Professor om psykisk helse i akademia: «Gråtende stipendiater er vanligere enn ikke-gråtende»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ellen Lexerød Hovlid

Professor ved Høgskulen i Volda

Psykisk helse i akademia har vært et tema over lengre tid. Det er særlig den psykiske helsen til stipendiatene som er i fokus. Allerede før pandemien hadde mange stipendiater det langt tøffere enn man har vært klar over.

Over halvparten av stipendiatene har symptomer på dårlig psykisk helse, og gråtende stipendiater er vanligere enn ikke-gråtende. Under pandemien har dette ikke blitt bedre, bare verre, og nå ropes det varsko om stipendiaters psykiske helse. Noen stipendiater står modig fram og forteller at de har blitt utbrent, fått angst og møtt veggen.

les også

Å ta doktorgrad i en pandemi gjorde at jeg møtte veggen

Mangelen på åpenhet rundt psykisk helse i akademia har også vært et tema. Stipendiat Mette Maria Rønsen Gjerskaug har argumentert for at den akademiske kulturen og de egenskaper som blir forventet i akademia, er noe av grunnen til tausheten rundt den psykiske helsen til stipendiater.

Når man begynner i akademia, blir det forventet at man har særlig to egenskaper: selvstendighet og psykisk styrke. Det blir kommunisert at disse to egenskapene er viktige for å lykkes. Dette underliggende idealet kan motarbeide åpenhet om psykiske utfordringer.

For 15 år siden, som ung stipendiat, kjente jeg på akkurat de samme forventningene som Gjerskaug skriver om. Jeg ble raskt ganske sikker på at jeg verken var selvstendig nok eller psykisk sterk nok til å klare meg i akademia. Jeg vurderte å slutte med én gang, men gjorde det ikke.

I stedet tvang jeg meg gjennom timevis med gruing før hver presentasjon jeg skulle holde, mye spenning før hver veiledningstime, masse bekymring for å ikke komme i mål med doktorgraden og til slutt store mengder nerver før disputasen.

Det siste halve året av doktorgraden gikk jeg ganske ofte gråtende hjem fra jobb.

Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle forske mer, og jeg søkte etter jobber langt utenfor akademia. For jeg var ikke akademiker, det var jeg overbevist om. Dette passet ikke for meg. Jeg hadde verken hodet eller psyken til det. Jeg følte meg annerledes, og jeg snakket ikke med noen på jobb om det. Det var vondt og ensomt.

Etter disputasen, som jeg på mirakuløst vis overlevde, sa en av opponentene (jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg ved UiO) at jeg måtte fortsette å forske.

«Vi trenger din stemme», sa hun.

Det bet seg fast i meg, og det viser hvor mye noen få ord kan bety. Det var lyst ut en fast stilling jeg kunne søke på – kanskje skulle jeg gi det en sjanse likevel? Se hvordan livet etter doktorgraden var?

Livet etter doktorgraden ble ikke umiddelbart annerledes enn før. Bedragersyndrom (frykten for å bli avslørt som en som har lurt systemet), flink pike-syndrom, presentasjonsangst, prestasjonsangst, publiseringsangst – finnes det flere akademiske syndromer og angster? Bare kom med dem. Jeg har sikkert alle sammen, i rikelig monn, og de ble ikke borte selv om jeg ble førsteamanuensis.

Akademias mentale midlertidighet

Det hjalp heller ikke at jeg jobbet på en høgskole langt fra storbyene. Hva hadde vel jeg å komme med til de store fagmiljøene på universitetene?

Langsomt ble det likevel lettere og lettere. For hver presentasjon ble nervene litt færre, for hver artikkel ble publiseringsangsten litt mildere, for hver tilbakemelding roet frykten for å bli avslørt seg. Øvelse og erfaring hjalp.

Det hjalp også å snakke med kolleger, for det viste seg at jeg ikke var helt alene om å streve med disse tingene.

Etter hvert ble gleden over å forske, som jeg innerst inne hadde hatt hele tiden, større enn frykten for å ikke mestre alt mulig. Og for noen måneder siden ble jeg professor. Hadde noen sagt dette til meg for 15 år siden, hadde jeg aldri trodd dem.

På veien har jeg erfart at en viss evne til selvstendighet og en viss psykisk utholdenhet er nødvendig for å få toppkompetanse i akademia. Men jeg mener oppfatningen av hvor selvstendig og sterk man må være, er betydelig overdrevet, og jeg er et bevis på det.

Det er normalt å være spent før presentasjoner og innlegg. Det er normalt å bli nedfor av kritikk. Det er normalt å bli tynget av presset om å prestere. Det er normalt å behøve andres hjelp og råd. Helt opp på professornivå er alt dette normalt. Selv om jeg generelt har lavere skuldre enn før, er jeg fortsatt spent og usikker i mange sammenhenger.

Som professor får jeg nye arbeidsoppgaver, og jeg møter høyere forventninger. Jeg bekymrer meg for å ikke innfri forventningene. Kritikeren på skulderen min, som alltid har vært svært aktiv og streng, har blitt enda strengere: «Hallo, nå er du professor, dette må du vite/kunne/takle/fikse/mestre.»

At det likevel går bedre nå, skyldes nok at jeg har en positiv erfaringsbase som jeg ikke hadde tidligere. Jeg vet at det har gått bra og at jeg har mestret før. Hvis jeg nå får kritikk for noe jeg har skrevet eller sagt, hvis noen mener at jeg bommer, er det ikke lenger like farlig. For jeg vet at jeg har truffet ganske godt andre ganger. Det visste jeg ikke for 15 år siden, og det utgjør en stor forskjell for meg.

På veien har jeg også lært at hvis jeg tar feil, hvis jeg bommer, er ikke bidraget mitt mislykket likevel, selv om andre kan mene det. Jeg jobber med spørsmål rundt ytringsfrihet, og i forbindelse med doktorgradsarbeidet leste jeg tekster av filosofen John Stuart Mill. Der fant jeg noen ord som jeg merket meg.

Mill skrev at ytringer som er feil, også er veldig viktige, fordi de fører til «klarere oppfatning av sannheten» (On Liberty, kapittel 2, min oversettelse). Jo mer jeg har forsket, jo flere diskusjoner jeg har lest og bidratt til, jo tydeligere har det blitt for meg at Mill har helt rett. Dermed har jeg også blitt mindre redd for å få kritikk.

Hvorfor forteller jeg alt dette? Det hadde unektelig vært enklere å la være. Men jeg skal kanskje jobbe 30 år til i akademia, og jeg ønsker ikke å late som at jeg er noen annen og sterkere og tøffere enn den jeg egentlig er.

I Khrono har dessuten professor Anne Birgitta Nilsen etterlyst en mer bevisst holdning blant professorer til hva slags rollemodell de ønsker å være for kommende generasjoner. Jeg er helt fersk i professorrollen, og det er mye jeg ikke vet enda. Men det jeg vet, er at jeg ønsker å gjøre det jeg kan for å senke skuldrene til unge forskere – og unge generelt.

De siste årene har jeg derfor begynt å fortelle studentene mine litt om utfordringene jeg har hatt. For eksempel om hvor skummelt jeg tidligere syntes det var å holde presentasjoner, men at øvelse og erfaring har gjort det mye bedre. Opptil en tredel av befolkningen sliter med problematisk presentasjonsangst, og studenter er ikke noe unntak. Mange studenter strever med dette, og mange setter tydelig pris på at jeg deler min historie.

les også

Vi må snakke om professor- og dosentrollen

Jeg tror også det gjør noe med min relasjon til studentene og deres læringsutbytte av min undervisning. Jeg fikk nylig følgende kommentar på undervisningen min: «Det er så lett å snakke i timene til Ellen, for hun er liksom så menneskelig. Da blir man ikke så redd for å si noe dumt.»

Ingen reviewer i noe tidsskrift kan noen gang gi meg en tilbakemelding jeg vil bli mer glad for.

Jeg har ikke løsningen på utfordringene knyttet til psykisk helse i akademia, og jeg tror ikke at min historie vil utgjøre noen veldig stor forskjell. Men jeg tror den kan bety noe for noen. Jeg har en grunnleggende tro på åpenhet, og skal vi få mer åpenhet om psykisk helse i akademia, må flere være åpne. Ikke bare stipendiater, men også andre, til og med professorer.

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside