Debatt per s. refseth

Avvikling av publiserings­indikatoren er avbyråkrati­sering på sitt beste

Før vi diskuterer om publiserings­indikatoren skal avvikles, må vi bli enige om hva den er.

— Hva skjer hvis vi avvikler publiseringsindikatoren? Vil vi miste informasjonen om norsk forskning slik enkelte har hevdet? Svaret nei, mener universitetsbibliotekar Per S. Refseth.
— Hva skjer hvis vi avvikler publiseringsindikatoren? Vil vi miste informasjonen om norsk forskning slik enkelte har hevdet? Svaret nei, mener universitetsbibliotekar Per S. Refseth.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den norske publiseringsindikatoren ble skapt for å stimulere til økt publisering og for å få bedre oversikt over forskningsresultater i Norge. Den har til dels lykkes med begge. Likevel mener jeg at den bør avvikles. Vi bruker rett og slett for mye tid og ressurser på publiseringsindikatoren uten at det gjenspeiles i hva vi får tilbake.

Hva er publiseringsindikatoren? Før vi diskuterer om publiseringsindikatoren skal avvikles, må vi bli enige om hva den er. Den norske publiseringsindikatoren er systemet som gir poeng for vitenskapelige forskningsresultater. Utregningen av publiseringspoeng danner utgangspunkt for en del av den resultatbaserte omfordelingen i forskningsbudsjettene.

Når jeg mener at vi bør avvikle publiseringsindikatoren er det dette jeg snakker om. Ann Kristin Børresen og Vidar Røeggen i det norske publiseringsutvalget, og rektor ved Universitetet i Bergen Margareth Hagen, ser ut til å mene at det er selve indikatoren som gir oss informasjon om forskningsresultater i Norge, og bruker dette som argumentasjon for å beholde indikatoren.

Jeg mener vi må skille mellom Cristin og publiseringsindikatoren. Det er Cristin som er systemet for forskningsinformasjon i Norge. Og vi skal selvfølgelig beholde Cristin eller et lignende system for forskningsinformasjon selv om vi avvikler indikatoren.

Publiseringsindikatoren og den resultatbaserte finansieringen bidrar trolig til at informasjonen i Cristin blir litt bedre, men hvor mye tid og ressurser skal vi bruke på at indikatoren skal fungere? Er det verdt det? Jeg tror vi kan få tilnærmet like god informasjon med mye mindre administrasjon.

Hvordan ser publiseringsindikator-byråkratiet ut? Hvor mye ressurser som brukes på publiseringsindikatoren bør være en vesentlig faktor når man vurderer om indikatoren skal overleve. Jeg har jobbet med rapportering av forskningsresultater ved tre ulike institusjoner, og mitt inntrykk er at det brukes for mye ressurser på dette.

Så vidt jeg vet har ingen full oversikt over hvor mange personer som er involvert i arbeidet med Cristin og publiseringsindikatoren, eller hvor mye tid de bruker på dette.

Når danskene nylig avviklet sin publiseringsindikator var nettopp avbyråkratisering et poeng. I Danmark var blant annet 430 forskere involvert i 67 faggrupper som jobbet med å vurdere hvilke tidsskrift og forlag som skulle være poenggivende. Vi har noe lignende i Norge.

I Norge forvaltes indikatoren av det nasjonale publiseringsutvalget (NPU). I tillegg er det minst 80 ulike fagorgan og publiseringskomiteer – bestående av forskere - som vurderer hvilke kanaler som skal være på nivå 2 innen sitt fagområde.

Mange UH-institusjoner ber forskerne sine om å registrere alle sine forskningsaktiviteter og publikasjoner i Cristin, selv om det ikke er vitenskapelig og ikke gir publiseringspoeng. Mitt inntrykk er at forskerne i stor grad gjør som de får beskjed om.

Per S. Refseth, universitetsbibliotekar ved Høgskolen i Innlandet

Enkeltforskere kan på NPU sine nettsider foreslå kanaler til nivå 2 og være med å diskutere kvaliteten på tidsskrift. Totalt sett er det mange forskere som bruker tid på å vurdere om tidsskrift og forlag skal være på nivå 1 eller 2 i et særnorsk system. Er dette god bruk av tid?

Jeg tror ikke norsk forskning blir bedre av dette. Nivå 2 ble opprettet for å unngå at indikatoren skulle føre til masseproduksjon av artikler med lav kvalitet. Den utmerkede evaluering av publiseringsindikatoren fra 2014 slo fast at indikatoren og inndelingen i 2 nivåer ikke har ført til bedre kvalitet på norsk forskning.

Det er også en rekke personer involvert i å avgjøre hvilke tidsskrift og forlag som skal være godkjent som vitenskapelig i publiseringsindikatoren, dvs. på nivå 1. Per nå er det 37 129 tidsskrift og 3 287 forlag i registeret. Saksbehandlingstiden per tidsskrift er nok relativt kort, men å vurdere om et tidsskrift kan kategoriseres som vitenskapelig er ikke alltid så enkelt.

Derfor har det nylig blitt opprettet et nivå X for tidsskrift i grenseland mellom nivå 0 og 1. Egentlig er ikke dette et eget nivå i indikatoren, det er bare en midlertidig status for enkelte tidsskrift. Litt mer byråkrati for å kategorisere tidsskrift i henhold til et særnorsk system.

Dersom publiseringsindikatoren avvikles eller endres, kan det være en god idé å videreføre kanalregisteret i en eller annen form. Det fungerer fint som et oppslagsverk og for å unngå useriøse publiseringskanaler. Men det er naivt å stole blindt på informasjonen i kanalregisteret. Er det mulig å ha oppdatert og riktig informasjon om 40 000 publiseringskanaler?

Foreløpig har jeg kun beskrevet en liten del av publiseringsindikator-byråkratiet. Det meste av tidsbruken går med til registreringen av forskningsresultater i Cristin og rapporteringen av de enkelte forskningsresultater i publiseringsindikatoren (NVI-rapportering).

Alle ansatte ved 186 norske institusjoner registrerer sine forskningsresultater i Cristin. Dette må gjøres riktig siden de gir poeng i publiseringsindikatoren og dermed penger til institusjonen.

Alle institusjoner har flere administrativt ansatte som jobber med dette. Disse går på kurs for å lære seg Cristin og NVI-rapportering. Og de holder deretter kurs for forskerne og hjelper de med å registrere riktig. De bruker tid på å vurdere, godkjenne og rapportere disse riktig. Hvor mange som jobber med dette og hvor mye tid som brukes totalt er det ingen som vet.

Det er ikke uvanlig at det oppstår uenighet om hvordan et forskningsresultat skal rapporteres. En forsker har kanskje registrert en bok eller et kapittel som vitenskapelig, men er det egentlig det?

Forskerne har fått beskjed av sine ledere at de bør få publiseringspoeng, men de kjenner ikke nødvendigvis til kriteriene for hva som er vitenskapelig i publiseringsindikatoren. Dette er ofte diskusjoner innad på institusjonen om hvordan man skal rapportere et resultat.

Mange forskningsresultater har forfattere fra ulike institusjoner. Da må alle forfatterne og administrativt ansatte fra alle de ulike institusjonene sørge for at informasjonen er riktig. Det blir i mange tilfeller utført dobbelt- og trippelarbeid for ett enkelt forskningsresultat.

Hvis én institusjon har godkjent ett resultat, men en annen institusjon gjør en endring, for eksempel av sin forfatters institusjonstilhørighet, vil godkjenning bli opphevet. Derfor hender det man godkjenner samme resultat flere ganger.

Hvis det er uenighet mellom institusjonene om en publikasjon er vitenskapelig oppstår det en tvist. Disse avgjøres av et nasjonalt tvisteutvalg. Registrering og rapportering av én enkelt publikasjon kan derfor føre til flere timers arbeid. Heldigvis er dette unntaket, for bare i 2020 ble det rapportert 28 181 vitenskapelige resultater.

Med et slikt byråkrati forstår man at informasjonen om vitenskapelig publisering i Cristin blir god. Men er det verdt det? Hvor mye koster dette byråkratiet? I 2016 var finansieringsrammen for publiseringsindikatoren 550 millioner kroner. Det utgjorde 2-3 prosent av UH-sektorens FOU-utgifter. Kan det være at publiseringsindikator-byråkratiet koster mer enn dette?

Hva skjer hvis vi avvikler publiseringsindikatoren? Vil vi miste informasjonen om norsk forskning slik enkelte har hevdet? Svaret nei. Vi kan beholde Cristin og forskere kan fortsette å registrere sine resultater der. Data om vitenskapelige artikler kan fortsatt importeres fra tidsskriftsdatabaser og registreres av den sentrale Cristin-administrasjonen.

Er det behov for økonomiske insentiver for å få forskerne til å registrere sin forskning i Cristin? Jeg tror ikke det. Et godt eksempel er forskere som er ansatte i Forsvaret. De rapporterer ikke til Kunnskapsdepartementet, men de registrerer sine forskningsresultater selv om de ikke får noen penger for sine publiseringspoeng. Også i Forsvaret er de opptatt av om forskningsresultater er vitenskapelig eller ikke, selv om de ikke er berørt av publiseringsindikatoren.

Er det behov for økonomiske insentiver for å få forskerne til publisere i gode kanaler? Som Ingvild Reymert sier vil det fortsatt være sterke insentiver for å publisere i prestisjetidsskrifter, uavhengig om vi har en norsk publiseringsindikator.

Mange UH-institusjoner ber forskerne sine om å registrere alle sine forskningsaktiviteter og publikasjoner i Cristin, selv om det ikke er vitenskapelig og ikke gir publiseringspoeng. Mitt inntrykk er at forskerne i stor grad gjør som de får beskjed om. Vi kan derfor fortsatt ha god oversikt over norsk forskning selv om vi avvikler indikatoren. Og vi kan spare masse tid og ressurser.

Hva skal vi bruke tid og penger på i stedet for å vedlikeholde publiseringsindikatoren? Jeg kan ikke svare for forskerne, men jeg tipper de vil forske. Vi kan godt litt penger på å fullføre nasjonalt vitenarkiv (NVA). NVA skal i hovedsak bestå av dagens Cristin og institusjonenes vitenarkiv. Arbeidet må ikke stoppes, slik enkelte har foreslått. Et godt og brukervennlig system som fjerner dobbeltarbeid er lenge etterlengtet.

I tillegg er det på høy tid at Cristin - eller det kommende NVA - gir noe mer tilbake til forskerne og institusjonene. Informasjonen i Cristin er god, men mulighetene for å hente ut data er dårlig.

En videreutvikling av Cristin/NVA bør gjøre det mulig for forskere og forskningsledere å hente ut gode publikasjonslister, CV-er og rapporter i ulike formater.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS