Debatt ● Johanna Elisabeth Gudmestad

Kjære Institutt for lærerutdanning ved NTNU, jeg er skuffa

Vi vil ha kunnskap om lærevansker, atferdsproblemer, psykisk og fysisk helse i skolen, digitalisering og mobbing, ikke å sitte å lytte til svevende teorier i forelesning, skriver student.

Den økonomiske situasjonen som nå herjer ved instituttet håper jeg blir et startsignal for å tenke nytt, mener skribenten. — Vi fortjener det, elevene fortjener det.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Over nyttår ble jeg møtt av en håndfull uker spekket med obligatoriske timer i didaktikk, pedagogikk, praksis- og profesjon. Ved første øyekast, mye snadder. Men skinnet bedrar. 

Vi går fra uke til uke med en uoversiktlig timeplan, en læreplattform som ikke er brukervennlig og et tonn av økter. Deretter er det to måneder i praksis, som vi ikke får ett eneste studiepoeng for, før vi igjen møtes på campus for å reflektere oss tomme over hva vi har erfart.

I det John Deweys «Learning by doing» siteres for n-te gang blir øktene prakteksemplar på «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør». Vi vil ha kunnskap om lærevansker, atferdsproblemer, psykisk og fysisk helse i skolen, digitalisering og mobbing. La oss skrive tiltaksplaner og vis oss hvordan vi møter sårbare elever. Vi ønsker ikke å sitte å lytte til svevende teorier i forelesning.

Med det gitte pensumet og undervisninga til grunn, er resultatet nå at vi i liten grad har kunnskaper og ferdigheter til å møte det faktiske klasserommet. Om undervisningen ikke er inspirerende, om vi ikke selv får kjenne metoder på kroppen og øve oss i det vi møter på skolen, hvordan kan vi da bli dyktige lærere?

Om vi ikke selv får kjenne metoder på kroppen og øve oss i det vi møter på skolen, hvordan kan vi da bli dyktige lærere?

Johanna Elisabeth Gudmestad

Nå skal det sies at både pedagogikk og didaktikk la opp til en del studentaktive metoder, og det ble så klart formidlet viktig kunnskap over hele fjøla. Men det nyttige drukner i et hav av obligatorisk oppmøte, med tema som utdanningshistorie, profesjonskunnskap og utdanningspolitikk, i stedet for kunnskap man aktivt kan anvende når vi utarbeider undervisningsopplegg eller møter elever. Jeg vil mye heller lære hvilke tiltak staten har iverksatt for å hindre mobbing, enn å lese hundre sider om hva en profesjon er (det vet vi etter fire år på ei profesjonsutdanning).

Kronen på verket er at vi nå på femte året har begrensede muligheter til å skrive en didaktisk master. I naturfag har de få didaktikkemner tilgjengelig, i engelsk blir man frarådet og veiledet bort fra å skrive didaktisk, og på historie har man ikke veiledere. Lektorstudenter som er engasjerte for faget sitt, og som ønsker å bidra til å bedre undervisningspraksis gjennom forskning i sitt felt og utvikling av egen kompetanse, blir hindret av strukturene på NTNU og ILU.

Hvordan har det blitt slik? Gjennom samtaler med nye og gamle studenter, og med egne erfaringer til grunn, har jeg et inntrykk av at ILU ikke er særlig forbedringsvillige. Problemene ser ut til å være de samme om vi går flere år bakover. Manglende evne til forbedring forringer utdanningstilbudet og kvaliteten, og det er oss studenter og våre fremtidige elever det går ut over.

Jeg mener at det i mitt kull vil gå ut en gjeng med flotte, dyktige lærerstudenter. Det burde kappes om å ansette denne gjengen. Mitt inntrykk er derimot at dette i svært liten grad er ILU sin fortjeneste. Praksiserfaring og det at studentene på mitt kull på lektorstudiet i seg selv er fine folk, er det som gjør dem gode. Tenk hvor dyktige vi kunne blitt, med ei bedre utdanning.

Den økonomiske situasjonen som nå herjer ved instituttet håper jeg blir et startsignal for å tenke nytt. Hør på studentene deres, begynn å samarbeide og samkjøre, og slutt å skylde feil og mangler på at dere har en av Norges største lektorutdanninger. Vi fortjener det, elevene fortjener det.

Powered by Labrador CMS