Debatt ● mangset, midtbøen og thorbjørnsrud
Hvor fri er kunnskapen?
Forskere er forskere verst. Sår tvil om hverandres faglighet, menneskesyn eller moral, ifølge studie fra Institutt for samfunnsforskning.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Debatter om ytringsfriheten i akademia har preget universitets- og høgskolesektoren de siste årene. Fram til nå har vi imidlertid hatt svært begrenset kunnskap om hvordan norske forskere, og særlig de som forsker på betente politiske temaer, opplever ytringsrommet både i og utenfor akademia.
I et nylig avsluttet forskningsprosjekt har vi undersøkt spørsmål om ytringsfrihet, rom for perspektivmangfold og vilje til formidling blant norske forskere. Her er våre hovedkonklusjoner.
Mange forskere ser på det som en del av en samfunnskontrakt å formidle funn og analyser i mediene. Og mange deltar aktivt: Fem av ti har formidlet forskningsfunn til offentligheten via nyhetsmedier og sosiale medier det siste året.
Mange finner også formidling meningsfylt og givende. Imidlertid er det et gjennomgangstema at det å bruke tid på formidling til en bredere offentlighet ikke lønner seg karrieremessig. Mange formidler snarere på tross av enn på grunn av belønningssystemer og meritteringskriterier i akademia.
Trusler mot ytringsrommet. Forskere er generelt tilbakeholdende eller forsiktige når de uttaler seg om tema som oppfattes som kontroversielle eller krenkende for utsatte grupper. Da er frykten for forenkling, spissing og polariserende vinklinger fra medienes side, ekstra sterk.
Mange forskere er bekymret for strømlinjeforming og systemet for finansiering i dagens akademia. Manglende finansiering er hovedgrunnen til at forskere legger vekk forskningsideer, det gjelder ikke bare for oppdragsforskere men også for forskere ved universiteter og høyskoler.
Selv om mange forskere er aktive formidlere viser vår undersøkelse at mange også unnlater å delta i offentligheten, eller begrenser seg når de gjør det.
Innleggsforfatterne
Flere peker på at dette systemet er en trussel mot mangfold, kreativitet og originalitet som ikke passer inn i de førende forskningsprogrammer og utlysninger.
Forskere utgjør en gruppe som ligger til venstre for befolkningen i sine politiske preferanser og ideologiske orientering. Dette gjelder særlig samfunnsvitere og humanister. Et flertall mener at denne formen for politisk homogenitet ikke utgjør et problem for forskningen. Et betydelig mindretall savner imidlertid større meningsmangfold. Dette gjelder flest innen samfunnsforskningen.
Klima, kjønn og migrasjon skiller seg ut. Ser vi nærmere på klima-, kjønns- og migrasjonsforskere, som utforsker temaer som får betydelig offentlig oppmerksomhet og debatt, ser vi at forskere på disse tre feltene skiller seg ut på så godt som alle punkter over.
De har høy formidlingsaktivitet på alle indikatorer. De som forsker på kjønn og likestilling og innvandring og integrering er dessuten særlig aktive formidlere i offentligheten.
Samtidig er det også disse forskerne som begrenser seg mest i sin offentlige formidling. Særlig kjønns- og migrasjonsforskerne skiller seg ut ved at de langt oftere enn andre oppgir at de har unngått å formidle på grunn av en tabloid medielogikk, fordi funnene er politisk kontroversielle eller av frykt for hets og ubehagelige kommentarer.
Forsker er forsker verst. Et overraskende funn i vår undersøkelse er at avsenderne av ubehagelige kommentarer ofte oppgis å være andre forskere. Dette samsvarer med våre analyser av dybdeintervjuer med 49 klima-, kjønns- og migrasjonsforskere. I disse intervjuene uttalte flere at de ikke så mye fryktet sinte kommentarer fra fremmede i kommentarfelt eller på sosiale medier.
Det de virkelig syntes var ubehagelig var når kolleger fra eget forskningsfelt gikk hardt ut i offentligheten og sådde tvil om deres faglighet, menneskesyn eller moral.
Særlig ubehagelig er slik kritikk i polariserte debatter om rasisme og kjønnsidentitet, som mange av forskerne vi har intervjuet derfor oppgir at de ligger unna. Å oppleve støtte når det stormer, det være seg fra nære kolleger, en arbeidsgiver eller nærmeste leder, ble trukket fram av mange som avgjørende for å holde motet oppe.
Vi fant også at forskerne var opptatt av andre former for gruppetenkning eller konformitetspress enn den rent politiske. Forskere lever i en konstant konkurransesituasjon hvor de stadig møter portvoktere – til doktorgradsstipender, til faste vitenskapelige stillinger, til forskningsfinansiering eller til publisering av artikler i tidsskrift.
Hvilke faglige metoder og teorier disse portvokterne anser som legitime er helt avgjørende for om en forsker får mulighetene til å bedrive forskning, til å gjøre den tilgjengelig for andre, og til å få anerkjennelse.
Mens noen forskningsfelt er metodisk og teoretisk temmelig enhetlige, er kjønn og migrasjon eksempler på tverrfaglige forskningsfelt som preges av stor uenighet om hva som er god, interessant og viktig forskning. Begge deler kan være utfordrende for ytringsrommet: For lite konflikt kan fortrenge verdifull diskusjon, for mye kan ende i ødeleggende splid.
Mange av forskerne vi har intervjuet fortalte at uenigheter om vitenskapelig kvalitet kan ta form av maktkamper om hva som er legitim kunnskapsproduksjon og -formidling, og at det kan være vanskelig å gi offentlig uttrykk for et perspektiv som skiller seg fra det dominerende.
Forskning og demokrati. Vitenskap har en egen tyngde, men det som nettopp kjennetegner vitenskapen er at den utsetter seg for kritikk, og at ulike perspektiver brynes mot hverandre. At et mangfold av forskningsperspektiver kommer ut i offentligheten er viktig.
Formidling av forskningsbasert kunnskap til en bredere offentlighet er avgjørende for en opplyst offentlig debatt, demokratisk deltakelse og en kunnskapsbasert politikk.
Selv om mange forskere er aktive formidlere viser vår undersøkelse at mange også unnlater å delta i offentligheten, eller begrenser seg når de gjør det. På toppen av frykt for reaksjoner i offentligheten eller faglig-moralsk kritikk av egne fagfeller, kommer et akademisk insentivsystem som i svært liten grad premierer forskeres deltakelse i offentligheten.
Det kan resultere i en situasjon der kunnskapstilfanget begrenses og at bare forskerne som mestrer alt på alle fronter, eller representerer de dominerende perspektivene, som deltar i offentlig debatt. Men vi har godt av å høre også andre stemmer.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
UiO undergraver medisinsk forskning på norsk
Halvparten av Kristins informanter i doktorgraden sluttet i skolen
Elisabeth og UiO har samlet inn over 400 datamaskiner til ukrainske skolebarn
Mest lest
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Takk og farvel, masteroppgaven
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?
I Kjerkol-sakens kjølvann