Debatt ● Hans Kjetil Lysgård
Fra samhandling til selvbetjening?
Ny rapport viser at undervisningstiden for vitenskapelig ansatte øker, og det setter press på tid og rom til forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid. Årsakene finner vi i endrede relasjoner.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ikke sjelden hører vi vitenskapelig ansatte på universiteter og høgskoler uttrykke sin frustrasjon over at de har for lite tid til eller rom i sin arbeidshverdag til å gjøre sin forskning og sitt kunstneriske utviklingsarbeid. For å se hva de bruker tiden til i det daglige arbeidet, har Norce, på oppdrag fra Universitetet i Agder (UiA), gjort en kartlegging av arbeidsoppgaver som utføres av våre vitenskapelig ansatte.
Vi har stilt dem følgende spørsmål: Hvilke oppgaver utfører de ansatte i sin arbeidshverdag? Hvilke endringer i oppgaver og tidsbruk på oppgaver, over tid, opplever de? Svarene fra undersøkelsen skal vi bruke når vi skal jobbe med vår strategiske satsing om å skape mer rom for forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid ved UiA.
Rapporten gir en god oversikt over alle de ulike arbeidsoppgavene som de vitenskapelige ansatte gjør, og tegner dermed et godt bilde av hvor sammensatt og kompleks arbeidshverdagen i sektoren kan være. Mer interessant er at man finner at det har skjedd til dels store endringer i arbeidshverdagen og arbeidsoppgavene til de ansatte, i all hovedsak knyttet til undervisningsvirksomheten.
Vår undersøkelse bekrefter langt på vei antakelsen om at et økende omfang av undervisningsrelaterte oppgaver setter forskningstiden under press. Kanskje mest interessant er det at rapporten peker på endringer i tre typer relasjoner som sentrale drivere for opplevde endringer i arbeidsoppgaver og tidsbruk, relasjonsendringer som trolig merkes i hele sektoren.
For det første viser rapporten endringer i relasjonen mellom vitenskapelig ansatte og administrasjonen, med en økende tendens til at relasjonen dreies fra samhandling til selvbetjening. Nye systemer og krav til rapportering bidrar til å øke avstanden mellom administrativt og vitenskapelig ansatte. Utfordringen for vår sektor er å få til bedre samhandling mellom disse funksjonene.
Det har vært hyppig debattert, både hos oss og i resten av UH-sektoren, at mange ser en tendens til at arbeidsoppgaver, som tidligere ble utført av støttetjenester, nå stjeler dyrebar forskningstid fra vitenskapelige ansatte. Det kan være oppgaver knyttet til systemer for kvalitetssikring, ulike former for rapportering og registrering både i analog og digital form.
Sektoren har vært gjennom en utvikling av strukturerte kvalitetssystemer og en heftig digitalisering av styrings- og rapporteringssystemer, men også støttefunksjoner. Sterkt påvirket av New Public Management-narrativets vekt på mål- og resultatstyring, kontroll og rapportering, har vi samtidig opplevd en tiltagende «direktoratisering» med påfølgende byråkratisering av sektoren. Gjennom rapporten kan vi skimte hvilke konsekvenser dette har fått for arbeidshverdagen til den enkelte.
Hvordan kan vi finne løsninger som balanserer mellom en åpen dør-politikk og korte kontortider for å gjøre det mulige å skape dager med dedikert forskningstid? Hvordan kan kompetansen til de administrativt ansatte tydeliggjøres og bedre tilpasses de vitenskapelig ansatte?
Hans Kjetil Lysgård
Dette setter vi nå på dagsorden her ved UiA. Et større organisasjonsutviklingsprosjekt skal endre på arbeidsform og metode slik at de administrativt- og de vitenskapelige ansatte skal jobbe tettere sammen om å finne de gode løsningene for hver av de utfordrende områdene og oppgavene. Målet er blant annet mer tid og rom til forskning.
For det andre viser rapporten betydelige endringer i relasjonen mellom studenter og vitenskapelig ansatte, blant annet kjennetegnet ved økte forventinger til hyppig kontakt og raske avklaringer. Dette har skapt flere og andre typer oppgaver for de vitenskapelig ansatte enn tidligere. Det kan se ut som om studentenes krav og forventninger ikke harmonerer med øvrige krav og forventninger vitenskapelige ansatte møter i sin arbeidshverdag.
Samtidig opplever vi at den tette kontakten mellom student og foreleser kjennetegner hvordan det er å studere ved UiA, og vi bruker det i markedsføringen av studiene. Sammen med studentene må vi gjøre en forventningsavklaring om hva det vil si å være student og hvordan samhandling mellom student og underviser skal og bør fungere best mulig.
Det er viktig å vektlegge at både vitenskapelig ansatte, men ikke minst studentene selv har ansvar for at det skjer læring på en god og kvalitativ måte. Vi har over de siste årene jobbet aktivt for at både studiestart og hele det første studieåret skal gi studentene en så god inngang i kunnskapsfellesskapet som mulig. Dette arbeidet vil vi intensivere videre.
For det tredje peker rapporten på endringer i relasjonen mellom studenter og et overordnet universitetssystem, særlig det som innebærer økte rettigheter og økt vern for studentene. Dette mener våre ansatte er positivt for studentene, samtidig som det har medført en betydelig økt arbeidsbelastning for vitenskapelig ansatte som det finnes lite rom for i arbeidshverdagen. Vi trenger en grundig og konstruktiv debatt omkring konsekvensene av for eksempel den store veksten i antall eksamener, retningslinjer for begrunnelse, klagesensur, og andre forhold som er implementert i kjølvannet av reformene sektoren har vært gjennom de siste tiårene.
Kan vi skape mer rom for forskning? Det var utgangspunktet for kartleggingen. Det mest opplagte er at forskning i seg selv er drevet av interesse og engasjement og derfor vil vi som forskere alltid ha en opplevelse av at vi kunne trengt mer tid til å lese en ny publikasjon, skrive en ny artikkel eller jobbe frem en nyskapende søknad om forskningsstøtte.
Skal få dette til vil vi trolig gjøre klokt i å ta utgangspunkt i de relasjonene som ser ut til å gi de ansatte et økt omfang av undervisningsrelaterte oppgaver. Rapporten vi har fått løfter frem gode spørsmål som bør diskuteres på universitetene og høgskolene. Hvordan kan vi finne løsninger som balanserer mellom en åpen dør-politikk og korte kontortider for å gjøre det mulige å skape dager med dedikert forskningstid? Hvordan kan kompetansen til de administrativt ansatte tydeliggjøres og bedre tilpasses de vitenskapelig ansatte?
Vi må også være bevisste på hvordan økte rettigheter til studentene kan resultere i at ytterligere arbeidsoppgaver pålegges de vitenskapelig ansatte, og at dette kan gå på bekostning av den enkeltes mulighet til finne nødvendig tid til å drive forskning og utviklingsarbeid. Her påligger det de politiske myndighetene et stort ansvar når det gjelder å utrede økonomiske og administrative konsekvenser av tiltak og endringer, ikke minst når forslaget til ny UH-lov nå utarbeides.
