Debatt ● arve hjelseth
Etter tellekantene
«Av og til er det mulig å samle støtte for å få fjernet eller endret et system fordi det er sterkt mislikt, men så viser det seg at mange ikke har tenkt tilstrekkelig gjennom alternativene», skriver Arve Hjelseth.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sosiolog og førsteamanuensis ved NTNU
Jeg deler langt på vei Emil Øversveens syn på de såkalte tellekantene i finansieringsmodellen. Systemet er langt fra optimalt, og har hatt mange utilsiktede, negative konsekvenser. Jeg pekte nylig på noen av disse her.
Men når det nå er kommet signaler om at et utvalg trolig vil foreslå å fjerne resultatbaserte indikatorer i forskning, må vi, for å ta stilling til fornuften i dette, også vite noe om hvilke alternativer som foreslås.
Khrono antar at det kan bety at basisfinansieringen vil øke, men mener også å vite at utvalget diskuterer muligheten for å innføre andre indikatorer i stedet, herunder livslang læring og etter- og videreutdanning.
Dette kommer i så fall på toppen av det famøse vedtaket fra 2020 om at arbeidslivsrelevans skal inngå som kriterium i finansieringsmodellen. I sum representerer i så fall det som foreslås en relativt tydelig forskyvning bort fra forskning og over på undervisning.
Det er mange grunner til å styrke undervisningen, men institusjonenes tilpasninger til finansieringssystemet vil utvilsomt øke risikoen for at forskningen – og særlig den frie forskningen – blir skadelidende.
Tellekantsystemet for forskning ble etablert i en tid hvor det i mange fagmiljøer var en altfor svak tradisjon for fagfellevurdert vitenskapelig publisering. Uansett alle negative bivirkninger, er i det minste bevisstheten om publisering økt. Nå tror ikke jeg at forskere vil miste motivasjonen til å publisere uten dette systemet, men institusjonene har tidligere vist seg svært responsive overfor de styringssignaler som ligger i finansieringsmodellen.
At vilkårene for forskning vil forbli like gode uten at institusjonene belønnes for å lage rammebetingelser som gjør det mulig, bør vi neppe føle oss trygge på.
Slik er ofte politiske prioriteringer og politisk kamp: Av og til er det mulig å samle støtte for å få fjernet eller endret et system fordi det er sterkt mislikt, men så viser det seg at mange ikke har tenkt tilstrekkelig gjennom alternativene. Man erstatter noe som fungerer relativt dårlig med noe som fungerer enda dårligere. Det frykter jeg også kan være tilfelle her.
Jeg tror hverken Øversveen eller jeg kommer til å like det som kommer etter tellekantene.
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
