Den overflødige etikkdebatten

Det pågår en skinndebatt for tiden i diverse media om etikerens betydning for etikken. «Etikken bør ikke overlates til etikere» skriver Øyvind Kvalnes i Dagens Næringsliv den 5. mai d.å. Espen Gamlund kvitterte med «Etikken bør overlates til etikere» i Khrono fire dager senere, og fikk svar på tiltale fra Kvalnes med «Den overflødige etikeren» samme sted den 12. mai.

Foranledningen for denne meningsbrytningen er å finne i Henrik Syses deltagelse på Nicolai Tangens mye omdiskuterte luksus-seminar i USA. Det «store» spørsmålet som diskuteres er om etikere er «bedre til å vurdere om handlinger er rette eller gale» enn andre mennesker. Spørsmålet er så upresist at det nær sagt ber om motstridende svar, noe diskusjonen også viser med tydelighet.

Debatt

Etikken bør overlates til etikere

Før en svarer på dette spørsmålet må en først avklare premissene for diskusjonen. Noe av grunnlaget synes å være knyttet til forståelsen av hva en mener med «etiker» og «ikke-etiker». Jeg tolker Gamlunds innlegg som en klargjøring av det første. Gamlund viser til at etikeren typisk har formal kompetanse i form av lang utdannelse i etikk. Han eller hun har dessuten en realkompetanse i form av lang erfaring fra etisk tenkning. Gamlund viser videre til etikkens og etiske problemers kompleksitet og høye vanskelighetsgrad og det generelle poeng at den som holder på med noe lenge nok gjerne blir god til det. Dette knyttes til det moralske språkets egenart og viktigheten av å beherske sentrale moralske begreper og regler for logisk konsistent argumentasjon. Poenget er at en etiker med lang erfaring fra faget forhåpentligvis vil ha større intensjonsdybde i sin forståelse av etikkens vesentligheter. Det er her altså snakk om den kompetanse en typisk, eller kanskje heller ideelt sett, vil finne hos en etiker, til forskjell fra den vi finner hos den typiske ikke-etiker.

Når Kvalnes gir eksempler for å underbygge sin påstand om at ikke-etikere er bedre rustet til å fatte etiske vurderinger opphever han delvis dette skillet, fordi han viser til mennesker som tross alt har fått en viss skolering i etisk tenkemåte og langt på vei er en slags etikere de også. De drar dermed veksel på etikkfagets ulike bidrag og bidragsytere, og underbygger således indirekte Gamlunds poeng. Tenkere som Aristoteles, Kant, Bentham, Hare og Rawls, for å nevne noen, opererte ikke løsrevet fra allmenmoralen, men hvor ville allmenmoralen vært i dag uten bidragene fra disse og andre etikere, og hvor ville Kvalnes’ «ikke-etikere» vært uten en viss skolering i etisk teori fra Kvalnes? Med mindre Kvalnes ser på etisk teori som et avsluttet kapittel beseglet for all evighet, tilsier de praktiske implikasjonene av hans virksomhet at etikeren ikke er overflødige ennå.

Debatt

Den overflødige etikeren

Samtidig peker Kvalnes på noe vesentlig som Gamlund ikke synes å ta tilstrekkelig på alvor. Kvalnes skiller mellom etikere og ikke-etikere, men sistnevnte kategori konkretiseres først og fremst som praktikere og fagpersoner med kompetanse innen andre fag. Etikk vil alltid vil være et møte mellom norm og virkelighet, og den som analyserer etisk argumentasjon vil ganske raskt oppdage at det utslagsgivende for konklusjonen ofte er virkelighetsforståelsen, eller mer presist, de deskriptive premissene i etiske argumenter. Dette har å gjøre med spørsmål knyttet til moralsk relevans, dvs. hva er det ved situasjonen, personen eller handlingen som er moralsk relevant.

I spørsmål om moralsk relevans vil de som er fagpersoner innen det gjeldende felt eller gjeldende profesjon ofte være bedre skikket til å identifisere de moralsk relevante sidene ved saken, ganske enkelt fordi de har en dypere og mer kompleks forståelse av saksforholdene.

Det blir derfor meningsløst å diskutere viktigheten av den ene eller andre rolle, løsrevet fra det institusjonaliserte samarbeidet og kunnskapsutvekslingen mellom de ulike fagfeltene og fagpersonene. Etikk er et fellesprosjekt og debatter av dette slag synes for meg å være ganske så overflødige.