Jeg ville vise vei ut av UH-sektorens økonomisk uføre

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hermannsen, Fekjær & Mangset (29.04.2021) og Grønstad (07.05.2021) tar et oppgjør med et innlegg jeg hadde i Khrono, men tillegger meg meninger jeg ikke har og kan neppe ha forholdt seg til innlegget som helhet.

Mine opponenter unnlater også å ta opp hovedpoenget i mitt første innlegg, nemlig det økonomiske «uføret» som UH-sektoren befinner seg i. Saken er den at UH-sektoren ikke får full kompensasjon for prisstigningen. Den blir hvert år bedt om å redusere utgiften med ca. 0,5 prosent ved å effektivisere driften. Det utgjør samlet ca. 300 millioner kroner hvert år fremover.

Det er ikke enkelt, fordi staten kommer ofte med krav til rapportering på nye måleparametere som de spesifiserer i det årlige tildelingsbrevet. Jeg så for meg en mulig vei ut av uføret hvis flere av akademikerne underviste mer. Hvis 20 prosent av akademikerne (som ikke oppfylte sine forsikringsforpliktelser) underviste nær innpå full tid, vil UH-sektoren kunne spare anslagvis 3-4 milliarder kroner hvert år. Det utgjør over 5 prosent av det årlige budsjettet til UH-sektoren, eller 50 prosent av det NFR deler ut hvert år.

Så til noen misforståelser. Mine opponenter gir inntrykk av at jeg tror at alle må ha ekstern finansiering for å drive meningsfull forskning. Jeg er selvfølgelig klar over at det ikke er et krav og formulerte meg deretter ved å skrive at «de fleste» må søke ekstern finansiering. Og fordi ca. 90 prosent får avslag hos Norges forskningsråd (NFR) fant jeg «grunn til å tro» at de fleste vitenskapelige ansatte ikke får midler til å drive med det de selv ser på som meningsfull forskning. Jeg kobler meningsfull forskning til det den enkelte forsker måtte mene. Ikke hva andre - eller jeg - mener.

Men om det så bare var 20 prosent, ville det fremdeles være et meget stort problem som måtte håndteres. Hvor stort problemet egentlig er må UH-sektoren selv finne ut av fordi, som jeg skrev, «det finnes ingen oversikt». Problemet er kanskje størst innen naturvitenskapen og ingeniørvitenskapene - og utdanningene som helt eller delvis bygger på natur- og ingeniørvitenskapene.

Opponentene er åpenbart også usikre på hva jeg la i forskningsforpliktelser. Med det mener jeg at man rettferdiggjør tildelt tid til forskning (jf. den årlige arbeidsavtalen man signerer). I undervisning er det lett. I forskning derimot, kan man ikke telle timer, men alt man gjør må dokumentas enten i form av interne rapporter eller publikasjoner. Det gjelder også de som ikke har ekstern eller intern finansiering utover lønna.

Det er selvfølgelig ikke et krav at man skal lykkes med sin forskning, dvs. gjøre "signifikante funn", men også forskning som ikke fører til noen avklaring skal dokumenters og gjøres tilgjengelig, slik at andre ikke gjentar feilen. Da har man, slik jeg ser det, oppfylt sine forskningsforpliktelser. Det er selvfølgelig ikke et krav om dokumentasjon hvert år, men etter 3-5 år uten begynner det på å bli et tema - uansett hva man har prestert tidligere.

les også

Fra samhandling til selvbetjening?

Grønstad påstår at jeg forfekter en type forskning i UH-sektoren der alt dreier seg om paradigmesprengende nyheter og spinner videre på det. Jeg nevnte ikke ordet paradigme. Grunnen til det er at paradigmesprengende nyheter er svært sjeldent. Av de typisk to hundre navnene som må nevnes for en «komplett» fremstilling av et fags historie, er det typisk bare en håndfull personer som har åpnet opp et nytt paradigme. De andre har bidratt med god forskning, eller det Thomas Kuhn omtaler som normalvitenskap.

Sistnevnte er også krevende, men innenfor rekkevidde for de største talentene. Det er de UH-sektoren må ta seg bedre av. De må også fremme god forskning, og med det mener jeg ikke mange artikler (jf. tellekantsystemet), eller artikler som bare får stor oppmerksomhet i media idet de kommer ut, men artikler som blir referert til av mange i mange år - helst tiår - etter at den kom ut. Akademia har en måte å måle det på, såkalt «impact index».

En del av mitt innlegg var ment som et konstruktivt innspill til hvordan dere, som et kollegium, kan bidra til å slippe frem de som ser ut til å ha et spesielt talent - og engasjement - for forskning. Grønstad tolket det som at jeg legger opp til en «kontrollert avvikling av forskningstida ved universiteta» og «avskilting av forskarar som har passert 50». Hvordan kan du tro at jeg, en kollega, mener noe slikt, Grønstad? Jeg oppfordrer deg til å lese mitt innlegg på nytt.

Jeg registrerer også at alle mine motdebattanter mener at jeg nedvurderer undervisningen - at jeg ser på den som en slags salderingspost. Det inntrykket ønsker jeg å rette opp. Det rammer nemlig hvem jeg er. Undervisning var ikke tema i mitt hovedinnlegg, men jeg anser god undervisning for å være like viktig, om ikke viktigere, for samfunnet som god forskning. Jeg har selv undervist fra ett til tre kurs hvert år, ved ett eller flere norske universitet i snart 30 år, samtidig som jeg har vært i full stilling (i industrien og UiS).

Uansett, alle må opp på dekk og gjøre det de er best på. Er det så vanskelig å bli enige om det? Dere må ta høyde for at UH-utdanning er blitt for «alle» nå. Det å undervise i UH-sektoren er imidlertid fremdeles et særs ærefullt oppdrag. Man har fått en unik rett til å undervise på høyeste nivå.

Å forske kan man gjøre hvor som helst, men ikke undervise! Dere må derfor tenke nytt om roller og fordeling av oppgaver - som alle er viktige. Dere må ta innover dere at det å lære fra seg det vi allerede vet krever noe helt annet enn å komme frem til noe ingen vet noe/nok om - og som tåler tidens tann, dvs. har potensial til å havne i lærebøker. Hvis de som ikke leverer på forskning heller ikke er egnet til å undervise, noe som bekymret Hermansen, Fekjær & Mangset, er det vel naturlig at de fant seg et annet arbeid?

Jeg tror alle akademikere er enige om at vi må fremme god forskning, men det er selvfølgelig ulikt syn på hvordan. Jeg har også gjort meg en del tanker om hvordan vi kan få til bedre undervisning, men det får jeg eventuelt komme tilbake til. Bakteppet er at staten vil ikke komme med mer penger. Årets statsbudsjett understreket det. UH-sektoren må derfor ta skjeen i egne hender og ikke bare «tigge» om mer penger fra staten.

I mitt hovedinnlegg pekte jeg på at det kan være mye å hente og underbygget det ytterligere med et nytt regnestykke som mine opponenter kunne ha utført. Men først må dere bli enige om en bedre – og mer realitetstilpasset - fordeling mellom undervisning og forskning. Dagens fordeling har dere bestemt selv. Dere står derfor fritt til å endre den.