Debatt Per Arne Bjørkum

Akademikerne må vise at de fortjener tillit

Eldre akademikere som ikke publiserer eller har markert seg på flere år, bør bruke tiden sin på å undervise fremfor å forske, mener Per Arne Bjørkum.

Det er litt under 30.000 ansatte i akademiske stillinger i UH-sektoren. Det finnes ingen oversikt, men det er grunn til å tro at de fleste vitenskapelige ansatte ikke er i stand til å oppfylle forskningsforpliktelsene, skriver Per Arne Bjørkum.
Det er litt under 30.000 ansatte i akademiske stillinger i UH-sektoren. Det finnes ingen oversikt, men det er grunn til å tro at de fleste vitenskapelige ansatte ikke er i stand til å oppfylle forskningsforpliktelsene, skriver Per Arne Bjørkum.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Styringsmeldingen argumenteres det for akademisk frihet og institusjonell autonomi basert på tillit. Det var også noe av ideen bak Kvalitetsreformen i 2003, men UH-sektoren opplever at det har blitt stadig mer styring og kontroll. I sin høringsuttalelse omtaler rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn, det som «overstyring».

Rektor Mohn argumenter godt for en mer tillitsbasert styring, men utgangspunktet er ikke det beste. UH-sektoren har lenge slitt med stram økonomi og det inviterer til mer kontroll. Skal komme ut av denne negative spiralen, tror jeg UH-sektoren må komme med forslag til hvordan de kan bedre økonomien uavhengig av en ny styringsform.

Det kan synes umulig. Man skulle tro at alle steiner har vært snudd mange ganger, men én stein ser ut til å ha fått ligge i «urørt»: alle akademikeres rett til fri forskning. Det er stor variasjon, men de fleste universiteter og høgskoler gir de vitenskapelige ansatte rett til å bruke mellom 40 og 50% av arbeidstiden til egen forskning. Universitetet i Tromsø gir ifølge en studie utført av Utdanningsforbundet (2020) alle rett til å bruke halvparten av arbeidstiden til forskning.

For å komme i gang med verdifull/meningsfull forskning, må imidlertid de fleste søke ekstern finansiering. Det betyr i praksis Forskningsrådet. 2421 har søkt i 2021. De har søkt om nesten 27 milliarder kroner. Potten er på litt over 3.7 milliarder. Av de som søker er det derfor bare 1 av 10 som kan regne med støtte. Slik har det vært lenge.

Det er litt under 30.000 ansatte i akademiske stillinger i UH-sektoren. Det finnes ingen oversikt, men det er grunn til å tro at de fleste vitenskapelige ansatte ikke er i stand til å oppfylle forskningsforpliktelsene. Det er ikke nødvendigvis deres feil. Når man blir gitt mulighet til å forske, har arbeidsgiver også et ansvar for å legge forholdene til rette. Universitetene og høgskolene rår imidlertid ikke over nok ressurser til det. Det aller meste er plassert i Forskningsrådet - og noe i EU-kommisjonen.

Mange mener at forskningen er underfinansiert, men det ikke så åpenbart. De offentlige universitetene og høgskolene har nemlig tatt med seg en praksis fra 1800-tallet da det til enhver tid kun var noen få tusen akademikere/forskere i Europa. Nå er det over én millioner, men samfunnet har ikke blitt flere hundre ganger rikere. Det er derfor simpelthen ikke penger til at «alle» akademikere kan forske – slik de kunne i «gamle» dager. Hvis alle skulle fått støtte i Norge i dag, må budsjettet til Forskningsrådet mangedobles. Vi er en rik nasjon, men det er ikke realistisk at det vil skje.

Og dessuten, hvilke argumenter skal man bruke for å øke forskningsbudsjettet utover at mange akademikere ikke får støtte? Det finnes ingen lover innen økonomisk teori som sier hvor mye man bør bruke på forskning.

Det betyr at UH-sektoren må se hva de selv kan gjøre for å fremme god forskning innenfor dagens rammer. Jeg vil argumentere for at veien å gå, er å redusere den totale tiden som UH-sektoren bruker til forskning. Det kan synes paradoksalt, men vi må ta innover oss at god forskning ikke er «masseidrett». Det er form for ekstremsport for hjernen. Bare de aller flinkeste og de mest dedikerte er i stand til å bringe et fag fremover, dvs. sette nye «rekorder» eller komme opp med helt ny «idrettsgrener».

Det er ikke mange som har bidratt i betydelig grad. Hvis man tar de personer som man ikke kan komme unna i en «komplett» fremstilling av det menneskeheten har prestert/oppnådd innen, kunst, litteratur, musikk vitenskap de siste 2800 årene, blir det like i underkant av 4000 (Human Accomplishment -The Persuit of Excellence in the Arts and Sciences, 800 B.C to 1950 av C. Murray, 2003). I fysikk dreier det seg om litt over 200 og matematikk og medisin er det litt under 200 personer. De bygger selvfølgelig også på andres arbeid, men det illustrerer at vi kan takke noen få individer med eksepsjonelle evner for de viktigste gjennombruddene, de alle lærer om - uansett hvor i verden du vokser opp.

De få som lykkes, kommer inn i en selvforsterkende flyt («flow»). Slik er det i alle situasjoner der det er snakk om ekstreme prestasjoner. Vi ser det også i sport. I sjakk og golf er det noen få som vinner «alt» i sin samtid. De kombinere talent med en villighet til å bruke mye tid på det er gode i.

Det er imidlertid ikke nok med talent og hard jobbing. I forskning man må også være til stede på rett tid (en naturlov kan ikke finnes opp to ganger). Det er også viktig å viktig å befinne seg i en kultur som oppfordrer til og verdsetter ny kunnskap – som kan fungere forstyrrende. Litt over 70% av de vitenskapelige nyvinningene mellom 1450 og 1950 kommer fra fire vesteuropeiske land, Storbritannia, Frankrike, Tysland og Italia (Murray, 2003). Ikke-vestlige kulturer var klar over det som skjedde i Vest-Europa, men de fant ikke plass for den tenke- og væremåten i sine kulturer.

Det er heller ikke snakk om flaks. Hadde det vært flaks, kunne man argumentert for at jo flere som forsker dess bedre. Noen av de viktigste bidragsyterne til har nemlig bidratt med noe nyttig på mange ulike fagfelt. Noen mennesker synes å lykkes med «alt» de går løs på. De ser koblinger på tvers der andre ser skott. Einstein mente at de som lyktes (gang på gang) hadde en «emosjonell oppkobling til naturen» - en unik egenskap man ikke kan tilegne seg slik man kan lære seg et fag.

De aller dyktigste forskerne har historisk også vært flinke til å finne de rette unge talentene - eller har talentene har funnet dem? Uansett, de finner ofte hverandre. Mange av de som fikk Nobelprisen i første halvdel av 1900-tallet omgav seg med unge talenter som også fikk Nobelprisen. Ikke fordi de gikk i fotsporet til mentorene, men fordi de utfordret dem. Mellom slike mennesker ser det ut å oppstå en type intellektuell kommunikasjon som går de fleste forskerne hus forbi. Dette kan derfor ikke styres/ kontrolleres av andre.

Det ville ikke overraske meg om 10% av akademikerne står for 90% av publikasjonene, og at de aller fleste vitenskapelige ansatte ikke har publisert i løpet av 2020.

Per Arne Bjørkum

I en evaluering av norsk forskning, kommer det frem at UH-sektoren har prioritert volum fremfor kvalitet. Kanskje vi kan lære noe av de beste universitetene i verden? Der er det et krav om at de vitenskapelige ansatte må forske og publisere. I et møte med ledelsen ved Massachusetts Institute of Technology for over 10 år siden, spurte jeg hva de gjorde med de som ikke publiserte. De svarte «Ingenting, de slutter». Kulturen aksepterer dem altså ikke. Det er ikke ønskelig å adoptere en slik kultur, men hvis tilsatte i akademiske stillinger over tid ikke oppfyller arbeidsavtalen ved at de ikke har publisert på flere år og/eller ikke har skrevet interne forskningsrapporter, kan de ikke forvente å få beholde retten til forskning. Frivillighet er det beste, men ledelsen har styringsrett. Det kan synes som om ledelsen ikke har vært «strenge» nok.

I snitt publisere hver ansatt akademiker i UH-sektoren (i Norge) én artikkel per år. Det virker betryggende, men det man bør få tall på, er hvordan dette fordeler seg. Det ville ikke overraske meg om 10% av akademikerne står for 90% av publikasjonene, og at de aller fleste vitenskapelige ansatte ikke har publisert i løpet av 2020. De ville passet inn i det mønsteret som C. Murray (2003) har beskrevet. De som publiserer mest, har en langt større arbeidsbyrde enn de som ikke publiserer. De fleste av de som er mest produktive innen forskning underviser nemlig på lik linje med de andre. Av en eller annen grunn så finner de seg i det. Det bør de ikke gjøre. Det er heller ikke gunstig forvalting av den intellektuelle kapitalen. Pila peker på ledelsen.

Mitt forslag er at ledelsen ber akademikere som har passert 50 år som ikke har markert seg i faget, og de som har markert seg, men ikke har publisert de siste 5-10 årene, om å bruke det aller meste av arbeidstiden på undervisningen. Man går neppe glipp av mye god forskning ved en slik ordning. Så langt jeg kjenner til, har ingen umeritterte forskere forandret verden på grunn av ideer de fikk etter at de ble 50 år, og de fleste meriterte forskerne dabber av etter de har passerte 45 år (inklusive Newton og Einstein). Noen av de som har passert «høyden» kan fortsatt fungere som gode mentorer for unge talenter. Denne mer selv-organiserte måten å drive forskning på har vist seg å fungere i andre land. Jeg mener vi bør få mer av det i Norge. Noe må vi finne på. Vi kommer nemlig dårligere ut på forskningskvalitet enn for eksempel Danmark og Sveits (NOU 2016:3) - og hvorfor skulle vi det?

Det er mye å hente rent økonomisk på det jeg foreslår. Hvis to akademikere underviser 100 prosent i stedet for 50 prosent, sparer man utgiften til én akademiker, dvs. litt over én million korner. Det tilsvarer et middels prosjekt fra Forskningsrådet. Sparte utgifter kan brukes til forskning som de selv kan bestemme over. UH-sektoren vil også lettere kunne ta vare på fagene det for en periode kan være få stunder og de «unyttige» fagene (som f.eks. filosofi). Det vil også bli lettere opprettholde/etablere høyere utdanning ute i distriktene.

Mitt forslag er at ledelsen ber akademikere som har passert 50 år som ikke har markert seg i faget, og de som har markert seg, men ikke har publisert de siste 5-10 årene, om å bruke det aller meste av arbeidstiden på undervisningen.

Per Arne Bjørkum

En kontrollert «avvikling» av tiden til forskning, vil bli møtt med argumentet om at all undervingen skal være forskningsbasert. Det kravet blir i dag tolket som at de som underviser må være aktive forskere. Den tolkningen kan utfordres. En annen tolkning er at det er tilstrekkelig at foreleserne følger med på forskningen innenfor sitt fag. Det er også den tolkingen som ser ut til å stemme best med nåsituasjonen. Dessuten, i profesjonsutdanningene, som det er blitt stadig mer av, er det lite rom for å inkludere forskning man selv er midt oppe i ettersom man i de fagene må forholde seg til offentlige krav og standarder.

En tilpasning vekk fra «alles» rett til forskning og over til mer undervisning, synes å forutsette en økt forståelse innad i det akademiske miljøet av hvilken jobb de har. Undervisning blir ofte omtalt som en plikt, mens det å forske som en rettighet. Det er faktisk omvendt. Når man blir ansatt ved et universitet, blir man tildelt retten til å undervise på høyeste nivå og med den retten følger det med en plikt til å forske - noe man ikke trenger være ansatt i UH-sektoren for på å gjøre. Overtalligheten som eventuelt oppstår ved at akademikerne underviser mer, kan man løse ved naturlig avgang. Skulle man få ekstra arbeidskraft for en periode, kan den brukes til å styrke undervingen. Det er god investering for samfunnet. De fleste kandidatene blir nemlig i lokalsamfunnet, mens god forskning «flyr» verden rundt.

Akademikerne har vist at de fortjener selvstyre. Den «frie» UH-sektoren har historisk produsert mer kunnskap enn samfunnet trengte (vi høster fremdeles fra det akademikerne fant ut før 1950). Den har kommet «uforandret» ut av kriger og andre forstyrrelser. Men skal UH-sektoren ha håp om få tilbake større selvstyre, tror jeg akademikerne først må overbevise politikerne om at de kan styre rett også i moderne tider. Det har de etter min mening ikke gjort. De siste 30 årene har de gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å «insistere» på lik rett til forskning for alle. Og så har de gitt politikerne skylda for den dårlige økonomien som denne idealistiske ideologien har ført til. Det er neppe en god strategi for å oppnå mer tillit.

Akademikerne må ta innover seg at god forskning også i dag er forbeholdt mennesker med helt spesielle evner, mens høyere utdanning er blitt for folk flest. Hvis de evner å tilpasse seg denne virkelighet, vil UH-sektoren kunne få orden på økonomen og derfor oppnå større selvstyre – fordi de fortjener det. Ved å sette søkelyset på en altfor streng og byråkratisk styring, går man løs på et symptom og ikke årsaken. Enklere styring basert på tillit, som rektorene ber om, blir i det jeg har foreslått kun en kjærkommen bonus.

Powered by Labrador CMS