Keiserens nye bermudashorts

I etterkant av Tangens «drømmeseminar», har Khrono publisert flere saker hvor filosofers offentlige aktivitet har blitt problematisert. Noen har satt spørsmålstegn ved Syses tilsynelatende moralske hvitvasking av Tangens omdømme, og andre har raljert over filosofiens uutholdelige letthet. Er «filosofi» så kun en borgerlig luksus, uten faktisk samfunnsmessig funksjon, eller har sånne som oss noe betydningsfullt å bidra med?

Og 05.05. publiserte Øivind Kvalnes en tekst (i Dagens Næringsliv) hvor han hevder at etikken ikke kan overlates til etikere, da de mangler beslutningskompetanse i reelle anliggender. Jeg oppfatter Kvalnes' innspill som et stykke sofisteri, som fortjener imøtegåelse.

Henrik Syses oppsummering

Luksusseminaret «handlet om alle dem som ikke var der, de fattigste av de fattige»

I en dialog av Platon, nærmere bestemt Gorgias, seksjon 485d; bryter sofisten og retorikeren Kallikles ut i sinne mot Sokrates: – Sånne som deg, roper han, — skulle hatt pryl, og er umannslige sveklinger som ikke vet hvordan man snakker sammen når man skal inngå kontrakter eller lage lover. Sokrates knegger, og er fornøyd med å ha fått napp. Den kyniske pragmatikeren Kallikles har både vist, og tapt, ansikt.

Det som skjer i det nevnte tekstpunktet, er at retorikken og filosofien settes opp mot hverandre i en slags konkurrens-relasjon. Sokrates – Platons, eller endog rasjonalisten og idealistens syn – er at; ja, retorikk kan være, og er nok, et nødvendig taleredskap. Men, er i seg selv utilstrekkelig selvbegrunnet. Hva innebærer så det? Som alt annet –tøy kan man si, er retorikken et verk-tøy som er laget for noe annet enn seg selv, det skal brukes på noe(n), på grunn av noe(n). Den er rent instrumentell.

Det er riktignok slik Kvalnes hevder, at sånne som meg ikke vet hvordan menn snakker sammen når de skal inngå kontrakter, men jeg kan gjerne være med å diskutere hva er en kontrakt er, og hvorfor samtalen kom i gang i det hele. Slik sett, er også kontrakter uttrykk for hva filosofer kaller en heterotelisk verdi. Altså: noe som er godt for noe annet enn seg selv. For, hva er egentlig de «dypere» rettskildene for kontraktsretten? Hvorfor finnes det kontrakter i det hele? (Svaret på dét finner vi ikke hos Eckhoff.)

Den (rene) filosofien derimot, vil søke å avdekke tankemessig nødvendige prinsipper («syntetisk apriori» etc.), og belyse rasjonelle kriterier for sosial agering, som så kan aktualiseres i en gitt kontekst. Skal man f.eks. tenke at legitim legislering kan ha opphav i allmenne prinsipper, slik Kant synes å ha sett? Hva innebærer det i så fall at de ulike formuleringene av ‘det kategoriske imperativ’ kan, eller må, rangeres? Er det faktisk slik at humanitetsprinsippet «gir» substans til lovgiverformuleringen?

Dette er det jeg bruker mest tid på i etikk-undervisningen med mine egne studenter, forresten. For å trekke inn min egen kontekst her; om sånne som meg forblir på et rent deskriptivt plan, er vi nok overflødig i en yrkesetisk setting. Så det er riktig det, Kvalnes, at politifolk ikke behøver sånne som meg i baksetet, men jeg tror i all ydmykhet at de behøver filosofisk veiledning på vei inn i sitt yrkeskall.

Å skape viten er en omstendelig prosess, og filosofisk erkjennelsesteori er en nokså strengt regelstyrt disiplin, som det kreves mange år for å bli fortrolig med. Mitt poeng er, at filosofene – eller rettere; de som har tatt seg bryet med å lese, og tenke grundig på, hva de kanoniserte tekstene åpner for, kan erkjenne reelle idémessige nyanser og lære seg et svært finmasket og ja – litt verdensfjernt og «abstrakt» språk. F.eks. er jo ikke verdien «omdømme» noe man kan legge på et bord og veie – men den er gull verdt. Så, hva er egentlig «omdømme» - og ikke minst hva er «godt» (i seg selv)?

Det vi oppfatter som et godt omdømme, kan gjerne oppnås gjennom sosial imitasjon og pragmatisk adferd kan godt internaliseres, men det kan ikke kjøpes for penger. I alle fall ikke direkte. Strategisk filantropi fungerer best dersom den er ubetinget allmenn. «Drømmeseminaret» burde vært avholdt som en påkostet, nasjonal akademisk begivenhet, hvor de som trenger det mest skulle sittet øverst ved bordet.

Så, hvem er det som egentlig fortjener pryl? Er det Syse, som ikke vil – eller tør fortelle oss hva han egentlig driver med? Eller er det Tangen selv, som på alkymistisk vis prøver å skape en synkrese av Chatham-rules og akademiske verdier?

• Les også: Etikken bør overlates til etikerene