Debatt

Etikken bør overlates til etikere

Alle kan mene noe om etikk, om hva som er rett og galt. Men det betyr ikke at alle har like gode forutsetninger for å mene noe, skriver filosof Espen Gamlund.

Etikk er krevende, og veien frem til å besvare et etisk spørsmål er ofte lang. Dette gjelder for eksempel problemstillinger rundt abort, eutanasi, krigføring, og vegetarisme, skriver professor Espen Gamlund.
Etikk er krevende, og veien frem til å besvare et etisk spørsmål er ofte lang. Dette gjelder for eksempel problemstillinger rundt abort, eutanasi, krigføring, og vegetarisme, skriver professor Espen Gamlund.
Publisert

Det har stormet rundt filosofkollega Henrik Syse de siste ukene. Hans rolle som rådgiver for Ako Capital og Nicolai Tangen, og deltakelse på den mye omtalte luksuskonferansen i USA, har fått mye kritisk oppmerksomhet. Hvordan kunne Syse som filosof og etiker være innblandet i noe så grumsete? Du trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at en uetisk etiker er sprengstoff for mediene.

Journalister begynte straks å ringe rundt til meg og mine kolleger. De ville ha vår vurdering av Syses opptreden i denne saken. Khrono var intet unntak. Noen sa seg inhabile fordi de kjenner Syse for godt. Andre syntes det var vanskelig å uttale seg fordi saken er komplisert. Syse og jeg har begge en fortid i Etikkprogrammet ved Universitetet i Oslo, et forskningsprogram som blant annet ga oss begge en doktorgrad i etikk. De siste årene har vi hatt litt sporadisk kontakt i forbindelse med ulike prosjekter.

Jeg har stor respekt for Syse som filosof og kollega. Og jeg har fulgt debatten rundt hans rolle i denne saken med stor interesse. Den har aktualisert en viktig og interessant problemstilling om etikerens samfunnsrolle. Hvilken autoritet har egentlig en etiker når det kommer til vurderinger av rett og galt?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om denne saken, men så oppdaget jeg at en annen kollega, Øyvind Kvalnes, hadde reist dette spørsmålet i en artikkel i Dagens Næringsliv. Her hevder han, til min overraskelse, at etikken ikke bør overlates til etikere. «Det kreves ikke faglig kompetanse i etikk for å vurdere om handlinger er rette eller gale», skriver han.

Jeg måtte gni meg i øynene. Sier han virkelig at sånne som han og meg, og Syse, som har lang utdannelse i filosofi og etikk, og som arbeider med etiske problemstillinger til daglig, ikke har bedre forutsetninger enn andre for å mene noe om rett og galt? Ja, han sier faktisk det.

Kvalnes skriver godt og overbevisende. Det er lett å være enig i flere av hans observasjoner. For eksempel er det enkelt å slutte seg til at etikere ikke er profesjonsutøvere, og at mange etiske vurderinger og beslutninger, for eksempel i bedrifter og organisasjoner, eller i kliniske sammenhenger, krever lokalkunnskap som etikeren mangler.

Men jeg er uenig i det jeg oppfatter som hovedpoenget, at etikere ikke er mer av moralske eksperter enn andre. Ifølge Kvalnes er det «de andre som er ekspertene, og som har best grunnlag for å vurdere hva som bør gjøres.» Og det er «uansvarlig om etikeren markedsfører seg selv som en autoritet på rett og galt, og påta seg å bedømme om en annens handlemåte er etisk forsvarlig eller ikke.»

I motsetning til Kvalnes mener jeg etikere er moralske eksperter som har en autoritet på etikkens område. Her er begrunnelsen.

Espen Gamlund, professor i filosofi

Jeg ble litt provosert da jeg leste dette. Kvalnes nedvurderer tilsynelatende den kompetansen han og jeg er i besittelse av. I motsetning til Kvalnes mener jeg etikere er moralske eksperter som har en autoritet på etikkens område. Her er begrunnelsen.

En ekspert er slik jeg definerer det en person som kan mer om et saksforhold enn andre. Man får ikke tittelen fotballekspert uten at det samtidig finnes mange andre som ikke er eksperter på fotball. Hvis alle vet like mye eller like lite om fotball, er alle eller ingen fotballeksperter. Det går ikke. Noe tilsvarende må gjelde for moralsk ekspertise. Hvis ingen har mer kunnskap om etikk enn andre, så må enten alle ha like lite eller like mye ekspertise. Ingen av delene virker rimelig.

På alle områder hvor vi har ekspertise, virker det mest rimelig å tenke seg at noen er mer eksperter enn andre i kraft av å ha tilegnet seg mer kunnskap. Psykologer er eksperter på psykologi, etikere på etikk. Hvor vanskelig kan det være?

At Syse har skrevet bok om måtehold, gjør ham verken mer eller mindre måteholden enn andre. Det gjør ham til en ekspert på dyden måtehold.

Espen Gamlund

Det blir litt mer komplisert straks vi begynner å konkretisere hva vi mener med moralsk ekspertise. Det er gjerne forventet at etikeren oppfører seg godt, kanskje bedre enn andre. Reaksjonen mot Syse var symptomatisk: «hvordan kunne han som etiker være involvert i noe tilsynelatende uetisk?» Men dette er en feilslutning, eller ønsketenkning om du vil. Etikerens moralske ekspertise består ikke i at hun er mer moralsk enn andre, hva nå enn vi legger i begrepet «moralsk». At Syse har skrevet bok om måtehold, gjør ham verken mer eller mindre måteholden enn andre. Det gjør ham til en ekspert på dyden måtehold. At jeg har skrevet doktoravhandling om tilgivelsens etikk, gjør meg til en ekspert på tilgivelse, ikke på å tilgi.

Selv om vi bør kunne forvente at etikeren lever et rettskaffent liv, har altså etisk kompetanse ikke automatisk overføringsverdi til handling. Hva slags ekspertise er det da etikeren besitter? La meg fremhevde fire faktorer.

1. Etikeren har en utdannelse i etikk, som ofte inkluderer doktorgrad. Det alene skulle kvalifisere for å være en autoritet på etikk. En tømrer kan mer om husbygging enn meg fordi jeg mangler den utdannelsen i og praktiske erfaringen med husbygging som tømreren har. Jeg på min side har lang utdannelse i og erfaring med etisk tenkning, som gjør meg bedre kvalifisert enn en tømrer til å foreta vurderinger av rett og galt.

2. Den tiden vi investerer i våre respektive yrker, er relevant for vurderingen av hvor kompetente vi er til det vi holder på med. Tømreren kan bruke all sin arbeidstid på husbygging, mens jeg kan bruke all min tid på etikk. Dette tidsaspektet er viktig fordi det tar tid å mestre noe godt. Jeg går ut fra at det tar tid å bli en god tømrer, fordi det er mye man skal mestre. Når man til slutt får avlegge mesterbrev, har man demonstrert hvor dyktig man er. Sånn er det med etikk også. Etikk er komplisert, og det tar derfor tid å bli en god etiker.

3. «Det gjør vondt å tenke», sa Arne Næss en gang. Om det gjør vondt, vet jeg ikke, men det er i hvert fall krevende. Og det er antagelig det Næss siktet til. Etikk er krevende, og veien frem til å besvare et etisk spørsmål er ofte lang. Dette gjelder for eksempel problemstillinger rundt abort, eutanasi, krigføring, og vegetarisme. Folk har ofte sterke meninger om, og tror de har svarene på disse spørsmålene, uten å ha tenkt nøye gjennom dem. Da begår de en feil. De burde være mye mer skeptiske til egne oppfatninger, og ydmyke overfor at andre som har tenkt grundigere gjennom disse spørsmålene har bedre forutsetninger for å mene noe i saken. Sannsynligvis ligger det et solid stykke tankearbeid til grunn for den konklusjonen etikeren trekker, og derfor bør vi lytte til det hun har å si.

4. Etikeren mestrer det moralske språket bedre enn andre. Hun har en mer velutviklet forståelse for betydningen til begreper som «riktig», «gal», «plikt», «ansvar», «prinsipp», og så videre. Etikeren har også en bedre teft for hva som kjennetegner god argumentasjon, og hun er flinkere enn andre til å gi logiske og konsistente argumenter for ulike etiske syn. Her har andre noe å lære.

Arenaen for etisk refleksjon er, som Kvalnes sier, åpen for alle. Alle kan mene noe om etikk, om hva som er rett og galt. Slik skal det være. Men det betyr ikke at alle har like gode forutsetninger for å mene noe. Etikere har en autoritet på dette området som gjør dem bedre kvalifisert enn andre til å foreta etiske vurderinger.

I et kristent land som Norge har presten tradisjonelt fylt rollen som moralsk autoritet. De troende lytter til prestens ord. Etikeren er i mine øyne også en autoritet som andre bør lytte til. Etikk er ikke for hvem som helst, og den bør derfor overlates til etikere.