Debatt ● trine b. haugen
Forstandig bruk av tellekantene?
«I tiden etter innføring av tellekantsystemet var det forskere som regnet ut hvor mye publikasjonen deres var «verdt» og forventet at beløpet direkte skulle tilfalle dem selv eller forskermiljøet deres, som hadde publisert.»
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor og vitenskapsombud ved Fakultet for helsevitenskap, OsloMet
Mange gode kommentarer om den norske publiseringsindikatoren har blitt framsatt den siste tiden, noen for og noen imot avvikling. Det som ikke er diskutert i særlig grad, er om praktiseringen har vært i overensstemmelse med hensikten.
Representanter for Publiseringsutvalget og Nifu har gjentatte ganger presisert at indikatoren skal brukes på institusjonsnivå, men i indikatorens levetid har det vært mange eksempler på at indikatoren har vært brukt på for lavt nivå. Det kom også fram i evalueringen utført av Dansk Center for Forskningsanalyse ved Aarhus Universitet, på oppdrag av Universitets- og høgskolerådet (UHR), offentliggjort i 2014.
Der ble også prosessen med publiseringskanalenes nivåinndeling problematisert. En stor del av forskere og ledere ved universiteter og høyskoler mente prosessen var ugjennomsiktig og preget av særinteresser. Dette har vært fulgt opp med ulike tiltak, og i tillegg har indikatoren vært justert for å redusere fagspesifikke utilsiktede utslag.
Jeg har lest komitérapporter der nivå 1 og 2 har vært brukt som en forenklet og grunn vurdering av den faglig kvalitet uten at det er gått i dybden på det faglige arbeidet.
Trine B. Haugen, professor og vitenskapsombud ved Fakultet for helsevitenskap (OsloMet)
Som andre har vært inne på, sist Arve Hjelseth, ble publiseringsindikatoren innført på et tidspunkt da forskningssvake institusjoner skulle satse på forskning. Det er en risiko å etablere et system som skal omfatte institusjoner med svært ulike forskningstradisjoner, fagfelt og erfaring i forskningsledelse. Det var også i de forskningssvake institusjonene det ble mest støy rundt systemet, og der var det også overdreven oppmerksomhet rundt nivåinndelingen.
Dette preget forskerne, og i tiden etter innføring av tellekantsystemet var det forskere som regnet ut hvor mye publikasjonen deres var «verdt» og forventet at beløpet direkte skulle tilfalle dem selv eller forskermiljøet deres, som hadde publisert. Det viste en tolkning av at incentivsystemet kunne videreføres direkte til individnivå.
Ifølge den danske evalueringen oppga ledere og forskere i noen grad at publiseringsindikatoren bidro direkte til lønns- og karriereutvikling. Ut fra erfaring fra egen institusjon og kjennskap til andre institusjoner i universitets- og høgskolesektoren er mitt inntrykk at denne praktiseringen ble tonet ned etter hvert.
Et uheldig ytre trykk fikk UH-institusjonene via f.eks. Forskningsrådet og Nokut. Vi erfarte ved Høgskolen i Oslo/Høgskolen i Oslo og Akershus at ved søknader om forskningsfinansiering og om akkreditering av doktorgradsprogrammer, ble vi i en periode bedt om å oppgi antall publikasjoner i nivå 2-tidsskrifter på individnivå i fagmiljøene.
Det mest bekymringsfulle med uforstandig bruk av publiseringsindikatoren er etter mitt syn hvordan elementer har vært trukket inn i faglig vurdering. Nivå 2-publisering har av mange blitt brukt som et kvalitetsstempel i ulike vurderinger, som f.eks. ved professoropprykk eller ansettelser.
Jeg har lest komitérapporter der nivå 1 og 2 har vært brukt som en forenklet og grunn vurdering av den faglig kvalitet uten at det er gått i dybden på det faglige arbeidet.
I veiledende notat om ansettelse og opprykk til professor ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, UiO, står det «Minst halvparten av innsendte artikler bør være publisert i nivå 2 tidsskrifter eller tidsskrifter som på annen måte anerkjennes som viktige internasjonale vitenskapelige publikasjoner (definert av impact factor eller nærmere spesifiserte kriterier).»
For mange internasjonale medlemmer av bedømmelseskomiteene vil nivå 2 gi liten mening, og hvorfor nevne dette i det hele tatt?
Tellekanter bør brukes etter hensikten, og det er institusjonenes ansvar. De bør også selv kunne «løse» det tilsynelatende dilemmaet om at en indikator ment for et aggregert nivå samtidig skal fremme forskning på individnivå. Diskusjonen om fortsatt bruk av dagens tellekantsystem eller innføring av et nytt bør også inkludere om det er mulig å bruke det etter hensikten.
Trine B. Haugen er tidligere medlem av Det nasjonale publiseringsutvalget og prorektor for forskning og utvikling ved Høgskolen i Oslo og Akershus
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
