Historiedelingen ved NTNU: Når Kafka tar bolig i systemet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

NTNUs historieinstitutt har vært delt i to siden slutten av 2019. Ledelsen valgte da dette som sin løsning på en konflikt ved instituttet. I tråd med delingsvedtaket skal det nå gjennomføres en evaluering av denne situasjonen, blant annet for å kunne vurdere mulig omorganisering til noe mer formålstjenlig for NTNUs historiefag enn et delt historikermiljø.

Evaluering er å erfare og lære. Hva har vi erfart, og hva kan vi lære?

styremøte NTNU

Ansatte sliter fortsatt etter konflikten som delte instituttet i to i 2020

Her ligger mye erfaring som nå må tas med i den videre organiseringen av historiefagene, men som også er allment viktig, fordi det handler om trekk ved en lederkultur som flere har advart mot.

Når jeg hørte (via stream) på hvordan HF-ledelsens innsats for å «gjenopprette» gode arbeidsmiljøer ble kommentert i NTNU-styret 4. mai, tenkte jeg at her er det noen som virkelig burde ha lyttet til flere av oss, om våre erfaringer med det som er gjort, særlig av våre ledere.

Ledelsens håndtering, både før og etter delingen, har flere trekk som ligner det Kafka skrev om i «Prosessen».

Slik Josef K. ble kastet rundt i sin «sak», uten verken å bli skikkelig informert eller å få være med på å mene, bestemme eller medvirke, blir de som her på NTNU skal få sitt arbeidsmiljø «gjenopprettet» på liknende vis gjort til objekter i sin egen prosess. Informasjonen om hva «gjenoppretterne» driver med har vært til tider minimal og tåkete.

De som siden 2019 har vært med på et utall møter om dette, snakker så fint om «medvirkning», men det de har delt med oss om hva som gjøres har vært så mangelfullt at det lyser lang lei av uvilje og vegring mot å la oss som berøres få være med, annet enn som umyndige objekter.

Enda verre er dette fordi de som her objektiveres i flere faser har vært utsatt for beskrivelser som farliggjør dem — som om det dreier seg om mennesker med egenskaper som noen andre må beskyttes mot. Med logikken kritikk=konflikt skulle en ikke ytre seg mye kritisk før en havnet i gryta.

Som så farlig og skadelig kunne den som hadde ytret seg kritisk bli stemplet, at det var nok i seg selv til å bli fjernet fra sin gamle arbeidsplass. Denne tenkemåten var det som både eskalerte konflikten, og i praksis ble ledelsens avgjørende grunn til å «måtte» dele instituttet. Kafka-preget lå her i at krav om mer saklige begrunnelser ble møtt med typisk autoritær taushet.

Selv gjorde jeg min verste lærdom i hele denne prosessen i et møte med HR-/HMS-sjefen. Hans påstand om at mine kritiske ytringer i media hadde bidratt til at noen var blitt alvorlig syke og i fare, var her en anklage som ble påpekt som klart trakasserende av advokaten i møtet (og hva jeg hadde ytret av kritikk, nektet han å diskutere — den som vil lese det, kan finne hvert ord på min egen nettside — for lederen var det nok å ha ytret seg kritisk, ikke hva en hadde ytret).

DEBATT ● INGAR KALDAL

Hvordan ødelegge et arbeidsmiljø?

Etter møtet viste det seg umulig å få HR-/HMS-sjefen til å gjengi i møtereferatet hva han hadde sagt. Den samme HR-/HMS-sjefen hadde kort tid før møtet vårt vært ute i Universitetsavisa og advart mot å ta hemmelige lydopptak fra møter, for på NTNU lages det skikkelige møtereferater. Siden jeg ante ugler i mosen, valgte jeg nettopp å la min mobil stå på opptak.

Og lærdommen: Dette viser nettopp hvor bra det er at det er lov å ta hemmelig opptak av møter du selv er med på.

Selv om det er begrenset hva en kan bruke et slikt opptak til reint juridisk, kan jeg skrive under på at det å ha det, i en slik situasjon — og lenge etter — gir en trygghet på at en faktisk vet hva som er blitt sagt. Da hjelper det bra både for nattesøvn og ro for tanken, og dermed for trivselen. Det tragiske er her at dette viser seg nødvendig for å føle seg trygg i møte med en sentral leder på NTNU.

La meg nevne et eksempel til på hvordan denne fortellingen om at kritikere bortimot er livsfarlige fortsatt kaster skygge over trivselen ved å bevege seg fritt på arbeidsplassen, som her er Dragvoll med sine gater, kantiner, undervisningslokaler, bibliotek og institutter.

Ingen kan vel lukke Dragvoll med gjerder — eller hva tror du?

På gamle IHS fantes et eget bibliotek med hovedfagsoppgaver fra den tida da de kun ble tykt i papirform. Siden dette biblioteket ble stående igjen på IHK etter delingen, dukket det etter hvert opp spørsmål om dette kunne holdes åpent for kolleger fra begge instituttene. Det ble en stor sak, som ble diskutert over flere møter av de som drev med såkalt «gjenoppretting».

Enda en gang ble skrekkfortellingen aktivisert: hvis noen fra det utskilte instituttet skulle kunne gå inn på det rommet, og altså vise seg i lokalene til IHK, kunne noen reagere så sterkt at de ville trenge «tiltak». Helt seriøst ble det diskutert å flytte biblioteket ut til et sted utenfor begge instituttene. Det jeg tenkte da jeg leste referatene fra saken (som er offentlig tilgjengelig på nett), var at her fortsettes angrepet på kolleger som, uten å navngis og uten konkretisering, stemples som sykdomsskapende og farlige å møte på.

Debatt ● Ingar Kaldal

Prosessen rundt Institutt for historiske studier var det motsatte av tillitsbasert ledelse

Med denne saken gikk det likevel trolig opp et lys for ledelsen at dette ikke kunne få fortsette. For nå vedtok de å «åpne» dette biblioteket for kolleger også fra IMS fra 1. februar 2022. At det skal ha vært stengt til da, var trolig bare blitt sett på som selvsagt. Argumentet for å «åpne» det nå, var at det å forby en NTNU-ansatt fri bevegelse til andre institutter brøt med et prinsipp — men hvorfor tok det tre år å erkjenne konsekvensen av et slikt prinsipp?

Advarselen, for ikke å si det uformelle forbudet, står igjen mellom linjene, men desto tydeligere der: Du kan nå besøke dette biblioteket, men møter du kolleger der, kan du forårsake behov for «tiltak». Ja, da er det innmari åpent.

Gjennom hele denne tida har ledelsen sviktet dem de tror de har «hjulpet».

Når noen blir syke av — ja av hva og hvem — er det en helt annen omsorg og hjelp som trengs enn å holde de «skadelige» borte med en mur. I stedet for å vise skikkelig omsorg, ytet lederne her sine venner bjørnetjenester — det er det på tide å forstå nå.

Uten å bli rensket opp i, henger de vondeste anklagene igjen i uspesifisert og dermed mest effektivt skremmende form. Dette kan også komme til å fungere som et hinder mot en høyst nødvendig omorganisering av historiefagene i nye fellesskap hvor kolleger og fagfeller igjen kan arbeide sammen uten å bli sykmeldt av å se hverandre i korridoren.

Det er ikke lett å forstå hva våre ledere faktisk har ment med «gjenopprette». Har vi spurt om det betyr å gjenforene instituttene, har vi fått kjappe nei tilbake.

Lenge har vi menige hørt snakk om hvor godt lederne på de to instituttene snakker sammen, mens problemene fortsatt gjelder «på golvet», eller «individnivå» — uten at vi får høre hvem som er så skrekkelige, og for hvem, at muren fortsatt trengs.

Forstår ledere som snakker slik hvordan de her tegner et bilde av to mennesketyper: en som må holdes fra hverandre og en som snakker greit sammen?

Hva er galt med de første, og hvem snakker de om? Alle er navnløse i dette tåkebildet av noen «sykdomsskapende». Hvordan kan vi vite hvem av oss som hører til i den bøtta?

De som her har kalt det de har drevet på med for «gjenoppretting», burde snart tenke over hvor mye det som her er blitt bedret av arbeidsmiljø, er skapt ikke på grunn av, men til tross for det de selvutropte «gjenoppretterne» har drevet med. Noen har også selv måttet beskytte trivselen i egen arbeidshverdag mot ledere som har både løyet og manipulert om hvor skadelige en (hvem?) for noen (hvem?) kan være bare ved å bli sett på feil sted.

Å bevege seg fritt omkring på en arbeidsplass hvor slike uformelle gjerder dukker opp der en minst har tenkt det, er ikke det jeg ser som godt arbeidsmiljø. Men forstår våre ledere det?

Nå er det vår tur å bli hørt, vi som ikke har arbeidet for å fjerne kolleger fra vår arbeidsplass, men som har mye annet å fortelle.

Historiefagene ved NTNU må samles. Hvordan, med hvem, og hvor — dette må diskuteres åpent og uten både skrekkbegrunnede gjerder og naive drømmer om å bygge egne lokale instituttslott. Det siste kan lett gjøre det fristende å ignorere og mislike kritikk fra kolleger, slik at historien gjentar seg (som kjent er det aldri historien som gjentar seg, det gjør bare historikere — her kanskje på flere måter).

Nå er det på tide å høre på oss som ikke har vært drivende i de ødeleggende prosessene, men som har sett og erfart — og kritisert — skadevirkningene både av konflikthåndteringen og delingen.

Å kalle det HF-ledelsen har drevet med de siste fire årene for «gjenoppretting», er bare tragiironisk.

For at dette skal gå bra, må det tas et grundig oppgjør med de lederne som med sine tenkemåter og håndtering har forverret forholdene. Dette er ledere som står i veien for en fornuftig beslutningsprosess når NTNU nå skal vurdere hvordan historiefagene skal organiseres i framtida.

Ingen nekter for at det var en bitter konflikt mellom noen ved IHS (ja for noen få var den kjempebitter, men hvor mange var egentlig aktive i den?). Jeg kan når som helst legge fram massevis av begrunnelse for min påstand at det var HF-ledelsens vennepregede håndtering som eskalerte og utvidet det hele, og som forsteinet skillet.

Her er det fristende å ta en runde om habilitet (som vi i sommer jo har lært en del om — både her og der). La meg bare nevne ett spørsmål som jeg nekter å slippe: Hvor saklig og grundig var den vurderingen som bare avviste det noen av oss pekte på som HF-dekanens inhabilitet i håndteringen av konflikten og delingen? Er det lov å lure på hvilke vennskap og relasjoner som her faktisk ble vurdert slik habilitet skal vurderes, og ikke?

Flere ledere har her i flere faser vist mildt sagt liten forståelse for, og ingen selvrefleksjon om, hva deres håndtering har gjort med både konflikten, miljøet og arbeidsforholdene. Derfor må de samme lederne også holdes unna beslutningene om framtidig organisering av historiemiljøet.