få opplæring.

— Mange kan ha vært doktorgradsstudent for 40-50 år siden og da var verden helt annerledes. Opplæringen kan forbedres og det håper jeg at den gjør.

Powered by Labrador CMS