Endelig mandag. emil øversveen
Farvel til tellekantene
«Avviklingen av tellekantssystemet vil være et steg i riktig retning for universitets- og høgskolesektoren», skriver Emil Øversveen.
Postdoktor i sosiologi ved NTNU
Tellekantenes framtid er oppe til diskusjon. Tidlig i februar kunne Khrono melde at Det norske finansieringsutvalget – som ble etablert av Kunnskapsdepartmentet for å evaluere finansieringen av høyere utdanning og forskning i Norge – ønsker å redusere bruken av resultatsbaserte indikatorer til fordel for en økt basisbevilgning.
En nokså byråkratisk formulering, som likevel skjuler en potensielt dramatisk omveltning for universitets- og høgskolesektoren. For å forstå den fulle betydningen av denne omveltningen, er det først nødvendig med en kort redegjørelse for tellekantene og deres påvirkning på den akademiske hverdagen.
Tellekantsystemet er et folkelig navn på Norsk publiseringsindikator (NPI), et nasjonalt system for å registrere forskningsresultater som siden 2006 har utgjort en del av grunnlaget for fordelingen av midler – altså penger – til landets universiteter og høgskoler.
I likhet med rapporteringssystemer flest har NPI et dobbelt formål. Indikatorene skal først kartlegge aktiviteten i høyskole-sektoren, og deretter å styre denne aktiviteten i retninger man tenker vil fremme den vitenskapelige aktiviteten.
NPI-systemet er et eksempel på det Tord Larsen og Emil A. Røyrvik har beskrevet som trangen til å telle, altså en kulturell logikk hvor virkeligheten i økende grad skal systematiseres, standardiseres og styres med hjelp av statistiske mål.
Et sentralt aspekt ved makten til disse målene er hvor tilforlatelig den virker. Vi mennesker har et merkelig forhold til statistikk, i den forstand at vi ofte glemmer at de representerer menneskeskapte (og ofte svært forenklede) måter å konstruere og fortolke komplekse fenomener.
Tellekantssystemet bør derfor avvikles, og det uten at man erstatter det med et alternativt system for tallbasert kvalitetsvurdering.
Emil Øversveen, postdoktor i sosiologi ved NTNU
I stedet behandler vi tallene som noe objektivt gitt, som om de faktisk er selve virkeligheten de er ment å beskrive. Slik får statistikken en tendens til å fortrenge andre og mer kvalitative forståelser, som sammenlignet med tallenes uangripelige objektivitet gjerne framstilles som subjektive og usikre.
Dette tatt i betraktning er det oppsiktsvekkende hvor mye kritikk tellekantsystemet tross alt har fått. Blant de vanligste ankepunktene er at tellekantsystemet baserer seg på en snever forståelse av kvalitet som blant annet utelukker formidling og lærebøker, at ordningen favoriserer noen fagfelt over andre, og at systemet belønner kvantitet over kvalitet.
Forsvarere av tellekantene, for eksempel økonomiprofessor Kjell Erik Lommerud ved UiB, argumenterer gjerne for at vi trenger en måte å registrere og klassifisere vitenskapelig aktivitet.
Til dette kan man si at det ikke er registreringen i seg selv som er problemet, men sammenkoblingen av denne registreringen med en rangerings- og belønningsstruktur.
Det virker også rimelig å anta at akademisk ansatte vil fortsette med å kartlegge sitt eget arbeid uten den – for meg nokså perifere – motivasjonen som ligger i å vite at man låser opp penger som man i de fleste tilfeller ikke vil merke noe til selv.
Man kan altså fint bevare de eksisterende systemene (f.eks Cristin) uten den type insentiver som tellekantssystemet inneholder.
Et annet argument for den nåværende ordningen er at vi trenger mekanismer som kan stimulere til vitenskapelig aktivitet, og at tellekantene representerer en form for kvalitetskontroll som er mer effektiv og rettferdig enn ikke-kvantifiserte evalueringsformer. Dette spørsmålet er mer komplisert, og handler i stor grad om hva slags arbeidsmiljø man ønsker.
Min posisjon er at forskere også er arbeidere, og at ønsket om kvalitet ikke kan gå på bekostning av den enkeltes rett til et godt arbeidsmiljø og en rimelig arbeidstid. De færreste arbeidstagere synes det er behagelig å vite man kontinuerlig blir målt og vurdert, og at man stadig må prestere for å kunne fortsette å jobbe med det man allerede har viet store deler av livet sitt til.
Forekomsten av stress og utbrenthet blant midlertidige ansatte, som i det siste på nytt har blitt aktualisert av historien til Camilla Holm antyder en usunn prestasjonskultur i sektoren som går på bekostning av de ansattes helse og velvære. Denne kulturen har tellekantsystemet utvilsomt bidratt til, og det er altså gode grunner til å avvikle ordningen fra et rent arbeidsmiljøperspektiv.
For meg er det heller ikke opplagt at forskningen faktisk blir bedre av at vi styres mot å tenke i tallmessige indikatorer framfor mer substansielle kvalitetsvurderinger, eller av at man skaper en kultur hvor alle er i konstant konkurranse med alle andre.
Om man også tar med i betraktningen at tellekantene representerer et svært snevert syn på vitenskapelig aktivitet som belønner kortsiktig publikasjonsmaksimering over samfunnsengasjement og ofte tidkrevende nybrottsarbeid, blir ordningen vanskelig å forsvare også som en kilde til kvalitet.
Tellekantssystemet bør derfor avvikles, og det uten at man erstatter det med et alternativt system for tallbasert kvalitetsvurdering.
Et annet spørsmål er hva som vil skje hvis og når tellekantene forsvinner. Her er det verdt å minne om at tellekantssystemet ikke er et isolert fenomen, men et uttrykk for en akademisk kvalitetsideologi hvor arbeidet i sektoren styres etter tallmessige og ofte svært snevre indikatorer.
Ønsket om å maksimere disse indikatorene fortrenger fort hensynet til de ansattes arbeidsmiljø, så vel som mer generelle diskusjoner om hvilken rolle akademia bør spille i samfunnet.
Den tallmessige kvalitetsideologien kommer ofte til syne i det universitetspolitiske ordskiftet, for eksempel i den ofte ukritiske orienteringen mot internasjonale kåringer som rangerer universiteter med vidt forskjellige utgangspunkt og målsetninger.
Samtidig manifesterer den seg også på et mer ubevisst plan, ved å legge føringer på hva som oppleves som rasjonelt av forskere som individuelle og isolerte individer.
Personlig er jeg for eksempel kritisk til inndelingen mellom nivå 1- og nivå 2-tidsskrifter, som jeg mener er en unødvendig og ofte arbitrær innføring av konkurranse for konkurransen egen skyld. Samtidig forsøker jeg selvfølgelig å publisere min egen forskning i de såkalte nivå 2-tidsskriftene, fordi å gjøre noe annet vil redusere sjansene mine på det akademiske arbeidsmarkedet i framtiden.
Eksempelet viser at ideologi ikke bare er et spørsmål om intellektuell overbevisning, men at de også kan manifestere seg i handlingsmønstre som kan bidra til å videreføre og styrke strukturer man egentlig er i mot. Så lenge folk fortsetter å oppføre seg i tråd med tellingens logikk, vil tellekantenes makt derfor fortsette å gjøre seg gjeldende selv om de formelt sett ikke eksisterer lenger.
Avviklingen av tellekantsystemet vil derfor være et viktig steg i retningen av et sunnere og mer inkluderende akademisk arbeidsmiljø, men forhåpentligvis som begynnelsen på et bredere oppgjør med den akademiske kvalitetsideologien.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Kjerkol-saken: — Kunne skjedd hvor som helst
Universitet varsler rettslige skritt etter video av dansende kvinnelige studenter
Fleire vegar inn til lærarutdanningane
Fortsatt ikke klarsignal for psykologi i Agder
Studentleder: — Må prioritere bort studiene eller bli utbrent
Mest lest
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Vil legge ned utdanning og innfører nullopptak i høst
Regjeringen åpner for å bli lærer uten master
Rettssak mellom tidligere stipendiat og NTNU: Krav om erstatning etter tvungen avslutning av doktorgrad
Rapport fra nemnda ved Nord: 43 prosent tekstlikhet