forskningsetikk
— Forskere må tåle å bli etterprøvd, også i det offentlige rom
Han har selv vært anklaget og fått en forskningsetisk klage mot seg. — Det var svært ubehagelig, og jeg syntes behandlingen tok for lang tid. Men etterpå tenker jeg at dette måtte jeg stå i, sier professor Nils Anfinset.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Anklagen kom som lyn fra klar himmel på Nils Anfinset. Sammen med flere kolleger ble arkeologiprofessoren i 2017 beskyldt for å ha kopiert et forskningsprosjekt, stjålet kontakter, referanser og sentral dokumentasjon. Arbeidet lå 13-14 år tilbake i tid, og klagen førte ikke fram.
Ubehagelig
— Det var skikkelig ubehagelig. Du føler deg umiddelbart litt usikker, selv om vi visste at vi ikke hadde gjort noe av det vi ble beskyldt for. Klagen hadde ikke rot i virkeligheten, sier Anfinset.
Han har fulgt saken ved Universitetet i Stavanger, der en bok om granskingen av Alexander Kielland-ulykken har fått en forskningsetisk klage mot seg. Nå har fakultetet konkludert med at det ikke er brudd på forskningsetiske regler.
Rektor Klaus Mohn ved UiS har fått kritikk for at han ikke har avvist klagen, og at han må stille opp til støtte for sine ansatte i saken fordi denne typen saker er en stor belastning for forskere.
— Det er klart at det er tøft for forskere å bli anklaget for brudd på det etiske regelverket. Det sier seg selv. Men som offentlige ansatte forskere må vi tåle å bli etterprøvd også i det offentlige rom og ikke bare blant fagfeller, dette har med tilliten til akademia å gjøre, sier Anfinset.
Ikke alle i det offentlige
— Men om klagene er grunnløse?
— Det er likevel ikke slik at alle saker skal behandles i det offentlige rom. Det er viktig at institusjonene har rutiner og kunnskap for behandling av alle varsler om uredelighet, slik som loven nå krever. I en slik behandling vil det fremkomme om varsler om uredelighet er grunnløse eller berettiget.
Anfinset opplevde at hans sak tok lang tid.
— Den gangen var min opplevelse at institusjonens apparat for å håndtere klager kunne vært bedre. Derfor fikk vår sak en uheldig start, da det ikke ble krevd tydelig begrunnelse og dokumentasjon av klagende part. Det er grunnen til at jeg understreker hvor viktig det er at institusjoner og fakulteter sørger for å gode rutiner og system for å ta seg av forskningsetiske klager. Det vil gjøre prosessen bedre for alle parter, ikke minst sørge for at sakene ikke tar lengre tid enn nødvendig – noe som ofte er et problem, sier Anfinset.
Rektor bør avstå
Han er i dag leder av det såkalte Skjelettutvalget som tar for seg forskningsetikk i forbindelse med forskning på menneskelige levninger, og kjenner det forskningsetiske feltet godt.
— Hva tenker du om at forskere og kolleger i denne typen saker ønsker at rektor skal stille opp for sine ansatte?
— Jeg kjenner ikke saken fra UiS godt nok til å uttale meg om den. Men generelt tror jeg det ofte er vanskelig for ledere og rektorer å ta stilling til saker, fordi de ikke kjenner bakgrunnen godt nok. Prinsipielt tror jeg det er klokt at de avstår fra å uttale seg eller ta stilling i en tidlig fase, sier Nils Anfinset.
— Men du syntes selv det var tungt å få en anklage mot deg og dine kolleger?
— Selvfølgelig. Det er noe med å føle seg mistenkeliggjort. Det er utrolig ubehagelig som fagperson. Samtidig følte jeg at saken ble for lite undersøkt før institusjonen gikk videre med den, jeg savnet blant annet dokumentasjon av påstandene. Det er her jeg mener det må være et skikkelig apparat til å håndtere denne typen saker. Ikke minst slik at det kan handles raskt. Å stå lenge i slike prosesser har store omkostninger, sier Nils Anfinset.
Andre forhold
Han mener undersøkelsen av forskningsetiske klager også må omfatte sammenhengen og hva klagen egentlig dreier seg om.
— Det er i mange tilfeller at denne typen klager handler om helt andre bakenforliggende ting enn forskningen i seg selv. Slik som karriere, rettigheter til publisering eller stillinger. Denne typen forhold må også kartlegges, sier Anfinset.
— Forskere er jo vant til fagkritikk fra kolleger. Men denne typen klager og kritikk oppleves verre. Hva er forskjellen?
— Dette blir bare spekulasjon. Kritikk etter publiseringer og fagfellevurderinger foregår litt mer internt, mens en forskningsetisk klage kan bli langt mer offentlig. En bred offentlig debatt kan oppleves som mer belastende. Mange forskere er nok ikke forberedt på å stå i noe slikt.
For Anfinset og hans forskergruppe endte anklagen med at den ikke ble tatt til følge. Det tok likevel et halvt år før konklusjonen kom.
— Det er klart at slike prosesser er og blir en belastning. Og det føltes veldig ubehagelig når det står på. I ettertid har jeg tenkt at jeg har lært mye om hvordan institusjonene bør håndtere slike saker. Som sagt var det tidsbruken og de udokumenterte påstandene som ble det mest problematiske, sier Anfinset.
Må tåle kritikk
Jusprofessor Ragna Aarli ved Universitetet i Bergen er leder for Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning. Hun mener forskere må tåle kritikk som ikke bare kommer fra fagfellesskapet.
— Det betyr også at vi må tåle kritikk som går på metodebruk som ikke er vitenskapelig uredelig, men som likevel kan være brudd på forskningsetiske normer av mindre alvorlig karakter, sier Aarli.
— Hva tenker du på da?
— For eksempel kan det handle om reglene for medforfatterskap. Tradisjonelt har disse ikke falt inn under uredelighetsbegrepet. Men gir en forsker et gaveforfatterskap til noen som ikke har bidratt må de finne seg i at det kommer kritikk, sier Ragna Aarli.
Heve kvalitet
— Hva tenker du om reaksjonene på klagen mot boken om Alexander Kielland-ulykken ved Universitetet i Stavanger?
— I den saken gikk det på kritikk av kildebruk og det må etter mitt syn alle forskere tåle. Og da ikke bare kritikk fra fagfeller, men de må godta at andre kikker inn i fagfellesskapet og vurdere kildebruken, sier Aarli.
Hun mener det er flere i akademia som ennå ikke har fått med seg regelendringene som kommer med nytt lovverk.
— Det er nok mange som ikke har fått med seg at loven nå sier at man skal prøve saker som gjelder mindre alvorlige brudd på forskningsetikk. Også disse sakene må undersøkes, ikke minst fordi formålet med den nye loven er at institusjonene er pliktige til å drive et mer systematisk arbeid for å heve kvaliteten på forskning, sier Ragna Aarli.
— Så det betyr at vi vil få se flere saker, men ikke nødvendigvis flere alvorlige saker om brudd på forskningsetikk fremover?
— Ja, og det betyr at forskere også må kunne ha et litt annet forhold til belastningen ved dette. Å bli anklaget for vitenskapelig uredelighet er belastende, mens de mindre alvorlige sakene må man forholde seg litt annerledes til.
