Få etikksaker meldes inn:
— Loven er stigmatiserende

31 saker om mulige brudd på forskningsetikk mottatt og behandlet i forskningsetiske utvalg, 36 saker mottatt og håndtert på fakultets-/lavere nivå.

Det viser en kartlegging Khrono har gjort for de innmeldte sakene innen forskningsetikk hos universiteter og høgskoler i årene 2018-2020. (Se tabell nederst i artikkelen).

En tilsvarende kartlegging som Khrono tidligere har foretatt for perioden 2008 til mai 2017 viste at ingen av de 86 sakene som ble behandlet i perioden ble felt for vitenskapelig uredelighet.

Bekymret

— I forhold til det som granskingsutvalget fikk inn av saker tidligere, er antallet gått opp de siste årene. Det er likevel vanskelig å sammenligne fordi kriteriene er endret med 2017-loven, sier jussprofessor Ragna Aarli ved Universitetet i Bergen.

Hun leder Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning og ble oppnevnt som leder i mars 2017.

Med hensyn til de faktiske tallene per nå i 2021 er Aarli positivt overrasket.

— Jeg har egentlig ingen oppfatning om antallet er bekymringsverdig lavt eller høyt. Tallene tyder iallfall på at institusjonene har et system for å behandle de mindre alvorlige sakene og at de faktisk gjør det, sier hun.

Annonse

BLI VARSLET
OM SISTE NYTT
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste nyhetene - både nasjonalt og nær deg
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Aarli er likevel bekymret for at det kan være mange saker av mindre alvorlig karakter som ikke kommer til overflaten.

— Slik lovens bokstav er, behandles alt under begrepet «uredelighet». Det er svært stigmatiserende for en forsker å bli anklaget for å være uredelig. Dermed tror jeg loven fører til at færre saker av mindre alvorlig karakter meldes inn. Egentlig burde loven vært endret. De mindre alvorlige sakene burde ikke vært behandlet under uredelighetsbegrepet, sier Ragna Aarli.

les også

Tilspisset om forskningsjuks:«Din fuskande hora, du ska dricka saltsyra tills du dör»

Underrapportering

— Men totalt 67 saker på tre år, er ikke det ganske få?

— Det er vanskelig å si. Det kan være underrapportering fra forskerne. RINO-undersøkelsene fra 2018 der mer enn 7000 forskere besvarte spørsmål om deres egen kjennskap til forskningsetiske praksis, tyder jo utvilsomt på det. Rundt 25 prosent svarte at de kjente til kolleger som har kopiert kildehenvisninger fra andre (såkalt «mikroplagiat» red. anm.), og 20 prosent rapporterte også at de hadde begått slike brudd selv, sier Aarli.

— Andre sektorer har også selvjustis. I media er det svært mange saker i Pressens faglige utvalg (PFU). Hva tenker du om en slik sammenligning?

— Det er mange likhetstrekk mellom forskningen og journalistikken. Ikke minst vernet om friheten til å forske og drive journalistikk. Men en stor forskjell er at en fellelse for vitenskapelig uredelighet er en ren avskilting av en forsker. Så alvorlig er det sjelden etter en fellelse i PFU.

Mindre stigmatiserende

— Men gitt at feilbarligheten blant mennesker er noenlunde likt fordelt, burde ikke andelen av innmeldte saker vært høyere i forskningssammenheng?

— Jo, det er jeg enig i, dersom vi ser på selvjustissystemet som en måte å forbedre kvalitet i forskning. Forskere er jo ellers vant til kritikk fra fagfeller gjennom fagfellevurderinger før publisering. Om det forskningsetiske kontrollsystemet skal kunne bidra til at forskere hjelper hverandre til ytterligere forbedring av forskningsaktiviteten, bør nok forskningsinstitusjonene få en mindre stigmatiserende merkelapp enn «uredelighetssak» på postkassen for klager.

les også

UiS avviser klage om uredelighet i forskning

Veldig små tall

Vitenskapsombud Knut W. Ruyter ved Universitetet i Oslo er i ferd med å skrive sin andre årsrapport. Han fikk den nyopprettede stillingen i 2019.

— Jeg synes tallene høres veldig små ut. Samtidig er det selvfølgelig langt mellom sakene som går til behandling for uredelighet etter forskningsetikkloven. Når jeg ser på mine egne tall er det klar at rapporteringen fra de forskningsetiske utvalgene ikke gir et fullstendig bilde av hva som foregår når det gjelder forskningsetiske spørsmål, sier Ruyter.

I årsrapporten for 2020 har han logget 116 henvendelser. Ikke alle er såkalte saker, det kan være noen som handler om det samme.

— Som vitenskapsombud får jeg helt klart tilgang på langt flere saker enn de som behandles i utvalg eller på fakultetsnivå. De fleste saker finner vi en løsning på ved å kalle inn partene. I noen tilfeller gjennomfører jeg en mekling, eller driver rådgivning og finner til slutt en løsning, sier Ruyter.

Ikke uredelig

Han forteller at saker som er alvorlige brudd på forskningsetikk blir sendt videre til forskningsetisk utvalg ved UiO eller til fakultetene.

— De mindre alvorlige sakene som vi behandler kan gjerne være dårlig sitering, manglende henvisninger og slike tilfeller. Det er brudd på reglene, men ikke så alvorlig at det kan kalles uredelig.

— Professor Ragna Aarli mener lovens begrep om redelighet virker så stigmatiserende at mange saker ikke meldes ?

— Det gir jeg henne rett i. Det er en voldsom belastning å bli anklaget for uredelighet i forskning. Det vil jo oftest være slik at parter som kjenner hverandre fra før vil vegre seg for å melde fra om mistanke i forhold til forskningsetikk. I mange tilfeller kan det da være at slike saker forbigås i stillhet eller iallfall holdes internt i et miljø, sier Knut W. Ruyter.

Ruyter får referert noen av Khronos tall, der enkelte institusjoner, slik som OsloMet ikke har hatt noen saker til behandling i forskningsetisk utvalg eller på fakultetene siden 2018.

— Det høres lite ut. Og om jeg skal si det litt spøkefullt så finnes det selvfølgelig perfekte miljøer med perfekte mennesker. Men her kan det tyde på at terskelen for å melde inn er høy, sier Knut W. Ruyter.

les også

— Forskere må tåle å bli etterprøvd, også i det offentlige rom

Oppdragelse

Han mener ombudsfunksjonen senker terskelen for å melde fra. Og gir et signal om at ikke ethvert tilfelle av brudd på regelverket nødvendigvis handler om uredelighet.

— I hvilken grad tror du en sak som behandles av vitenskapsombudet fører til at forskere tar lærdom ?

— Behandlingen skjer jo ikke i et vakuum. Og vi gir også veiledning. Dette har nok en god oppdragende effekt, sier Knut W. Ruyter.

Utenfor statistikken

Professor Trine B. Haugen er vitenskapsombud ved Fakultet for helsevitenskap hos OsloMet. Hun er usikker på hva statistikken egentlig forteller.

— Hadde dette bare vært saker i de forskningsetiske utvalgene ville jeg sagt at det er en del. Nettopp fordi det da er saker som ikke har latt seg løse på et lavere nivå og ofte alvorlige. Og slike bør vi jo ikke ha for mange av. Når det også handler om saker som ikke blir meldt og på ulike nivåer, er nok de atskillig flere, sier Haugen.

Hun har vært vitenskapsombud siden 2017. I fjor var funksjonen bare en 10 prosent stilling. I år er den økt til 20 prosent. Hun tror også at en del saker havner utenfor statistikken fordi de ender som personalsaker og/eller forblir uløste.

— Det er i noen tilfeller slik at en forskningsetisk anklage også har en personalmessig side. Da kan det være at sakene aldri blir definert som forskningsetiske, men ender i statistikken som personalsaker, sier Haugen.

les også

Betent forskning: Én forsker ga seg. En annen velger å stå i det

Komplisert

— Hva tenker du om at forskningsetikklovens uredelighetsbegrep kan hindre at folk melder fra?

— Jeg synes det er et poeng. Det er klart at å bli anklaget for uredelighet er veldig alvorlig og stigmatiserende. Og det kan hindre at saker blir meldt inn, sier Haugen.

Selv har hun hatt fem saker til håndtering i 2020.

— Noen av disse sakene har vært temmelig kompliserte, så det er ikke alltid antallet som forteller noe om hvilket arbeid som kreves i slike saker, sier Trine B. Haugen.

Hun ønsker en debatt om begreper velkommen.

— Integritet er et godt ord i forskningsetisk sammenheng. Men hva dekker egentlig forskningsintegritet? Og hva er uredelighet? Her er det helt klart behov for å debattere både begrepsbruk og konsekvensene, sier professor Trine B. Haugen.

• Les også fra 2016: Loven om forskningsetikk skaper uklarheter

Her er oversikten

Under er oversikten. Khrono stilte disse spørsmålene til universitet og høgskoler:

1. Hvor mange klager/saker i forhold til forskningsetikk har institusjonen fått inn årlig siden 2018 (fordelt på år) ? Her spør vi om innkomne saker, både de som vurderes som alvorlige og de som gjelder mindre brudd på forskningsetiske regler/normer.
2. Vi er interesserte i tall for hvor mange klager som vurderes av en sentral nemnd/utvalg og hvor mange som sendes til fakultet/institutt for avgjørelse der. Også fordelt på de tre årene 2018, 2019 og 2020.
   (20.april er tabellen under endret når det gjelder tall fra UiA. Der var noen innmeldte saker talt dobbelt. Derfor er antallet 67 og ikke 70 som opprinnelig skrevet i artikkelen)

les også fra 2017

Ingen felt for å ha vært «vitenskapelig uredelig»