Den overflødige etikeren

Etikk bør ikke overlates til etikere, skrev jeg i Dagens Næringsliv 5. mai. Flere filosofer har reagert på dette utsagnet. Espen Gamlund går så langt at han vil fjerne «ikke» fra det. Han hevder at etikere som han selv og meg er bedre kvalifisert enn for eksempel en tømrer til å vurdere hva som er rett og galt i en gitt situasjon. Det kan være sant i noen tilfeller, men er misvisende og i overkant selvhøytidelig i andre.

De siste tjue årene har jeg levd av å lære bort etikk til praktikere. Målet med et kurs eller seminar i etikk er å gjøre deltakerne fortrolige med etikkens verktøy. I kofferten har jeg med etiske prinsipper og begreper som sykepleiere, leger, lærere, tillitsvalgte, politifolk, sosialarbeidere, ingeniører, revisorer, journalister, finansielle rådgivere, konsulenter, fotballtrenere og advokater kan anvende i egen praksis. Vi diskuterer konkrete dilemmaer fra hverdagen deres i lys av etisk teori.

I løpet av en læringsøkt med praktikere er det en målsetning å gjøre meg selv overflødig. Når vi går fra hverandre, håper jeg at deltakerne har en opplevelse av at etikken er noe de kan mestre på egenhånd. Dette er ikke noe akademisk hokus-pokus. En grunnleggende ferdighet i etisk refleksjon kan trenes opp ganske raskt.

Så snart den er på plass, trengs ikke etikeren lenger. Da er praktikerne gjerne bedre kvalifisert til å vurdere rett og galt innen sin yrkeshverdag enn etikeren. De har nemlig en kombinasjon av (1) faglig kunnskap og erfaring og (2) etisk kunnskap. Etikeren har bare det siste.

En typisk reaksjon fra en helsearbeider eller bankansatt etter et etikkseminar er at dette jo egentlig ikke var noe nytt. Naturligvis ikke. Etiske prinsipper er gjerne allerede mer eller mindre nedfelt i egen praksis og språkbruk. Så hjelper det å sette ting i system og få en teoretisk innramming på noe de allerede kjenner til.

Er det da ingen arenaer hvor etikeren kan peke mot eget bryst og si at her er jeg bedre kvalifisert enn andre til å vurdere hva som er rett og galt? Jo, jeg tror en etiker kan være ekstra god til å håndtere såkalte skrivebordsdilemmaer. Dette er komplekse etiske utfordringer av mer allmenn karakter, for eksempel tilknyttet teknologisk utvikling, personvern, fordeling av goder og byrder i et samfunn og generelle grenser for medisinsk behandling.

Her er det ingen nært forestående beslutning som skal fattes, så etikeren kan slenge beina på skrivebordet og tenke grundig gjennom alternativene, i lys av etiske teorier. Etikeren kan være i sitt ess i situasjoner hvor det finnes tid og ressurser til dyp etisk refleksjon. Etikeren har ordforrådet og intellektet til å jobbe lenge og grundig med slike saker, og kanskje skrive en liten avhandling om dem.

Så er det annerledes med de akutte hverdagsdilemmaene som oppstår i organisasjoner. Beslutningene må tas raskt. Uansett hva legen, læreren eller journalisten velger å gjøre, så vil noe av etisk verdi gå tapt. Min største faglige glede ligger i å hjelpe disse folkene til å tenke klarere rundt utfordringene de står i. Flere av dem har utviklet det Aristoteles kalte praktisk klokskap. De har stått i mange krevende situasjoner, og utviklet et skarpt blikk for hva som står på spill og bør gjøres. Historiene de forteller fra egen praksis kan få en etiker til å måpe av beundring, og tenke at det der ville jeg aldri kommet på.