Debatt anne balker staver og tone liodden

Kan universitetene ta et større ansvar for norsk­opplæring av flyktninger?

Dersom det skal skje, vil det kreve både praktiske og politiske grep, og endringen har potensielle baksider for kommunene, skriver forskere.

Er det på tide å la flyktninger velge om de ønsker å lære seg norsk eller engelsk i den aller første perioden i Norge? Mange ukrainere håper at de raskt kan vende hjem. Da kan engelskkunnskaper være en bedre investering for framtida enn norsk, skriver innleggsforfatterne
Er det på tide å la flyktninger velge om de ønsker å lære seg norsk eller engelsk i den aller første perioden i Norge? Mange ukrainere håper at de raskt kan vende hjem. Da kan engelskkunnskaper være en bedre investering for framtida enn norsk, skriver innleggsforfatterne
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det har allerede blitt tatt til orde for at norske universiteter må ta imot ukrainske forskere og studenter på best mulig vis (khrono.no). Her vil vi diskutere hvordan flyktningers tilknytning til norske universiteter kan bli styrket allerede i den første fasen i Norge, mens flyktningene er innrullert i det såkalte introduksjonsprogrammet, som norske kommuner har ansvar for.

Flere politikere har uttalt at ukrainske flyktninger bør inn i et såkalt «hurtigspor» som kan få dem raskt inn i arbeidsliv eller videre utdanning. Et slags hurtigspor finnes allerede. Det ble etablert i 2021, da ny integreringslov trådte i kraft, og innebærer at flyktninger som har fullført utdanning på minst videregående nivå forventes å fullføre introduksjonsprogrammet på mellom 3–6 måneder, mot det vanlige løpet på to år eller mer.

Flyktninger med kort introduksjonsprogram har rett til å fortsette i norskundervisning noe lenger, men da uten støtte til livsopphold.

Koble norskopplæringen til fag

Dersom man skal ha noen mulighet til å lykkes med et slikt ambisiøst løp, så må norskundervisningen være av høy kvalitet. Vi vet at det lenge har vært en utfordring for kommunene å tilby god nok norskopplæring til flyktninger som har forutsetninger for å lære norsk raskt (såkalte «spor 3-deltakere»). Det har ofte vært for få deltakere til å lage godt nok differensierte løp, særlig i små kommuner.

En potensiell løsning på denne utfordringen, kunne være å tilby disse flyktningene norskopplæring ved universiteter og høyskoler, en mulighet som vi utreda i et forskningsprosjekt på oppdrag fra Kompetanse Norge i 2019. Løsningen har åpenbare fordeler. Det finnes allerede norskkurs ved universitetene for internasjonale studenter og akademikere med lignende behov og nivå. Deltakerne kan raskere få seg nettverk og integreres i en studiehverdag, som et steg mot videre studier eller ut i arbeidslivet.

Norskkurs ved universitetene gjør det mulig å integrere norskopplæring med fagkunnskap. Språkopplæring som kobles til fag kan være både motiverende og til dels mer nyttig for fremtidig arbeid og studier enn «hverdagsnorsk».

Flere politikere har uttalt at ukrainske flyktninger bør inn i et såkalt «hurtigspor» som kan få dem raskt inn i arbeidsliv eller videre utdanning. Et slags hurtigspor finnes allerede.

Innleggsforfatterne

Fem utfordringer

I 2019 konkluderte vi likevel med at det var mange skjær i sjøen som gjorde løsningen mindre egnet enn vi hadde forventa. Her er noen av utfordringene som må løses:

1. Engelsk språkkrav

I tillegg til studiekompetanse må søkere oppfylle et engelskkrav for å komme inn på norske universiteter. Det er per i dag begrenset tilbud til opplæring i engelsk for flyktninger, og vi har funnet i flere prosjekter at dette er et hinder for flyktninger som ønsker å studere generelt.

Når det gjelder å delta i norskundervisning ved universitetene spesifikt, kan man tenke seg at det vil være mulig å lempe på kravet om engelsk i første omgang.

2. Strukturelle forhold knytta til omfang og opptak

Kursene må være tilstrekkelig omfangsrike for å kunne inngå i introduksjonsprogrammet – og det er ikke alltid tilfelle for norskkursene som i dag tilbys studenter og vitenskapelig ansatte. Årsenheter, som vi omtaler under, kan være et alternativ som oppfyller kravene. I tillegg er det slik at opptak ved universitetene som regel skjer bare to ganger i året.

Det å få plass er heller ikke en rettighet, men et knapt gode. Integreringsloven innebærer at flyktninger har rett på å få begynne i norskundervisning i kommunene fortløpende gjennom året. Kan man vurdere mer fleksibelt opptak for flyktninger som ønsker seg inn på norskkurs ved universitetene?

3. Finansieringsstrukturer

Ved universiteter er det «produksjon» av grader som lønner seg, ikke enkeltkurs eller årsenheter, slik språkkurs typisk er. Det finnes altså få insentiver ved universitetene for å lage og opprettholde slike kurs. En del universiteter har årsenheter i norsk som kvalifiserer studentene til videre studier på norsk. Disse kan tenkes å passe godt også for ukrainere og andre flyktninger som ikke får tilstrekkelig høy progresjon i kommunal opplæring.

Da må kursene finansieres tilstrekkelig, ettersom de kommer dårlig ut i dagens system basert på produksjon av hele grader, og deltakerne må få dekning av livsopphold gjennom hele året – altså lenger enn det man legger opp til i hurtigløpet.

4. Bosetting

For at flyktninger skal kunne ta delta i norskundervisning ved universitetene, må de bo i nærheten av institusjonene. Det vil man i så fall måtte ta høyde for når man bosetter flyktninger.

5. Helhetlig oppfølging

Universitetene har verken erfaring med eller kapasitet til å ta over det omfattende arbeidet knytta til å følge opp flyktninger mer generelt innenfor rammene av introduksjonsprogrammet. Det vil si at selv om universitetene tar over oppgaver knytta til norskopplæring for noen av flyktningene, så bør flyktningenhetene i kommunene (oftest i NAV) beholde det overordna ansvaret.

Tilby tilrettelagte løp

Et spørsmål man må stille seg, er også hvorvidt flyktninger bør integreres inn i de vanlige kursene ved universitetene, eller om man skal lage egne, tilrettelagte løp for dem, slik som årsenhetene vi nevnte over eller de kompletterende utdanningene som finnes ved OsloMet og NTNU. Disse utdanningene er rettet mot blant annet ingeniører, lærere og sykepleiere som har fluktbakgrunn eller kommer fra land utenfra EU/EØS, og har som mål å forberede disse yrkesgruppene på norsk arbeidsliv.

Det er imidlertid verdt å merke seg at man må oppfylle krav til både norsk og engelsk for å komme inn, slik at deltakelse i kompletterende utdanninger ikke er en mulighet fra dag én. Det er klare fordeler med spesialiserte løp, fordi de er tilrettelagt for å skape synergier mellom fag og norsk språkopplæring. Ulempene er at flyktningene ikke kommer inn i fagmiljøene ved universitetet på samme måten.

Bekymring i kommunene

Mange av dem vi intervjua i universitets- og høyskolesektoren var positive til å gi flyktninger norskundervisning ved universitetene, og de opplevde det å ta økt ansvar for flyktningers integrering som en del av sektorens samfunnsoppdrag. I kommunene var det imidlertid flere som fryktet at arbeidet med integrering ville bli underfinansiert om en god porsjon av norsktilskuddet som kommunene mottar, i stedet skal gå til universitetene.

Mange av stordriftsfordelene forsvinner, i tillegg til at flyktningene i hurtigsporet blir ansett for å øke faglig status og motivasjonen for å drive norskundervisningen i kommunene.

Er hurtigsporet realistisk?

Et lite varsku er berettiga når det gjelder forventningene til språkprogresjon i det såkalte hurtigløpet, uansett hvor denne opplæringen foregår. Norsklærere og andre fagfolk er bekymra for hvorvidt det er realistisk at flyktninger på så kort tid skal lære tilstrekkelig norsk til å fungere i stillinger som krever høye kvalifikasjoner.

Fagfolk fra kommuner og universitets- og høyskolesektoren peker på at de fleste i gruppa bruker minst halvannet år for å komme opp på et noenlunde godt språknivå (B2), og ofte tar det mye lengre tid enn dette også.

I Khrono diskuteres det hvor fort akademikere uten fluktbakgrunn kan forventes å lære godt norsk, og forskere på språklæring stiller ser spørrende til om det er realistisk innen to år, selv med «optimale forutsetningene for opplæring».

La dem velge språk

Til slutt vil vi kaste ut en liten brannfakkel i norsk integreringspolitikk: Er det på tide å la flyktninger velge om de ønsker å lære seg norsk eller engelsk i den aller første perioden i Norge?

For en del kan engelsk være nøkkelen til videre studier eller for å få en fot innenfor et internasjonalt arbeidsliv. Mange har også et grunnlag i engelsk fra før som gjør at de raskere kan komme opp på et kommunikasjonsnivå som fungerer i hverdagen. Mange ukrainere håper at de raskt kan vende hjem. Da kan engelskkunnskaper være en bedre investering for framtida enn norsk.

Vi merker oss med interesse at departementet for første gang ser ut til å vurdere en slik mulighet i nylig foreslåtte tilpasninger til lovverket for ukrainere. Et bedre tilbud i engelsk til flyktninger kan gjøre veien til universitetet kortere for mange.

Kronikken ble først publisert på OsloMet

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningssider

Powered by Labrador CMS