Samfunnsforskere flest er «raddiser», ifølge undersøkelse

Er forskere mer venstrevridde enn befolkningen ellers? Ja, helt klart, viser en ny undersøkelse fra Institutt for samfunnsforsking. Det er særlig samfunnsvitere og humanister som er venstrevridde, kommer det fram i studien, som undersøker politisk meningsmangfold og ytringsfrihet i akademia.

Akademikerne har pleid å spørre medlemmene sine før politiske valg hva de kommer til å stemme. Men denne studien er det første forsøket på å studere dette systematisk og vitenskapelig.

— Jeg mener det ville vært en fordel hvis samfunnsvitere, humanister og de som forsker på den menneskelige tilværelse speiler samfunnet — ikke bare når det gjelder kjønn og etnisitet, men også når det gjelder politisk ideologi. Det vil bidra til å styrke tilliten til denne typen forskning, sier forsker bak studien, Johannes Due Enstad ved Institutt for samfunnsforskning.

Undersøkelsen presenteres i boken «Ytringsfrihet i en ny offentlighet» som lanseres mandag. Her ser en også på ytringsfrihet generelt i akademia og studien baserer seg både på en surveyundersøkelse blant forskere i Norge og dybdeintervjuer.

Her kan du lese tre kapitler fra boken «Ytringsfrihet i en ny offentlighet».

Samfunnsvitere og humanister stemmer i fleng på Rødt, SV og MDG

Mens et flertall av befolkningen stemte på noen av de fem sentrums- eller høyrepartiene Sp, KrF, V, H, Frp i 2017, gjaldt dette mindre enn en femtedel av samfunnsviterne og humanistene.

Forskere på tvers av fag og institusjoner stemte på partiene Rødt, SV og MDG i langt høyere grad enn befolkningen generelt. Svært få forskere stemmer på Fremskrittspartiet.

For å illustrere hvordan forskerne skiller seg ut: På spørsmål om vi bør gjøre det lettere for innvandrere å få adgang til Norge, svarer 22 prosent blant befolkningen at de er enige, mens 46 prosent er uenige. Blant samfunnsviterne er derimot 46 prosent enige og 17 prosent uenige, og hos humanistene er 57 prosent enige.

Den kvantitative undersøkelsen om politiske preferanser ble sendt ut via de store fagforeningene for forskere. Dermed er ikke de uorganiserte fanget opp. Johannes Due Enstad tror likevel at funnene er temmelig representative.

Kan oppstå utgruppe-tenkning

— Dette er ikke overraskende for oss som har vært en del av dette sosiale miljøet over tid. Men det er interessant å få tall på det, sier Enstad, som sammen med Kjersti Thorbjørnsrud har gjennomført studien.

— Hvorfor tror du forskerne er så venstrevridde? Er det høna eller egget?

— Det svarer ikke studien vår på. Vi håper jo at studien kan inspirere til framtidig forskning om det. Det er nok et element av selvseleksjon. Innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag er det, for mange, et element av at man ønsker å forandre eller forbedre verden gjennom akademisk virksomhet. Man vil forhindre sosial urettferdighet. Dette appellerer til mange, og er selvfølgelig helt legitimt som utgangspunkt for forskning. Konservative er gjerne mer interessert i å bevare det som er bra, og har en litt annen verdensanskuelse, sier Enstad.

Han undres over om det kan være noe med en typisk venstreside-ideologisk måte å tenke på, som gjør at folk trekkes mot samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag.

— Men det kan også være at det skjer en forsterkende effekt når man først er i disse miljøene. At det her er en manglende forståelse for hva den andre halvparten tenker om politikk, verden og hvordan ting bør være. At det kanskje oppstår litt utgruppe-tenkning av typen vi på venstresiden er «de gode», og «de slemme» på høyresiden liker vi ikke så godt, sier Enstad og fortsetter:

— Hvis det danner seg en utgruppe-fiendtlighet, som det ofte gjør blant mennesker, kan det bidra til at folk som er konservative føler at dette ikke er et hyggelig sted å være, sier han.

Et tema som har blitt forbigått

Professor i kulturelt og religiøst mangfold og medarbeider i tankesmien Civita, Torkel Brekke, plasserer seg ikke på venstresiden politisk. Han mener det er problematisk at så mange forskere gjør nettopp det.

— Det bildet som kommer fram i denne studien er nok helt riktig. Dette er et viktig problem, som vi i akademia stort sett har omgått eller latt være å snakke om, sier han.

Brekke sier at han tror mange av forskerne som kjenner seg hjemme på venstresiden politisk, ikke oppfatter denne skjevheten som et problem.

— De synes kanskje til og med at det er riktig at det er sånn. Men jeg synes det er et problem. Vi trenger mangfold også på denne fronten for å få fram flest mulig temaer og problemstillinger i forskning og undervisning, sier han.

Kan bidra til mindre kreativitet

Det er ikke alle aspekter ved forskning hvor politisk og ideologiske verdier er like vesentlige, ifølge Brekke.

— Det er mulig å være ganske nøytral på det som handler om metode og prosess. Men det er vanskelig når det gjelder å formulere problemstillinger og spørsmål. Manglende mangfold kan faktisk føre til mindre kreativitet i dette leddet, sier han og fortsetter:

— Man kan tenke seg at dette kan være selvforsterkende — at studenter og forskere vil føle seg mindre hjemme og velkomne hvis de har politiske ståsteder og verdensbilder som avviker fra det som er det vanlige, sier han.

— Hva tenker du man eventuelt kan gjøre med dette?

— Det er viktig at det nå har blitt gjennomført en slik undersøkelse. Da blir denne problemstillingen løftet, sier Brekke, som mener den eldre generasjonen forskere er for dårlig trent i å akseptere mangfold.

— Jeg syns det virker som om det er manglende bevissthet og trening i å inkludere folk som mener helt andre ting enn en selv. Unge lærer dette mye bedre på skolen i dag. Det gir grunn til optimisme, sier han.

Mener det gir mening at folk stemmer på venstresiden

Professor i sosiologi ved NTNU, Aksel Tjora, er helt uenig med Torkel Brekke. At et stort flertall av forskere stemmer på partiene lengst til venstre i politikken synes han ikke er et problem.

— Mange stemmer jo på et politisk parti også utfra egen kunnskap, de tar konsekvensen av det de vet. Hvis egen kunnskap og kunnskapsbase antyder at man må ha større vekt på det kollektive og sosiale for at flest mulig skal ha gode liv, gir det mening å stemme på et parti på venstresiden. Hvis dette er problematisk antyder man at folk ikke skal tro på sin egen fagkunnskap når de tar politiske valg, sier han til Khrono.

— I undersøkelsen kommer det fram at når veldig mange mener det samme i et forskningsmiljø kan det føre til at spørsmål ikke blir stilt, hypoteser ikke blir prøvd ut, og at noen legger bånd på seg selv for å ikke oppleve negative sanksjoner karrieremessig. Hva tenker du om det?

— Jeg vet ikke om jeg er helt enig i premisset. Samfunnsforskere stiller stadig spørsmål som bør stilles – og som eventuelt bestilles – og som på ingen måte har noen venstreside-bias. Hvis man mener dét, har man kanskje ikke sett på bredden av hva det forskes på. Jeg stiller meg tvilende til denne spørsmålsstillingen. Kanskje det er en antakelse om at forskning er veldig verdistyrt — mer enn det faktisk er, sier Tjora.

Han framholder at for eksempel sosiologien har en tradisjon for at man redegjør for eventuelle partiskheter, at man har åpne spørsmål i forskningen, og at man redegjør for metoder, utvalg, osv.

— Det er mulig jeg er idealist her, men jeg mener dette bør være en ganske integrert del av forskningsetikken, sier han

— Mener du at ens verdier ikke trenger å ha noe å si for forskningen en utfører?

— Som nevnt, er det naturlig at ens verdisyn er forankret i kunnskapen en har. Men omvendt, at eget politiske syn styrer forskningen, er ikke regelen. I en bok jeg skrev i fjor, Sosiologiske anfektelser, redegjør min medforfatter og jeg for eksempel for hvordan den «offentlige sosiologien» utfra fagkunnskap og forskning kan kommentere samfunnsutviklingen. Sosiologien er en kritisk vitenskap som blant annet setter søkelys på maktstrukturer i samfunnet. Når forskningen da tydelig avdekker økende ulikheter og vi kommenterer dette, som et akademisk ansvar, er ikke dette partipolitikk men formidling av «kunnskap for en bedre verden» som det heter i NTNUs visjon.

Redd for å bli svartelistet

Blant utvalget denne studien er basert på, mener 35 prosent av samfunnsviterne og 1/4 av humanistene at manglende politisk mangfold er et problem.

Johannes Due Enstad og Kjersti Thorbjørnsrud viser til andre studier som har funnet at ideologisk homogenitet blant samfunnsforskere kan ha negative konsekvenser ved at politiske sympatier begrenser hvilke spørsmål forskere stiller, hvordan data tolkes, hvordan funn rammes inn, hva som siteres og kanoniseres og hva som forbigås i stillhet.

Kanskje kan det utvikle seg en form for «dogmatisme som hindrer empirisk utforskning og testing av tatt-for-gitte sammenhenger i enkelte fagmiljøer, der den som stiller kritiske spørsmål eller kommer med avvikende svar risikerer å bli støtt ut av fellesskapet», skriver de.

Det vises også til undersøkelser med både amerikanske og europeiske respondenter som har vist at «overraskende mange» forskere tilkjennegir vilje til å diskriminere kolleger med et annet politisk syn i ansettelsesprosesser, fagfellevurderinger og finansieringssøknader.

En kjønnsforsker som har blitt intervjuet i studien forteller om å ha takket nei til et VG-intervju om perspektiver på mangfold av frykt for negative reaksjoner fra et fagmiljø der vedkommende opplevde at man var i ferd med å bli «svartelistet» av ideologiske årsaker. Konkret var frykten at et slikt intervju kunne bidra til at en ny bok ikke ville havne på pensumlistene.

— Hvor alvorlig er dette, Enstad?

— De i studien vår som synes mangel på politisk meningsmangfold er et problem sier i betydelig større grad enn andre at de legger bånd på seg når det gjelder realisering av forskningsideer og formidling i offentligheten. Så manglende meningsmangfold ser ut til å virke begrensende på den individuelle forskerens vitenskapelige utfoldelse i mange tilfeller, sier Enstad.

Kan gjøre at folk mister tillit

Men dette er også en utfordring på aggregert nivå, ifølge Enstad.

— Effekten av at det er så stor dominans av venstreideologiske synspunkter blant dem som forsker på samfunnet kan være at mange spørsmål forblir utsilte og mange hypoteser blir uprøvde. Det oppleves ikke som relevant, interessant eller noe det er verdt å forfølge eller ha på radaren, sier han.

Dette mener Enstad er et problem for samfunnsvitenskap og humaniora som fagfelt.

— En annen aggregert effekt av skjevfordelingen kan være at publikum mister tillit til forskningen — da de som ikke deler forskernes ideologiske ståsted. Dem er det ganske mange av, sier Enstad.

Han viser til undersøkelser der det kommer fram at folk på høyresiden har mindre tillit til samfunnsvitenskapelig forskning.

— Hva kan man eventuelt gjøre med dette?

— Jeg tenker det er viktig å ha inkluderende prosesser og miljøer og åpenhet for ulike folk som kommer fra ulike bakgrunner. Denne åpenheten bør også gjelde politisk tilhørighet. Man bør prøve å forstå hvor den andre kommer fra, om det er at de kommer fra et annet land, har en annen etnisk bakgrunn, har et annet kjønn eller en annen ideologi. Mange har nok en god innstilling allerede. Men vår studie tyder på at en del forskere opplever at man som politisk annerledestenkende kan risikere sosial utestengelse og faglig motgang som ikke har med vitenskap å gjøre.Det kan gjøre det vanskelig for såkalte høyreavvikere.