Debatt ● Åse Wetås
Forenklet framstilling om norsk fagspråk fra publiseringsutvalget
Norsk fagspråk er under sterkt press fra engelsk i akademia. Språkrådet mener det er tvilsomt om forskningen kan fritas helt fra å stå bak dette presset, slik Publiseringsutvalget ser ut til å mene.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det nasjonale publiseringsutvalget leverte i slutten av mai utredningen Kvalitet i vitenskapelig publisering, utarbeidet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. I et lengre avsnitt om norsk fagspråk konkluderer utvalget med at publiseringsindikatoren «samvirker godt med målene om en gunstig utvikling for norsk som fagspråk» (s. 105).
Språkrådet mener utvalget bommer i analysen som denne konklusjonen bygger på. Det er en kjensgjerning at norsk fagspråk er under sterkt press fra engelsk i høyere utdanning, og det er tvilsomt om forskningen kan fritas helt fra å stå bak dette presset.
Utvalget kritiserer bruken av begrepet domenetap slik det er brukt i handlingsplanen for norsk fagspråk i akademia, som kom i fjor. De mener begrepet ikke er egnet til å beskrive situasjonen for norsk fagspråk i vitenskapelig publisering.
De forsvarer dette synet ved å vise til en artikkel av Dag Finn Simonsen fra 2002. Simonsens drøftinger av begrepsparet domene og domenetap i denne artikkelen er basert på en tidlig definisjon av domenebegrepet, som er hentet fra sosiolingvistikken. Begrepsparet er videreutviklet på 2000-tallet, og innenfor språkplanlegging og språkstyring er det nå vanlig å definere domene på i alle fall to måter: samfunnsdomene (dvs. samfunnsområde eller -sektor) og faglig domene (dvs. fagområde).
En slik definisjon ligger også til grunn i språklovsproposisjonen (Prop. 108 L (2019—2020)) (s. 86): «I språkvitskapen blir domenetap bruka om situasjonar der eit språk blir fortrengt av eit anna (større) språk innanfor ulike samfunnsområde og fagområde. Døme på slike samfunnsområde er forsking, undervisning, faglitteratur, medium, religion, teknologi, næringsliv osb.» (vår understreking).
Begrepet domenetap står altså sentralt i diskusjonen om hvorvidt norsk er sikret som et samfunnsbærende språk som skal kunne brukes på alle samfunnsområder og i alle deler av samfunnslivet i Norge, som det står i språkloven. Skal vi hindre domenetap, må språket derfor bygges ut innenfor alle samfunnsdomener (også innen forskning, undervisning og faglitteratur) og innenfor alle faglige domener. Det innebærer at nye fagområder må gis et norsk fagspråk, og at fagspråket på gamle fagområder ikke forvitrer fordi det fortrenges av engelsk, men heller bygges ut etter hvert som faget utvikler seg.
Det er nettopp dette som ligger til grunn for handlingsplanen for norsk fagspråk i akademia — og for den norske språkpolitikken på 2020-tallet.
Det er tydeligvis maktpåliggende for utvalget å vise at det ikke er noen fare for norsk fagspråk innenfor vitenskapelig publisering.
Åse Wetås
Det er tydeligvis maktpåliggende for utvalget å vise at det ikke er noen fare for norsk fagspråk innenfor vitenskapelig publisering, siden antallet vitenskapelige publiseringer på norsk innen samfunnsvitenskap og humaniora er konstant, selv om andelen er redusert fra henholdsvis 33 til 24 prosent og 42 til 27 prosent i perioden 2011—2019. Grunnen til den store prosentvise nedgangen er at mengden publiseringer på engelsk øker kraftig.
En økning i forskningspubliseringer vitner om økt forskningsaktivitet og en utvidelse av forskningsområder. Vi vet ikke om publiseringen på norsk skjer innenfor nye forskningsområder, eller om den skjer innenfor de gamle, veletablerte områdene. Vi har imidlertid grunn til å tro at det foregår forskning innenfor nye forskningsområder der det ikke etableres noe norsk fagspråk i det hele tatt. Det gjelder også innenfor naturvitenskap og teknologi, der omtrent ingenting publiseres på norsk, og innenfor medisin og helsefag, der svært lite publiseres på norsk.
Alle disse fagområdene er like viktige for at norsk skal sikres som et samfunnsbærende språk. I en slik situasjon er det åpenbart for Språkrådet at det norske fagspråket er sårbart.
I utredningen brukes formidlingspublikasjoner om «de av forskernes publikasjoner som ikke er vitenskapelige». Det vises til at det er registrert et stort antall slike publikasjoner i Cristin siden 2011, og at 85 prosent av dem er på norsk. Vi vet at Cristin inneholder mange registreringskategorier som regnes som formidling.
De av kategoriene som er viktige for å styrke og videreutvikle det norske fagspråket, er kategorier for skriftlige, kvalitetssikrede tekster av en viss lengde, som lærebøker, fagbøker og leksikonartikler, og disse utgjør bare en liten brøkdel av formidlingen som er registrert i Cristin. Derfor er det uheldig at utvalget ikke spesifiserer nærmere hva de mener med formidlingspublikasjoner.
Vi har imidlertid grunn til å tro at det foregår forskning innenfor nye forskningsområder der det ikke etableres noe norsk fagspråk i det hele tatt.
Åse Wetås
De sier heller ikke noe om utviklingen siden 2011. Har prosentandelen norsk vært konstant i disse om lag ti årene, eller har forholdet mellom publiseringer på norsk og på andre språk endret seg? Reflekterer omfanget av bidrag i disse formidlingskategoriene i Cristin den svært store økningen i tallet på forskerårsverk i perioden? Og hvordan er fordelingen på de enkelte fagområdene?
Sammen med Sikt og HK-dir arbeider Språkrådet med å få fram statistikk for formidlingskategoriene som er viktige for norsk fagspråk. Målet med det er å få svar på disse spørsmålene og dermed kunne si litt mer om situasjonen for norsk fagspråk når det gjelder formidling.
Språkrådet er enig i at en hel del av forskningen og forskningspubliseringen må foregå på engelsk, og at den kanskje alltid har foregått på et annet språk enn norsk innenfor noen fagområder. Det er likevel nødvendig å utvikle norsk fagspråk på alle fagområder, slik at forskerne, også de som ikke har norsk som morsmål, har mulighet til å kommunisere (og tenke) om faget på norsk. Da vil det også være mulig å formidle forskningsresultater på norsk til et norsk publikum og dermed både sikre en opplyst offentlig samtale og en utvikling av norsk språk som gjør det brukelig på alle samfunnsområder og i alle deler av samfunnet i Norge.
I avsnittet om norsk fagspråk i utredningen er utvalgets konklusjon at begrepet balansert flerspråklighet er bedre egnet enn domenetap når «man vil beskrive og styre forskernes bruk av språk når de publiserer». Her viser utvalget til Helsingforsinitiativet om flerspråklighet i formidling av forskning, for øvrig et viktig initiativ som Språkrådet støtter. Begrepet balansert flerspråklighet brukes for å fremme dette initiativet, men det forekommer ikke i selve initiativteksten.
Dersom balansert flerspråklighet skal bety at det skal legges til rette for at forskerne skal kunne publisere på de språkene de mener det er relevant å publisere på, vil Språkrådet advare mot en slik tilnærming. Hvis alt skal hvile på den enkelte forskerens preferanser der og da, har vi slett ingen garanti mot domenetap. Derfor må sektoren ha på plass strukturer og insentiver som bidrar til at norsk oppfattes som relevant i sektoren.
Språkrådet ser at det sterke fokuset på forskningspublisering og særlig publisering på engelsk, blant annet knyttet til finansieringsordningen og til merittering, får konsekvenser også for andre deler av høyere utdanning. Tall fra Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) viser at det i stadig flere emner undervises på engelsk, også på lavere nivå.
Det trengs en grundigere analyse av hvor godt eller hvor dårlig publiseringsindikatoren samvirker med «målene om en gunstig utvikling for norsk som fagspråk».
Åse Wetås
En undersøkelse blant vitenskapelig ansatte ved universitet og høyskoler, utført av Rambøll på oppdrag fra Språkrådet og Termportalen/UiB i 2022, viser en sterk favorisering av engelsk både i forskningspublisering og i skriftlig formidling i høyere utdanning. Undersøkelsen viser også at nesten halvparten av respondentene mener at det i noen eller større grad mangler norske faguttrykk innenfor faget deres, noe som harmonerer dårlig med publiseringsutvalgets forsøksvise friskmelding av norsk fagspråk.
Derfor trengs det en grundigere analyse av hvor godt eller hvor dårlig publiseringsindikatoren samvirker med «målene om en gunstig utvikling for norsk som fagspråk». Analysen bør helst utføres av noen andre enn de som er satt til å forvalte indikatoren.
Publiseringsutvalget etterlyser en tettere dialog med blant annet Språkrådet, noe vi selvfølgelig stiller oss positive til.
