Debatt

Etikk og moral i kjølvannet av Tangen/Syse-debatten

Det er ikke gitt at en ekspert på etikk er en ekspert på moral, og dermed heller ikke gitt at en ekspert på etikk er bedre egnet enn andre til å uttale seg om moralske spørsmål, skriver Sveinung Sundfør Sivertsen.

Uansett hvor mye ekspertise du har på etikk, så er du, når alt kommer til stykket, svar skyldig overfor etikkens grunnlagsproblem, skriver Sveinung Sundfør Sivertsen.
Uansett hvor mye ekspertise du har på etikk, så er du, når alt kommer til stykket, svar skyldig overfor etikkens grunnlagsproblem, skriver Sveinung Sundfør Sivertsen.
Publisert Oppdatert

Misforholdet mellom liv og lære i Sagaen om Nicolai Tangens Drømmeseminar har satt i gang en (aldri så liten) debatt om etisk ekspertise. Nest etter Henrik Syses forsvar for egen praksis som etisk kanarifugl—både på det såkalte drømmeseminaret og i de caymanske kullgruvene til påtroppende oljefondssjef Nicolai Tangens Ako Capital—er det tilsynelatende Espen Gamlunds forsvar for etikeren her i Khrono som har vekket mest interesse (i alle fall hos undertegnede).

Gamlund, som for ordens skyld er min tidligere kollega ved Universitetet i Bergen (UiB), og fortsatt er min kollega i redaksjonen for Norsk filosofisk tidsskrift, har latt seg provosere av Øyvind Kvalnes, som i et innlegg i Dagens Næringsliv hevder at etikken ikke bør overlates til etikere. Gamlund hevder tilbake at etikere som oss har en særegen kompetanse til å mene noe om hva som er rett og galt. Etikere, skriver han, er eksperter på etikk.

Andre steder i teksten skriver Gamlund om «moralsk ekspertise», som om det var det samme. Vanligvis ville jeg også brukt disse begrepene—etikk og moral—om hverandre, men akkurat i denne debatten tror jeg det lønner seg å holde dem adskilt.

I Ex.phil. lærer studentene gjerne at moral, det er oppfatninger av hva som er rett og galt, mens etikk, det er det systematiske studiet av disse oppfatningene.

Jeg er helt enig med Gamlund i at de som har brukt mange år på å sette seg inn i etikk, forstått som det systematiske studiet av moralske oppfatninger, har en ekspertise på dette feltet som kan sammenlignes med den ekspertisen man får gjennom andre spesialiserte studier.

At den ekspertisen gjør innehaveren bedre egnet enn andre til å uttale seg om etiske spørsmål mener jeg også kan la seg forsvare, men da altså bare om vi forstår etikk som det systematiske studiet av moralske oppfatninger.

Merk at jeg i det siste avsnittet gjør en glidende overgang fra å beskrive hvordan noe er (noen har ekspertise), til en verdivurdering fundert på dette: eksperten er bedre egnet enn andre. Dette skillet mellom «er» og «bør» er grunnleggende når vi snakker om etikk og moral.

Han som best huskes for å ha påpekt dette skillet, den skotske opplysningsfilosofen David Hume, mente at man aldri, i et logisk konsistent argument, kan kan gå fra hvordan noe «er» til hvordan det «bør» være. Den eneste måten man kan gå fra «er» til «bør» er ved å snike inn et «bør» i ett av premissene for argumentet.

I ordet «ekspert» er dette «bør»—det skjulte normative premisset—ganske lett å få øye på: det ligger nemlig i betydningen av ordet «ekspert» at den som er ekspert nettopp er bedre rustet enn ikke-eksperter til å uttale seg om det emnet man er ekspert på.

Med andre ord: dersom man aksepterer at de som har studert etikk er eksperter på etikk, så følger det uten videre at disse er bedre egnet enn ikke-eksperter til å uttale seg om etiske spørsmål.

Problemet oppstår idet Gamlund blander etikk og moral. Det er nemlig ikke gitt at en ekspert på etikk er en ekspert på moral, og dermed heller ikke gitt at en ekspert på etikk er bedre egnet enn andre til å uttale seg om moralske spørsmål.

Dersom man leser Gamlunds innlegg velvillig (og det skal man jo gjøre), så vil man se at han nok langt på vei er enig. Jeg har fått videreformidlet Gamlunds svar på kritikk i sosiale medier, og der er han enda tydeligere på at en ekspert på etikk ikke trenger å være noen ekspert på moral.

Men det ville være synd om de faktiske lærdommene av denne debatten skulle forsvinne for de av oss som ikke deltar på akkurat dét «drømmeseminaret».

Det evige problemet for etikere som Gamlund og jeg, og det som gjør etikk så interessant, er at hele reisverket av etiske teorier—som vi med en viss rett kan kalle oss eksperter innen—hviler på et sett innlysende og uforenelige intuisjoner om hva det er som i det hele tatt gjør at noe er rett og noe galt. Menneskers moralske oppfatninger er, når alt kommer til stykket, kompliserte.

Vi proklamerer at det er intensjonen bak handlingen som avgjør dens moralske verdi, men klarer ikke gi slipp på følelsen av at også utfallet, konsekvensen, har noe å si. Dette er tydelig illustrert i rettsfølelsen vår: de fleste er enige i at en som dreper med forsett fortjener strengere straff enn en som uaktsomt forårsaker en annens død. Men samtidig vil vi at fyllekjøreren som krasjer i en annen bil og forårsaker en annens død skal straffes strengere enn fyllekjøreren som krasjer i grøften og ikke skader noen—selv om intensjonen om å kjøre bil i ruspåvirket tilstand er den samme, og kun utfallet skiller dem. Og så videre.

Dessuten vil de fleste også si seg enige med Aristoteles: det er bedre med en svigersønn som faktisk er god, enn en som bare er veldig god til å late som.

De fleste etikere opp gjennom tidene har løst dette grunnlagsproblemet ved å proklamere at én av disse intuisjonene er rett, mens de andre er feil eller kan bortforklares. Dermed har man fått de tre hovedteoriene innen etikken: pliktetikken, konsekvensetikken og dydsetikken. I tillegg har man en rekke avvikere og unnasluntrere (jeg selv innberegnet) som med ulike finurlige argumenter hevder at ingen av disse intuisjonene kan påberope seg å være «den rette», og at moralske spørsmål i bunn og grunn bare kan besvares av den enkeltes og/eller samfunnets samvittighet i den enkelte sak.

Poenget med denne lange avstikkeren er ikke at jeg har rett. Poenget er: uansett hvor mye ekspertise du har på etikk, så er du, når alt kommer til stykket, svar skyldig overfor etikkens grunnlagsproblem.

Og det er viktig i denne debatten, for på dette punktet er etikeren på akkurat samme nivå som alle andre: når alt kommer til alt vet ingen av oss noe bedre enn noen annen hva det er som til syvende og sist avgjør om en handling er moralsk god eller gal.

Når det er sagt: på veien dit er det utrolig mye man kan lære av en ekspert på etikk. Slik sett har Gamlund helt rett i å hevde, mot Kvalnes, at etikere har en særskilt kompetanse, en etisk ekspertise, som gjør dem særlig egnet til å mene noe om etiske spørsmål. Samtidig har Kvalnes rett i at spørsmål om hva som er rett og galt ikke kan overlates til etikere.

Den viktigste lærdommen i Kvalnes’ innlegg er, slik jeg leser ham, at en etiker i fondsstyret ikke er noen garanti for moralsk gode avgjørelser.

Dersom vi leser Gamlunds svar som en tilføyelse, så er hans viktigste poeng at en etiker kan hjelpe dem som vil godt til også å gjøre godt.

Det kjedelige svaret er altså at det endelige ansvaret hviler på deg som vil gjøre godt: det finnes ingen vei utenom din egen samvittighet. Selv om etiske teorier og eksperter på etikk kan gi deg god hjelp til å sortere tanker og argumenter på veien, så er det du selv som må rote i ditt eget, grumsete indre etter svar på hva du bør eller ikke bør gjøre.

Dessverre er det ofte slik at svarene vi finner når vi roter i samvittigheten «tilfeldigvis» bekrefter det vi alltid har visst, nemlig at vi er oppegående og kjekke mennesker som vil godt og stort sett lykkes med våre forsett. Det gjelder enten du heter Tangen eller Syse eller noe annet.

Den evnen som skal til for å lette på sløret av selvbedrag—som min favorittfilosof Adam Smith sammenligner med å operere på seg selv uten bedøvelse—blir ikke undervist ved noe universitet jeg kjenner til.