Debatt

Henrik Syse: Hvem vi snakker til

Vi akademikere bør jobbe med å nå ut til mange flere, langt utenfor våre trygge kontorer og klasserom, skriver filosof Henrik Syse.

Etter tre uker som en slags allmenn punching-ball, prøver jeg nå bare å beholde forstanden og samtidig se hva som virkelig er viktige debatter her, skriver flosof Henrik Syse i dette innlegget.
Etter tre uker som en slags allmenn punching-ball, prøver jeg nå bare å beholde forstanden og samtidig se hva som virkelig er viktige debatter her, skriver flosof Henrik Syse i dette innlegget.

Min deltagelse på et seminar i Philadelphia i november, og min rolle i arbeidet til arrangørens fondsselskap, har gjort meg til hovedtema i en rekke artikler, ikke minst i Khrono. Slikt må jeg selvfølgelig tåle. Jeg elsker åpen debatt og ærlige ordskifter, og jeg har prøvd å bidra med svar og innspill etter fattig evne. Jeg takker også for andres tenksomme bidrag i debatten.

Det har riktignok vært underlig for meg å bli – i hvert fall for noen – et slags symbol på en lukket luksuskultur med dobbeltmoral og kanapeer som hovedingredienser. Jeg kan knapt lastes for flyreisens form til dette seminaret, og jeg deltar ellers på få evenementer som kan karakteriseres som lukkede eller veldig luksuriøse. (Målet med dette seminaret var dessuten at vi skulle ta med oss ideene og spre dem videre.) '

Jeg står videre inne for mine forsøk på å stille etiske spørsmål i vanskelige etiske farvann, også i møte med nærings- og finanslivet. I det arbeidet trengs det flere, ikke færre deltagere. De anledningene der jeg får gjøre slikt, oppleves som verdifulle, og jeg prøver oppriktig å ta på alvor det ansvar jeg da blir tildelt.

Etter tre uker som en slags allmenn punching-ball, prøver jeg nå bare å beholde forstanden og samtidig se hva som virkelig er viktige debatter her.

Én av dem finner vi i et spennende og velskrevet innlegg av Egil Olsvik fra Politihøgskolen, en skole jeg selv har hatt gleden av å forelese ved. Han sier at dette seminaret i Philadelphia burde ha vært en påkostet, nasjonal begivenhet, hvor de som trenger det mest, skulle ha sittet øverst ved bordet. For en flott og riktig tanke.

Det er mange praktiske grunner til at et seminar, ikke minst der man vil at folk skal snakke fritt og prøve ut ideer som er utfordrende og skarpe, ikke kan sendes direkte på TV. Det vet vi alle. Jeg antar at Olsvik heller ikke vil ha hele offentligheten med inn i rommet når han fortjenstfullt diskuterer vanskelige etiske spørsmål med sine studenter. Ikke alle debatter egner seg like godt i alle rom.

Men det jeg oppfatter som noe av Olsviks underliggende poeng, er likevel livsviktig og fortjener langt mer plass: Burde vi akademikere – og de som betaler for det vi gjør – bruke mye mer av vår tid og våre ressurser på å snakke med og nå ut til andre enn våre medakademikere (eller eventuelt politiske og andre såkalte eliter)? Burde vi rett og slett invitere langt flere inn i våre rom?

Mitt eget virke som akademiker i denne fasen av livet jeg nå er inne i, er sterkt preget av en oppfordring jeg fikk fra min lærer og venn, filosofen Tore Frost. For over 20 år siden sa han til meg, den gang en nyutdannet filosof, at du må ut til der folk er: til sykehjemmene og fengslene, skolene og bedriftene. Mener man som filosof at man har noe å bidra med som går utover filosofenes lille sandkasse, så må man også gjøre noe med det.

Mener man som filosof at man har noe å bidra med som går utover filosofenes lille sandkasse, så må man også gjøre noe med det.

Henrik Syse, filosof

Mange gjør slikt bedre enn jeg gjør, så heri ligger ingen egenattest. Men jeg er i hvert fall gått ned i 50 prosent stilling ved min forskningsinstitusjon (i tillegg til at jeg er professor 2 ved en høyskole) for slik å kunne bruke mer av min tid på å møte mennesker. Ikke alle kan gjøre det, men for meg har det vært livsforandrende. Jeg gjør dette arbeidet med stor ydmykhet, og jeg prøver også å gjøre det med god faglighet. Jeg elsker riktignok å undervise studenter på høyskoler og universiteter og delta i fagseminarer med forskningskolleger, men jeg merker at jeg er like glad i skoleklassene, kirkeakademiene, eldresentrene, bedriftsledelsene og fagforeningene.

Balansegangen er hårfin. Man kan ende opp som en slags utroper av inderlighet, for å parafrasere en kierkegaardsk talemåte. Søren Kierkegaard angrep sin tids besteborgerlighet og prestestand for å bestå av mennesker som har lært seg noen morsomme og tilsynelatende dype vendinger, og som så formidler dem uten snev av autentisitet og ettertanke, men i stedet med masse tanketom moralisme. Slikt skal man være på konstant vakt overfor.

Men dersom man er seg bevisst denne balansegangen, tror jeg man kan formidle og forklare vanskelig stoff langt utover de indre sirkler, og slik trekke mennesker med i spennende debatter der man på godt vis formidler et av Einar Øverengets og Øyvind Kvalnes’ slagord: «Du er filosofen.» Det kan man gjøre uten å miste sin egen faglighet, en faglighet som både Espen Gamlund og Egil Olsvik skriver innsiktsfullt og klokt om i Khronos spalter.

Den sterkeste måten jeg selv har jeg fått oppleve dette på de senere årene, er gjennom skole- og stipendprosjekter i land som Nepal, Sri Lanka og Uganda. I møte med tenåringsjentene eller de unge studentene der, som endelig får sjansen til utdannelse til tross for sin sosialt håpløse posisjon, og som nå skal finne seg en vei i livet mot de verste odds, så innser du at det du har lært om sokratisk dialog eller dydene, faktisk gir dyp mening og hører hjemme langt flere steder enn i den vestlige verdens trygge elfenbenstårn.

Kanskje er ikke hele offentligheten med i den settingen jeg her beskriver. Men du når i hvert fall ut til mennesker som løftes opp og tas på alvor – og du lærer selv så mye mer, og så mye annet, enn når du forblir innenfor komfortsonen.

I et slikt perspektiv var nok seminaret i Philadelphia og det akademiske publikum der mer av et unntak enn en regel for meg. Men at jeg lærte mye, er det ingen tvil om. Så får jeg bare leve med å bli latterliggjort i ettertid av dem som ikke var der, for at jeg gjorde noe så idiotisk å si ja takk til invitasjonen om å dele noen tanker på et seminar som jeg nå innser burde ha funnet sted i april 2020. Da ville det nemlig ha vært på Zoom…