essay● helene lund

Putins hellig land-tenkning kan også true den norske grensen

Putins aggressive geo-politikk i Ukraina har en sammenheng med ortodoks hellig land-tenkning. Norske aktører bør ikke være naive å tro at dette ikke også kan være en trussel for den norske grensen, skriver Helene Lund.

Soldatene i grensevakten går patruljer langs grensen for å observere eventuelle hendelser eller endringer.
Soldatene i grensevakten går patruljer langs grensen for å observere eventuelle hendelser eller endringer.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er ikke mangel på religiøse undertoner i den journalistiske dekningen av krigen i Ukraina. Men hvor godt fanges dette opp blant den gjengse leser? Et sterkere fokus på religion i humaniora og samfunnsvitenskapene kunne bidratt til en dypere forståelse av krigens kulturelle dimensjon.

Religion kan være så mangt, men i denne teksten vil jeg fokusere på noe så ukonvensjonelt som ukrainsk og russisk ortodoks metafor- og bildebruk. Erfaringsmessig er ikke denne tematikken altfor mye diskutert i Norge. Videre vil jeg si noe om den jødiske tilstedeværelse i regionen.

I krig og konflikt settes ofte folkegruppers kollektive forestillinger om nasjonale og religiøse fortellinger i spill. Jeg vil kaste lys over noen slike religiøse grunnfortellinger som kan være aktuelle for å forstå både Ukrainas og Norges nye erfaringer med aggressiv adferd fra Russisk hold.

Et sterkere fokus på religion i humaniora og samfunns­vitenskapene kunne bidratt til en dypere forståelse av Ukraina-krigens kulturelle dimensjon.

Helene Lund, prorektor ved VID vitenskapelige høgskole

15.-23. april er den jødiske påske eller mer korrekt pesach, en fest hvor jødene minnes hvordan Moses, med Guds hjelp, sikret jødenes utgang fra Egypt; fra fysisk og åndelig slaveri til full frihet som et folk (2. Mosebok).

Det har historisk vært en betydelig jødisk befolkningsgruppe i både Ukraina og i Russland. Den sittende populære ukrainske president Zelenskyj er jøde. Religionen er da også tungt til stede i den journalistiske omtalen av presidentene Zelenskyj og Putin (begge bærer navnet Valdemar, dog på henholdsvis ukrainsk og russisk).

For eksempel trekkes fortellingen om David og Goliat (1. Samuelsbok kap. 17). opp som en parallell.

Det er urovekkende at Putin gjenopptar en aggressiv ordbruk mot russiske femtekolonister og avskum. Slike utsagn har gjennom historien vist seg å ramme både politiske opposisjonelle miljøer, men også ofte rammer religiøse minoriteter hvis patriotiske identitet trekkes i tvil.

Ulikt de største kirkesamfunn i Norge som feirer påske 17. april feirer mange kristne, både ortodokse og katolikker i Ukraina påske 24. april (den gamle kalender). Påsken, den viktigste religiøse høytiden for mange kristne europeere handler om en kjærlighetsfortelling:

Jesus, som utgav seg for å være Gud selv og som ble henrettet for dette, deretter gravlagt, men som ifølge de kristne fortellinger overvant døden og sto opp på den tredje dagen. Den kristne påsken blir fortsatt feiret over 2000 år senere, og nye generasjoner blir døpt og lever i håpet som springer ut av denne påskefortelling.

Jeg vil videre forsøke å illustrere hvordan påskefortellingen indirekte kobles på retorikken og fortolkingen av den krigen som nå utspiller seg i Europa, og ved det utfordre til en samtale om vi i Norge har nok fokus på slike religiøse dimensjoner når vi skal videreutvikle vårt forhold til Russland.

I kjølvannet av krigen pågår det også en propagandakrig, som ikke bare handler om å spre desinformasjon, men også fra russisk side å skape et fortolkningsunivers som underbygger og legitimerer Putins intervensjon og krig.

Fortellingen om kristningen av Rus er en slik mytisk nasjonalfortelling. Helt sentral i fortellinger er helgenen Valdemar den store, konge av Holmgård (Novogord) og storfyrste av Kyiv (d. 1015). Til forskjell fra fortellingen om hellige Olavs status og mer ubestridte rolle som skytshelgen for Norge, er det i dag flere land (Ukraina, Hviterussland og Russland) som kan gjøre krav på hellige Valdemar som sin nasjonalhelgen.

Det er imidlertid Russland som bruker fortellingen imperialistisk, i ønsket om å tvinge frem en tidligere enhet, i år med militær angrepsmakt.

Kirkeledere i Ukraina, både fra den autokefale ukrainsk ortodokse og fra den Moskva-vennlige ukrainsk ortodokse kirke fordømmer Putins krig. Det var modig av kirkelederen Onuphry som er i kirkefellesskap med patriark Kirill av Moskva, å kritisere den russiske president ved krigens start, ikke minst ved referansen til Kain på det som skjer:

«Defending the sovereignty and integrity of Ukraine, we appeal to the President of Russia and ask him to immediately stop the fratricidal war. The Ukrainian and Russian peoples came out of the Dnieper Baptismal font, and the war between these peoples is a repetition of the sin of Cain, who killed his own brother out of envy. Such a war has no justification either from God or from people.»

Ordene brodermord og Kain henspiller på den kjente religiøse fortellingen om fortellingen om Kain og Abel (1. Mosebok kap. 4). Onuphry refererte også til Dniepers døpefont.

Jeg vil tro at få norske tilhørere skjønner at han her henviser ikke bare til kristningen av menneskene (hellige Valdemar og hans folk) men også jorden blir hellig i denne dåpen som vannes av elven Dnieper. Den er stor og renner gjennom Russland, Hviterussland og Ukraina.

Vannet velsigner ikke bare den døpte, men også det fysiske landet som får sin «dåp» og gir næring til forestillinger om det hellige Rus. Arketyp-fortellingen er beretningen om Jesu dåp i elven Jordan som ble et helligsted brukt til dåp.

Elv, og særlig elver som knyttes til dåp, knyttes derigjennom til håp, liv, grøde og velsignelse. Ved å koble fortellingen om dåpen av Rus med fortellingen om Kain og Abel, gir Onuphry en religiøs begrunnelse for hvorfor Putins krig er synd og må stoppe.

Russland (og Sovjetunionen) har en lang og lidelsesfylt historie om samspillet mellom makthavere i landet og den ortodokse kirke. Det synes likevel å være tradisjon for at det opprettes en slags symbiose, symfoni eller harmoni mellom makthavere og kirken i Russland.

Selv Stalin lettet på restriksjonene til Den russisk ortodokse kirke under 2. verdenskrig. Flere har hevdet at dette var et nødvendig politisk grep for å vinne 2. verdenskrig og særlig slaget om Stalingrad der rundt 500 000 sovjetiske soldater mistet livet.

Også Putin har basert seg på støtte fra Den russisk-ortodokse kirke. I år 2000 kom kirken med et viktig dokument (Bases of Social Concept of the Russian Orthodox Church ), med et visst militærpolitisk tilsnitt, som har et eget kapittel om krig og fred.

Her befestes en lang tradisjon for en nær relasjon mellom russisk militærmakt, land og religiøs tro, og det gjøres koblinger til martyriet i Kap. VIII 2. Patriark Kirril kommer ukentlig med religiøst fortellingsstoff som indirekte underbygger og støtter Putins krigshandlinger.

Et annet eksempel der jeg er usikker på om samfunnsvitere og de store forskningsmiljøene i Norge har nok fokus på religiøse dimensjoner ved samfunnsutviklingen er i Pasvikdalen i Sør-Varanger og i grenseområdet mot Russland.

Den norsk-russiske grensekonvensjonen er fra 1826. Like ved grensen, på russisk side av Pasvikdalen ligger et viktig religiøst russisk-ortodoks helligsted, et kapell viet til hellige Boris og Gleb, sønner av Valdemar den store.

I etterkant av grensekonvensjonen fulgte norske myndigheter opp med et norsk tilsvar på religiøs revir-markering og bygde Kong Oskar IIs kapell som ble ferdig i 1869 og som troner som et vestlig kristent landemerke.

Norsk religionspolitikk har utviklet seg mye siden 1800-tallet, men russisk-ortodoks landteologi har forandret seg svært lite.

Barents Observer skrev i 2020 om da den russisk ortodokse biskopen Mitrofan av Kolahalvøya, en tidligere yrkesmilitær i den russiske nord-flåten, erklærte Sør-Varanger og Kirkenes som ortodokst land, men presiserte at Russland ikke vil gjøre krav på Kirkenes.

Min bekymring er om norske samfunnsvitere og ansatte i humaniora som jobber med Norges og NATOs sikkerhetspolitikk ser potensialet og omfanget av uttalelsen, og kobler den med russisk religionstenkning som ikke først og fremst tar utgangspunkt i menneskerettigheter, men mer i geo-politikk og som henter støtte i russisk-ortodoks bibelsk og kirkefedre-inspirert hellig land tenkning.

Blir dette tatt på alvor eller avskrevet som ufarlig religiøst snikk-snakk? Min erfaring er at mange vestlige forskere glemmer at ortodoks kristendom ikke har blitt preget av opplysningstiden og dens forståelse av hva religion er.

En ortodoks hellig land-erklæring fra Moskva-patriarkatet er noe helt annet enn religionsfrihetstenkning, og mulighet for at ortodokse kristne i Norge (uavhenging av nasjonalitet) skal få leve ut sin religionsutøvelse i Sør-Varanger.

Det Mitrofan gjør her er å erklære at Sør-Varanger er en del det utvidede området det hellige Rus og dermed underleggge dette Moskva-patriarkatets religiøse territorium og Kirill og Mitrofans overhyrdedømme.

På samme måte som Putins aggressive geo-politikk i Ukraina har en sammenheng med ortodoks hellig land-tenkning så bør ikke norsk aktører være naive å tro at dette ikke også kan være en trussel for den norske grensen. Til forskjell fra Ukraina så er vi NATO medlem.

Troen på Jesu død og oppstandelse og at kjærligheten er sterkere enn døden, kan i sin ytterste konsekvens motivere mennesker til martyrium.

Manglende kunnskap om religiøse dimensjoner i samfunnet kan være farlig og skadelig, både for enkeltindivider og samfunnet. Kunnskapssøking i en universitetskontekst kan virke dannende og humaniserende på enkeltindivider, indirekte internt i trossamfunn og øke forståelsen av andre menneskers religiøse rasjonale.

Les også:

Følg flere debatt i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS