Debatt

Filosofiske forbilder

Debatten om etikeres autoritet til å vurdere hva som er rett og galt har vist at det er ulike rolleforståelser blant oss, skriver Øyvind Kvalnes.

Uenigheten går på om vi som har etikk som faglig spesialfelt dermed også har bedre evne til å vurdere hva som er rett og galt enn det ikke-etikere har, oppsummerer Øyvind Kvalnes Khrono-debatten mellom filosofer om etikk .
Uenigheten går på om vi som har etikk som faglig spesialfelt dermed også har bedre evne til å vurdere hva som er rett og galt enn det ikke-etikere har, oppsummerer Øyvind Kvalnes Khrono-debatten mellom filosofer om etikk .
Publisert Oppdatert

I dette landet har vi en rekke aktive og engasjerte filosofer som jobber praktisk med etikk. Debatten om etikeres autoritet til å vurdere hva som er rett og galt har vist at det er ulike rolleforståelser blant oss. Uenigheten går på om vi som har etikk som faglig spesialfelt dermed også har bedre evne til å vurdere hva som er rett og galt enn det ikke-etikere har. Jeg har argumentert for at svaret er nei, mens både Espen Gamlund og Egil H. Olsvik har kommet til motsatt konklusjon. En nyansering av premissene vil trolig vise at vi ikke står så langt fra hverandre.

Fakta

Her er innleggene i etikkdebatten i Khrono

For å gi kontekst til denne debatten vil jeg kort fortelle om to personer som har fungert som filosofiske forbilder for meg selv og andre norske etikere i en årrekke. Begge har vært med på å sette standarden for etisk refleksjon som angår profesjonell praksis i Norge.

Knut Erik Tranøy (1918 – 2012) forsket og underviste i etikk på en konkret og praksisnær måte. Han jobbet tett med sykepleiere, leger, tannleger og ingeniører for å kartlegge deres etiske utfordringer. I dette arbeidet var han opptatt av å løfte fram allmenmoralens betydning, det vil si moralske verdier, normer og dyder som det er enighet om i et samfunn. Tranøy betraktet allmenmoralen som «moralfilosofiens livgivende kilde». Han kritiserte fagetikere for å overforenkle og redusere denne mangfoldige, felles moralen til noen få prinsipper. Ut fra denne tankegangen trenger etikeren å komme i dialog med praktikere og verdsette klokskapen deres, snarere enn å komme inn som korrigerende overdommer.

Etikk er bare ett av de filosofiske temaene som Dagfinn Føllesdal (1932 – ) er engasjert i. Han var drivkraften bak Etikkprogrammet til Norges Forskningsråd fra begynnelsen av 1990-tallet, og var med å skape et vitalt og sterkt tverrfaglig miljø for etisk refleksjon.

Den etiske strategien går ut på å diskutere og avveie argumenter. Dermed åpner den for deltakelse og nysgjerrig undersøkelse. Ved ærlig gjennomføring er dette en åpen strategi. Vi følger resonnementene dit de tar oss

Øyvind Kvalnes, BI

En klargjørende tanke hos Føllesdal er at etisk argumentasjon skiller seg fordelaktig ut fra de følgende tre strategiene for å begrunne egne valg:

  • Dogmatisk strategi: Dette er riktig fordi jeg har bestemt det.
  • Tradisjonsstrategi: Dette er riktig fordi jeg alltid har gjort det slik.
  • Følelsesstrategi: Dette er riktig fordi det føles slik.

Felles for disse strategiene er at de lukker for videre samtale. Den etiske strategien går ut på å diskutere og avveie argumenter. Dermed åpner den for deltakelse og nysgjerrig undersøkelse. Ved ærlig gjennomføring er dette en åpen strategi. Vi følger resonnementene dit de tar oss.

Et annet poeng som jeg har lært fra Føllesdal er at det er kvaliteten på argumentet som teller, og ikke hvem det er som fremfører det. Fagetikere burde med andre ord ikke forvente at folk skal høre på dem bare fordi de har en akademisk grad i etikk. En annen konklusjon er den selvfølgelige om at du ikke trenger å ha lest bøker i etikk for å forvente at argumentet ditt blir tatt på alvor i en diskusjon om etikk.

Grunntanken hos begge mine filosofiske forbilder er at etikere har sin styrke i argumentasjon, og ikke i en bestemt følsomhet for etisk uakseptabel adferd. En appell til følelser lukker for videre diskusjon, og er derfor ufilosofisk.

Evnen til å gå bakenfor følelsene og analysere et standpunkt kan etikeren lære bort til andre. I den læringsprosessen blir etikeren gradvis overflødig. Profesjonsutøverne blir selvhjulpne til å vurdere spørsmål om rett og galt innen sitt felt. Etikeren kan oppklare hvilke hensyn det er viktig å ta stilling til, og lære sykepleieren, fotballtreneren og ingeniøren en systematikk for å gjøre dette selv. Så bidrar praktikeren på egenhånd med erfaring og dybdekunnskap til å ta kloke valg i krevende situasjoner.