Myter og fakta om forskningstid

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Per Arne Bjørkum argumenterer i Khrono 25. april for at vi må tenke nytt om hvordan forskningstid prioriteres i universitets- og høgskole (UH)-sektoren. Dette er en viktig debatt, men Bjørkums innlegg hviler på en del premisser som er svakt forankret. Dette gjør at diskusjonen Bjørkum forsøker å reise, blir rammet inn av antakelser på sviktende grunnlag.

For det første fremstår det som lite presist å hevde at «de fleste» ikke klarer å oppfylle sine forskningsforpliktelser samtidig som man anerkjenner at «det finnes ingen oversikt». Diskusjoner om fordeling av forskningstid og timeregnskap vekker sterkt engasjement blant de ansatte på høgskoler og universitet. Det gjør det ekstra viktig å forsikre oss om at vi har fakta på bordet før vi går høyt ut i slike diskusjoner.

Les også

Mange faglige ansatte ved Nord universitet vil kun få 10 prosent forskningstid

Udekte påstander som «Det vil ikke overraske meg om 10 prosent av akademikerne står for 90 prosent av publikasjonene, og at de aller fleste vitenskapelige ansatte ikke har publisert i løpet av 2020» (vår utheving), tjener ikke til å nyansere debatten.

Tidligere undersøkelser tyder på at disse anslagene er sterkt overdrevne, og dagens ansettelsespolicy og krav gir grunn til å tro at andelen som ikke publiserer er enda lavere i dag. Vi stiller også spørsmål ved Bjørkums påstand om at «de fleste universiteter og høgskoler gir de vitenskapelige ansatte rett til å bruke mellom 40 prosent og 50 prosent av arbeidstiden til egen forskning». Forskningstiden er ofte avhengig av stillingskategori, tidligere forskningsproduksjon og/eller eksterne midler.

Ifølge NSD er fremdeles nesten en fjerdedel av de ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger universitets-/høyskolektorer eller -lærere. Svært få av dem vil kjenne seg igjen i Bjørkums beskrivelse av at de får 40-50 prosent forskningstid uten at det stilles krav til produksjon.

For det andre er det uklart hvordan «forskningsforpliktelser» defineres. Er det antall publikasjoner eller publikasjonspoeng? Omfang av eksterne forskningsmidler? Antall siteringer? Paradigmeskiftende faglige bidrag? Hvilke kriterier som ligger i forskningsforpliktelser må være tydelig for at en slik debatt skal bli fruktbar.

For det tredje ser Bjørkum ut til å operere utifra en antakelse om at det ikke er mulig å utføre "verdifull" eller "meningsfull" forskning uten ekstern finansiering fra for eksempel Norges forskningsråd (NFR). Dette er en forståelse av forskning som resonnerer dårlig med mange humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagområder. I mange disipliner kan 50 prosent forskningstid tilrettelegge for betydelig forskningsvirksomhet, ikke minst dersom forskere samarbeider i felles prosjekter. Her må man skille mellom fag: Mens mange forskere for eksempel innenfor basalmedisin vil være avhengige av eksterne midler til blant annet laboratorieutstyr for å få drevet noen form for meningsfull forskning, vil mange humanister ikke trenge stort mer enn en pc og bibliotekstilgang.

Bjørkum ser ut til å begrepsfeste forskning som en virksomhet som primært drives av litt diffust definerte genier som produserer paradgimeskiftende forskning. Dette er en ganske smal forståelse av hva slags forskning et moderne samfunn har behov for, og de ulike formålene forskning kan innta. Forskning kan ha betydning for blant annet samfunnsopplysning, policyutforming og praksisfeltet uten nødvendigvis å oppfylle kravet om å være paradigmeskiftende.

Det er mye mulig at det produseres betydelige mengder forskning i dag som enten er av lav kvalitet og/eller har lav «impact». Imidlertid er driften etter kvantitet i stedet for kvalitet, som Bjørkum kritiserer, til dels en implikasjon av en politisk ønsket utvikling der kvantitet har blitt vektlagt gjennom nasjonale styringsinstrumenter. Dette er dermed et utviklingstrekk som ikke utelukkende kan tillegges UH-sektorens forvaltning av institusjonell autonomi.

For det fjerde ser Bjørkum ut til å anta at alle som ikke produserer forskning er gode på å undervise. At gode forskere er dårligere undervisere, eller omvendt, er populære påstander. Forskningen gir imidlertid ikke støtte til noen av disse standpunktene: Det er så godt som ingen sammenheng mellom antall publikasjoner og undervisningskvalitet, målt ut fra studentenes og undervisernes vurdering av undervisningen.

Vi ser heller ingen gode grunner til å behandle undervisningsvirksomheten, som utgjør halvparten av universitetenes samfunnsoppdrag, som en slags resirkuleringsstasjon der man parkerer avdankede forskere. Å utvikle utdanningsprogrammer av høy kvalitet er noe som krever betydelig faglig innsats og kompetanse, ikke en oppgave man bør settes til fordi man ikke leverer på andre arbeidsoppgaver.

Oppsummert er vi uenige i flere av premissene som Bjørkum ser ut til å legge til grunn for debatten. Imidlertid er spørsmålet utvilsomt svært viktig: Hvordan skal et begrenset gode (forskningstid) fordeles i en sektor som har ekspandert betraktelig, og hvordan kan UH-institusjoner forvalte ansvaret for organisering av forskningsvirksomheten? Vi presenterer tre spørsmål som bør stå sentralt i en slik debatt.

Et første spørsmål er hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for hvordan godene skal fordeles. En tilnærming er at de skal fordeles likt innenfor hver stillingskategori, noe som er tilfelle ved en del institusjoner i dag. Dette forutsetter, som Bjørkum peker på, en form for personalledelse der forskere ansvarliggjøres for bruk av forskningstiden. Dette har det historisk vært varierende tradisjon for i UH-sektoren, spesielt hos de såkalt eldste universitetene.

En annen tilnærming, som flere universitets- og høgskoleinstitusjoner bruker i dag, er resultatfordeling. Her blir individuell forskningstid kalkulert basert på tidligere års publikasjoner og/eller evne til å hente inn eksterne midler. En tredje tilnærming er rolledifferensiering. Bør vi, som Underdal-utvalget foreslo, utvikle en mer differensiert stillingsstruktur i sektoren? Det vil i så fall peke mot at noen stillingskategorier bør få mer forskningstid enn andre.

Les også

Underdal foreslår to nye karrierestiger i akademia

En slik differensiering vil imidlertid innebære flere problematiske sider. I tillegg til at undervisningen kan bli mindre forskningsbasert, slik Bjørkum nevner, er det også fare for en sterk hierarkisering hvor undervisning taper for forskning. Erfaringene med førstelektor-/dosentstigen tilsier også at operasjonaliseringen av tilsvarende kompetanse ikke er enkel. For eksempel skal man for å få opprykk til førstelektor dokumentere «omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling», men hvordan man skal operasjonalisere tilsvarende er ikke gitt.

Et spørsmål nummer to er hvordan nasjonale styringsinstrumenter former UH-institusjonenes utøvelse av autonomi i organisering av forskningsvirksomheten. Flere nasjonale reformer de siste tiårene har bidratt til bildet Bjørkum tegner i sin kronikk. Dette gjelder for eksempel nedbyggingen av skillet mellom universiteter og høgskoler og strukturreformen. Disse reformene har gjort at mange institusjoner har orientert seg mot skjerpede krav om forskningsproduksjon og andel ansatte med førstekompetanse, selv om de strukturelle betingelsene for å møte disse kravene har vært betydelig svakere enn hos historisk forskningsintensive institusjoner som Universitetet i Oslo eller NTNU.

Debatt ● Hans Kjetil Lysgård

Fra samhandling til selvbetjening?

Det såkalte tellekantsystemet er også blitt kritisert for å fremheve kvantitet fremfor kvalitet. Til sist har vektleggingen av eksterne forskningsmidler til en viss grad bidratt til forståelsen som Bjørkum målbærer, at man ikke kan drive verdifull" forskning uten eksterne midler. Disse sentrale retningsvalgene har vært styrende for hvordan forskningstiden fordeles og brukes, og bør være en del av diskusjonen hvis vi ønsker endringer.

Et tredje spørsmål er hvilke prinsipper vi skal styre etter ved ansettelser, som i praksis har avgjørende betydning for hvordan universitets- og høgskoleansatte bruker tiden sin fremover. Til tross for klare intensjoner og vedtak om at undervisningskompetanse skal tillegges mer vekt ved ansettelser, tyder nyere norsk forskning på at forskningsproduksjon er det som virkelig teller hos de vitenskapelige komiteene.

Hvis vi fortsetter å styre etter det prinsippet, vil neste generasjon akademikere være orientert mot forskning og prestere høyt på de parameterne Bjørkum fremhever som viktig. Fremtidens utfordring i universitets- og høyskolesektoren kan da bli å sikre at man har nok ansatte som er kvalifiserte til og interesserte i å drive undervisning på høyt nivå, ikke bare manglende publiseringspoeng.

Debatt ● Per Arne Bjørkum

Akademikerne må vise at de fortjener tillit

.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-