Debatt ● Tormod Harbo
Krise: Ingen vil bli lærer. Krise karrierevalg. Krise fremtid. Krise.
Jeg har valgt å bli økonom. Jeg kunne valgt å bli lærer, jeg har fått høre at jeg kunne ha passet som det, men gjorde det ikke. Noe må skje for at flere unge velger læreryrket, skriver Tormod Harbo i en hyllest til læreren.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg valgte økonomi. Ikke pedagogikk. Det samme gjelder de fleste andre som tok sitt utdanningsvalg de 6 siste årene. Hvorfor skal man velge å bli pedagog?
Jeg elsker økonomi som fagfelt og relasjon til andre fagfelt som politikk, filosofi og psykologi for å nevne noen. Når jeg skriver at jeg valgte økonomi mener jeg både som fagfelt og personlig. Alt fra mikro- til makroøkonomiske tema, herunder nytenkende økonomi («Rethinking Economics»).
Innen økonomi kan jeg fordype meg i mikroøkonomiske tema som hvordan individer alene og i organisasjoner ledes, styres, eies og administreres, reguleres av myndigheter og viser atferd i markeder. Jeg kan også fordype meg i makroøkonomiske tema som konjunkturer, prisnivå og ikke minst nasjonalprodukt. Nytenkende økonomi er et internasjonalt nettverk for forskere, studenter, yrkesaktive og interesserte med formål å «fornye og berike økonomifaget ved å bygge på det mangfoldet av økonomiske perspektiver og tradisjoner som finnes». Økonomisk utvikling er utvikling jeg ønsker å være en del av.
Jeg kunne valgt å bli lærer. Det gjorde jeg ikke, selv om jeg har fått høre at jeg kunne ha passet som lærer.
Læreryrket er en svært viktig profesjon. En lærer former fremtiden til mellom 16—21 elever hvert år, hvis man tolker etter lærernormen. Lærere har svært mye makt og dermed innflytelse på hvordan barn utvikler seg til å bli voksne. Det er derfor utrolig trist at det kan virke som om nesten ingen vil bli lærere.
Lærere er ledere. De utøver ledelse og har makt og innflytelse. Dette gjelder også barnehagelærere og andre pedagoger. Ledelse defineres allment kjent som å forvalte ressurser til felles innsats for å oppnå resultater gjennom andre. Anvendt pedagogisk er klasse- og læringsledelse å forvalte egne, elevenes, skolens og andre ressurser til klassens felles for å oppnå resultatet resultater gjennom elevene. Universitetet i Stavanger skriver at klasse- og læringsledelse er to sider av samme sak, kombinert blir det ledelse av elevers læringsprosesser i og utenfor klassen som organisatorisk enhet. Elevenes ressurser er deres styrker, svakheter, muligheter og trusler, slik som man har det av den strategisk SWOT-analysen (Fra engelsk: Strengths, Weaknesses, Opportunities and Threats).
Lederens oppgave innebærer å omgjøre svakheter til styrker og trusler til muligheter der mulig. Når dette skjer, skjer læring. Læring er når tidligere erfaringer relativt endrer opplevelse og atferd. Å oppleve læring, og derfor kompetanse som gir mestring. Sammen med selvbestemmelse, her til å påvirke egen læringsprosess, og tilhørighet, her til klassen som organisatorisk enheten, er ifølge motivasjonsforskerne Edward Deci og Richard Ryan (2000) viktig for motivasjon, her til relativt å endre atferd for å oppleve enda mer læring. Når lærere skaper læringsopplevelser, er de superledere. Superledelse er å lede elevene til selvledelse, nemlig å lede seg selv. Eksempelvis leder lærere elever til å ta regi i egen læring for å forberede dem mot lærlingperioden eller høyere utdanning og arbeidslivet etterfulgt.
Jeg husker godt «de» lærerne. De lærerne som har hatt og brukt sin makt på å skape innflytelse på hvilket individ jeg har utviklet meg til.
Tormod Harbo
Jeg husker godt «de» lærerne. De lærerne som har hatt og brukt sin makt på å skape innflytelse på hvilket individ jeg har utviklet meg til. Lærerne har fortalt meg at jeg er flink til å formidle faglig innhold ved å regne som en tallknuser, være reser med hendene til å skrive, anvende ordforrådet mitt og snakke om tema som angår og interesserer meg.
Direktør i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) Sveinung Skule presenterte søkertall og tilbud innen høyere utdanning søkt via Samordna opptak på pressekonferansen om søkertallene til universitet, høgskoler og fagskoler i april. Det fremkommer at utdanninger innen fagfeltene økonomi (inkludert ledelse og administrasjon), jus, teknologi, bærekraft og samfunn har flest førstevalgssøkere. Av dette kan det tyde på at karrieremulighetene fagfeltene gir er attraktive. Samtidig sees det her vekk fra karaktersnitt, søker per studieplass og økning, som ville gitt et bilde av at også fagfeltene medisin, luftfart, toll, vareførsel og grensekontroll, ingeniør, kriminologi, historie og sykepleie er populære.
Videre lærte man av Kunnskapsdepartementets pressemelding i sommer at «Rekordmange har fått plass på førstevalget sitt». Tilgjengelige studieplasser har før nå heller ikke vært større. Utdanninger innen helse, sosial og IKT har økt. Sykepleierutdanning har økt litt, men ikke nok. I grøss og gru har ikke lærerutdanningene økt noe, der er nedgangen oppsiktsvekkende, men regjeringen jobber for å få flere sykepleiere og lærere. Grunnen til at jeg nevner sykepleierutdanningen er at den har felles ønske om et bedre samfunn med lærerutdanningen, ikke at jeg sier dette kun gjelder disse utdanningene. Helse- og psykologiutdanningene har høyest snitt, trolig grunnet lavere studieplass per student. Til sammen utgjorde søkere med mottatte tilbud innen helsefaglige utdanninger en andreplass på rundt 20.000, men det store spørsmålet er: Hvem regjerer?
Økonomi regjerer: Opp mot 20 prosent av rundt 110.000 søkere med mottatte tilbud om høyere utdanning var innen økonomisk-administrative fagfelt, dette tilsvarte nærmere 22.000. Dette fagfeltet ble dermed tildelt førsteplass for mottatte tilbud om høyere utdanning for søknadsåret 2024. Jeg håper Norge utdanner gode økonomer.
Det skrives altså om at det er lærermangel, men verken departementet eller medier nevner at pedagogiske utdanninger har mange søkere. Tvert imot. Hvorfor det er slik virker for mange åpenbart, spesielt hos de som kun tror at lønn er årsak. Tenk kritisk over hvorfor unge ikke velger å bli lærere.
Det er for enkelte mye høyere sosial og økonomisk avkastning på en utdanning innen økonomi, enn pedagogikk. Jeg er en av disse enkelte.
En mastergrad innen økonomi gir den beskyttede tittelen siviløkonom. Mange forbinder tittelen med status, som kan antydes ved å se på nevnte opptakstall. En siviløkonom arbeider gjerne med tall, mennesker, systemer og markeder, for å nevne noe. Noen har også akademiske stillinger som forsker, professor, foreleser og lektor. Økonomer er ofte å se i dress på jobb, opptatt av effektivitet og stereotypisk kjent for å leve livet mens de surfer lett gjennom livet på colabølger i dress med en flaske musserende i hånda.
Pedagogiske utdanninger inkluderer blant annet barnehagelærer og lektor i skolen i grunnskole og videregående opplæring. Tittelen lektor gis til kandidater som har mastergrad i pedagogikk, spesifikt å være lærer i grunnskole og videregående opplæring.
For mange er tittelen dessverre ikke forbundet med status. En lærer er en pedagog som altså jobber med opplæring i svært vid forstand. Pedagoger er sjeldnere å se i dress, opptatt av kvalitet og kan ikke leve livet som en økonom. Da får de sparken, blir kritisert og baksnakket av stat, fylket, ledelse og foresatte og mister elevers troverdighet, tillit og relasjon. Basert på ekte hendelser.
Ifølge flere kilder som Utdanning.no har siviløkonomer en gjennomsnittlig årslønn på alt fra rundt 700.000 til over en million, i privat sektor de får også gunstig lønnsvekst. Feit lommebok der ja. Kildene viser også pedagogers årslønn og viser at nyutdannede barnehagelærere og lektorer har en gjennomsnittlig årslønn på henholdsvis litt over 550.000 og rundt 700.000. Ikke like feit lommebok der nei. Tallene viser at pedagoger, spesifikt de med lektorutdanning, må undervise på høyere utdanningsnivå for å få rundt 700.000 i gjennomsnittlig årslønn. Dette er lik lønn som en siviløkonom som jobber i yrkeskategorien med lavest lønn, nemlig regnskapsfører.
Å være økonom virker ofte, under ellers like forhold, mindre kravfullt og generelt utfordrende, mer attraktivt, respektert og status enn å være pedagog.
Tormod Harbo
Å være økonom virker ofte, under ellers like forhold, mindre kravfullt og generelt utfordrende, mer attraktivt, respektert og status enn å være pedagog, basert på hva jeg er fortalt av flere pedagoger, hovedsakelig lektorer. For ikke å glemme lønnsslippen, fordi de statistisk sett tjener mindre og har lavere reallønnsvekst, altså lønn som ikke er i tråd med prisstigningen.
I dette sammenheng sett vekk fra at økonomer også opplever utfordringer, som å sikre strategisk bærekraftig vekst for bedriften de er ansatt i. Selv om dette også kan virke utfordrende, må det være enda mer utfordrende — om det faktisk er tilfelle — å være mindre attraktiv, ha lavere status, bli mindre respektert, ha høyere krav og på toppen av det hele lavere lønn.
Vi burde øke lærers attraktivitet, status, respekt og lønn, vi burde senke krav til de flinke lærerne. Det er klart at vi burde snakke mer positivt om læreryrket for å øke attraktivitet og status.
Lærere fortjener respekt for sitt arbeid, dette bør bli reflektert gjennom en rettferdig lønn, med minstekrav om å følge reallønnsveksten som SSB anslo i Konjunkturtendensene i mars vil ligge på gjennomsnittlig omtrent 1,5 prosent frem til 2027. Kravene jeg referer til er i hovedsak at lærere ofte må være mye tilgjengelig, vurdere i ferier og håndtere vanskelige, sammensatte og komplekse elevsituasjoner. Tross dette ikke kan leve livet slik som de og økonomer kunne i ungdomstiden og økonomer kan som voksen.
Kudos til alle flinke lærere.
