Krigen i Ukraina setter inkluderings­kapasiteten på prøve

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forventningen om et økt antall studenter med flyktningbakgrunn som følge av krigen i Ukraina setter inkluderingskapasiteten i norsk universitets- og høyskolesektor på prøve.

Situasjonen krever ikke bare ressurser til akuttiltak i form av ekstra studieplasser og språkkurs. Den krever kompetanse om, og langsiktige strategier for, hvordan man sikrer at denne studentgruppen får utviklet og brukt sine evner som aktive deltakere i de høyere utdanningsinstitusjonene.

Robuste og godt utviklede institusjoner har både kompetanse og fleksibilitet i møte med uforutsette hendelser. Hva vet vi om hvordan norske høyere utdanningsinstitusjoner er forberedt på møtet med flyktninger?

Dersom man undersøker politiske dokumenter på nasjonalt og institusjonelt nivå, har norsk høyere utdanning lite å skryte av når det gjelder systematisert inkludering av studenter med flyktningbakgrunn sammenliknet med andre europeiske utdanningssystemer.

les også

Nå må vi legge til rette for ukrainske studenter og akademikere

Analyser av stortingsmeldinger tyder på at bekymringen for økonomi og arbeidsmarkedsrelaterte utfordringer som følge av migrasjon, er større enn bekymringen for inkludering og deltakelse i høyere utdanning. Få universitetspedagogiske utdanningsløp tematiserer likhet og inkludering.

I institusjonenes planer og strategier er flyktninger som gruppe nærmest fraværende, med ett hederlig unntak; de kompletterende programmene opprettet på regjeringens initiativ ved OsloMet og NTNU etter den såkalte flyktningkrisen i 2015.

Når institusjonene ikke tematiserer eller tilrettelegger for hvordan de skal møte utfordringer med inkludering og tilrettelegging som følge av økt migrasjon, faller ansvaret på underviserne. Med unntak av bibliotekene, er det få eller ingen strukturer på institusjonsnivå som støtter opp under enhetenes undervisningstilbud.

Dette skjer til tross for at universitets- og høyskoleloven slår fast at studenter med særskilte behov, har rett til egnet individuell tilrettelegging for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter.

Universitets- og høyskolelovens krav har ingen motsats i konkrete virkemidler for denne studentgruppa, slik de for eksempel har for de med lese- og skrivevansker. Tiltaket opprettet under pandemien med studenter som læringsassistenter er midlertidige og disse kan ikke regnes som en del av eksisterende strukturer.

Ansvaret for inkludering av og tilrettelegging for studenter med flyktningbakgrunn, er i dag dermed individualisert og vi kan forvente ulik praksis innenfor emner, fag og institusjoner.

les også

Hvordan får vi de ukrainske flyktningene raskt ut i samfunnet?

Hvilke konkrete konsekvenser kan dette ha? Én av utfordringene studenter med flyktningbakgrunn møter er språkbeherskelse. Språk og skriving er ryggraden i høyere utdanning, og studenter som ikke behersker det å skrive vil ikke lykkes med sine studier. Inkludering i høyere utdanning kan ikke alene forstås som tilgang gjennom opptak; det må også omfatte rammebetingelser som gir reell mulighet til å delta.

Når man til tross for språkutfordringer velger å studere, ligger det en sterk motivasjon til grunn. For å gi studenter med flyktningbakgrunn forutsetningene de trenger for å lykkes i studier må undervisningen bygge på og støtte opp under studentenes motivasjon gjennom ressursorienterte tilnærminger der det som mestres gir uttelling uavhengig av språkbeherskelse. Samtidig må de ha tilgang til individuell veiledning som støtter deres arbeid for å utvikle språkkompetanse.

Hva skal til for at en slik praksis blir gjennomgående og er uavhengig av emne, fag og studiested? I et utviklingsprosjekt ved Høgskolen i Innlandet, undersøker undervisningsteamet på førsteårsstudiet i pedagogikk hvordan undervisningen kan støtte studenter som strever med å lese og skrive akademisk norsk.

Våre erfaringer så langt er at en kombinasjon av universell styrking av arbeidet med eksplisitt opplæring i skriving samt studentrespons på tekster og ekstra individuell veiledning for studenter som sliter med språk, er nødvendig for å unngå at utfordringer knyttet til språkkunnskaper spenner bein under iherdige forsøk på å beherske akademisk skriving.

Vi ser at den tilretteleggingen vi tilbyr gjennom vårt prosjekt, går ut over ressursene vi har til oppfølging av studentene. Vi savner sektorovergripende og institusjonsforankrede tilbud som kunne støtte oss og våre studenter i arbeidet med å sikre reell inkludering.

Ni av våre høyere utdanningsinstitusjoner har såkalte skrivesentre, der studenter på tvers av fag kan få støtte til å utvikle kompetanse i akademisk skriving. Slike sentre kan være aktive medspillere i arbeidet med å sikre et undervisningstilbud som tilrettelegger for studenter med særskilte behov. I tillegg kan de bidra til å sikre at tiltaket med studenter som læringsassistenter blir benyttet på en effektiv måte, gjennom at tilbudet får en institusjonell forankring.

les også

1000 nye studieplasser til studenter fra Ukraina

OsloMet skiller seg ut, ved at de gjennom skrivesenteret tilbyr språkopplæring til studenter med norsk som andrespråk, et tilbud de kan bruke i møte med flyktninger fra Ukraina. Skrivesentre er et eksempel på en institusjonsforankret struktur som et bærekraftig utdanningssystem kan aktivere og oppskalere i en krisesituasjon.

For sektoren kan det se ut som om det er lite å støtte seg til når vi til høsten er forventet å ta imot enda flere studenter med flyktningbakgrunn. Vi mangler grunnleggende infrastruktur -i betydningen kunnskap om, tilbud til, og systemer for erfaringsdeling rundt tiltak som kan sikre inkludering av studenter med flyktningbakgrunn.

Den forventede innsatsen i kjølvannet av krigen i Ukraina er en stor oppgave. Skal vi løse den på en skikkelig måte krever det langsiktig arbeid med å utvikle vår forståelse av og kunnskap om inkludering i høyere utdanning. Friske penger alene er ikke en garanti for å løse de sammensatte utfordringene vi står overfor.

Kronikken bygger blant annet på fersk forskning om politikk og praksis når det gjelder inkludering av flyktninger i høyere utdanning.

• Abamosa, J. Y., Hilt, L. T., & Westrheim, K. (2020). Social inclusion of refugees into higher education in Norway: A critical analysis of Norwegian higher education and integration policies. Policy Futures in Education, 18(5), 628–647.
• Abamosa, J. Y. (2021). Social inclusion of refugees into higher education: policies and practices of universities in Norway. Educational Review, 1–21.
• Abamosa, J. Y. (2021). The Peripherality of Social Inclusion of Refugees into Higher Education: Insights from Practices of Different Institutions in Norway. Higher Education Policy, 1–20.

Kronikken er signert av følgende sju vitenskapelig ansatte ved Høgskolen i Innlandet:

• Hanne Riese, professor, Institutt for pedagogikk, Høgskolen i Innlandet
• Juhar Yasin Abamosa, høgskolelektor, Institutt for pedagogikk, Høgskolen i Innlandet
• Brita Stamnli, høgskolelektor, Institutt for pedagogikk, Høgskolen i Innlandet
• Elisabeth Suzen, førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk, Høgskolen i Innlandet
• Jonas C. Berger, høgskolelektor, Institutt for pedagogikk, Høgskolen i Innlandet
• Tina Jacobsen, høgskolelektor, Institutt for pedagogikk, Høgskolen i Innlandet
• Erin A. Annamo, førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk, Høgskolen i Innlandet

Les også:

Debatt ● lauvås og røhr

Høstens førsteårs­studenter trenger særskilte tiltak

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside