— Enklere å bli professor i Norge enn ute i Europa

Stavanger (Khrono): — Jeg mener det er lettere å bli professor i Norge enn i andre europeiske land, fordi man selv kan søke om opprykk, mens i andre land må man søke en utlyst stilling, hvor det er stor konkurranse, sier professor Ulrich Dettweiler ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Påstanden kom frem under debatten om internasjonalisering i akademia i Stavanger forrige uke.

Provoserende

Dettweiler svarte på spørsmål om han følte at han hadde falt i status ved å komme til Norge.

— Jeg skjønner at en slik påstand er provoserende, men det er sant og ikke noen hemmelighet i en internasjonal kontekst. Først og fremst er det slik at det nærmest er en selvfølge å bli ansatt som førsteamanuensis, «associate professor» på engelsk, etter å ha disputert. Mange blir også ansatt før de har disputert. I mellomsteget for å få godkjent denne type kompetanse er det for dårlig kvalitetssikring, og ser litt rart ut når man sammenligner det med krav som stilles for denne type stilling i nesten resten av verden, sier Dettweiler.

Han forklarer:

— Da jeg kom til Norge og fikk en stilling som førsteamanuensis var det kanskje enda litt lettere å få denne type stilling sammenlignet med en sånn posisjon i Tyskland, sier pedagogikkprofessoren.

les også

—Mennesker som får betalt for å være innenfor kunnskapsbransjen, har et ansvar for å tåle en støyt

Usikker på strategi

—Betyr dette at kravene er for lave i Norge?

— På papiret ser det greit ut. Men jeg er litt usikker om fakultetene har en strategi i forhold til hvem som skal få opprykk. Vi trenger kanskje en prioritering: De som har størst talent til å forske og veilede skulle også få veilede flere stipendiater enn de som ikke er så flinke til dette, sier Dettweiler.

— Men det jeg opplever er en nesten lik fordeling av hvem som får stipendiater å veilede. Det er liksom noen sin tur til å gjøre dette, uavhengig om de er flinke eller ikke. Jeg som er opptatt av veiledningskvalitet, ser at vi har for mye dårlig veiledning. Masse frafall og folk som ikke gjennomfører doktorgrader etter seks år, med tre år i en full finansiert stipendiatstilling, noe som er enestående i verden, sier Dettweiler.

les også

Internasjonale forskere og Hellestveit i debatt onsdag

Frihet som betaling

Han mener dette ikke bare kan skyldes stipendiatene, men også veilederne.

— Derfor jobber vi mye med å øke kvaliteten i ph.d.-programmene gjennom å bedre kvaliteten i veiledningen. Da må vi prioritere de som er best på dette og løfte dem som har potensiale, sier Ulrich Dettweiler.

I debatten ble han spurt om årsaken til at rekrutteringen til forskerstillinger er svak når det gjelder norske søkere.

Der mente Dettweiler at at lønnsnivået kan ha en betydning. Han viste blant annet til at oljesektorens lønninger ligger godt over akademia.

— Jeg føler min betaling er frihet i sammenligning, sa Dettweiler.

les også

Svensk på vikende front, engelsk dominerer stadig mer på lærestedene

Ingen overraskelse

Professor emeritus Steinar Stjernø ved OsloMet mener Dettweiler har rett i forhold til formelle krav i noen land.

— Det er ingen overraskelse at en med tysk bakgrunn vil hevde at det er lettere å bli professor her i Norge. I Tyskland er kravene høyere. Der skal man ha faglige og vitenskapelige arbeider tilsvarende tre doktorgrader for å kunne bli professor. Mens i Norge holder det med to, sier Stjernø.

Han mener det å få fast jobb ikke er noe man kommer lett til, og presiserer at han snakker om fagfeltene humaniora og samfunnsvitenskap.

— Det er riktig at det er tilnærmet automatikk i at du etter en doktorgrad får kompetanse som førsteamanuensis. Men det innebærer ikke at du får fast jobb. Når det gjelder opprykk til professor er det nok blitt enklere etter at dette kunne skje på grunnlag av kompetansevurderinger, sier Stjernø.

les også

Ytringsklimaet må ønske inter­nasjonale stemmer velkommen

Oppnåelig

Han mener også at med en doktorgrad vil det være oppnåelig for mange å ende opp som professor.

— Dersom du har tatt en doktorgrad i starten av karrieren er systemet slik i dag at de fleste gjennom et yrkesløp på universitetene greier å produsere nok til å bli professor, sier Steinar Stjernø.

Når det gjelder kvalitetssikring i forhold til hvem som får tilbud om førsteamanuensis-stillinger mener han det varierer betydelig mellom fag.

— Det kan godt være slik innen pedagogikk, men jeg kjenner meg ikke igjen i dette i andre fag, sier Stjernø.

Sterk konkurranse

Finansprofessor Karin S. Thorburn ved Norges Handelshøyskole mener Dettweilers vurdering er delvis riktig.

— Det er klart mye lettere å bli professor i Norge enn på de beste universitetene i Europa og USA. Men her til lands mener jeg det varierer sterkt mellom institusjoner og fagfelt, sier Thorburn.

Hun viser til at kravene hos finansgruppen på NHH der hun jobber, er veldig høye.

— For å få en fast ansettelse er det svært sterk konkurranse hos oss, der målet er å holde et høyt internasjonalt nivå, sier Thorburn.

— Hvilke andre institusjoner vil du nevne i Norge der kravene er høye?

— Jeg kan snakke for mitt fagfelt, og der er det slik at akkurat innenfor finans har Handelshøyskolen BI Oslo enda høyere krav enn oss, sier Thorburn.

— Hva er forskjellen i krav i forhold til de beste på kontinentet og i USA?

— Dette handler om publiseringer. I Norge har vi et tellekantsystem som regner volum og i liten grad skiller på kvalitet. En artikkel som publiseres uten å bli sitert av andre teller i prinsipp like mye som en som siteres. Det ville være helt utenkelig på de gode institusjonene i Europa og USA. Der telles bare såkalte gode publikasjoner, det vil si at der er antatt i de mest anerkjente tidsskriftene og er blitt sitert av andre, sier Thorburn.