Ingen felt for å ha vært «vitenskapelig uredelig»

I 2006 avslørte Camilla Stoltenberg omfattende forskningsjuks hos tannlege og lege Jon Sudbø. Han var på det tidspunktet overlege ved Radiumhospitalet i Oslo og førsteamanuensis II ved Universitetet i Oslo.

Saken ble bredt omtalt nasjonalt og internasjonalt og og ble betegnet av The Lancets redaktør Richard Horton som den største forskningssvindelen verden har sett.

Sudbø-saken satte fortgang i det påbegynte arbeidet med en egen lov om forskningsetikk og opprettelse av et eget utvalg som skulle granske påstander om uredelighet.

Lov om etikk og redelighet i forskning (forskningsetikkloven) ble vedtatt i juni samme år, og Granskingsutvalget hadde sitt første virkeår i 2008. 

Seks uttalelser på ni år - en «kjennelse»

Granskingsutvalget har siden oppstarten i 2008 behandlet 86 saker viser en opptelling sekretariatet for utvalget har gjort på oppfordring fra Khrono. 

Se også: Notat fra Granskingsutvalget om sakene

De fleste er etter behandling sendt tilbake til lokalt nivå, eller avvist.

Kun seks har endt med uttalelse fra Granskingsutvalget.

Les også: Plagiatsak i Stavanger ble sendt tilbake

Og kun i én av disse sakene som endte med en uttalelse har utvalget konkludert med at de innklagede hadde opptrådt vitenskapelig uredelig.

I to andre saker har de innklagede fått kritikk i uttalelsen fra Granskingsutvalget, mens de tre siste sakene har endt med frifinnelse for de som ble anklaget for brudd på forskningsetiske normer. 

Departementet gjorde om

På toppen av det hele: Den ene saken der Granskingsutvalget konkluderte med vitenskapelig uredelighet på ble innklaget til Kunnskapsdepartementet, og klagesaken endte med at vedtaket om uredelighet ble opphevet. Så i realiteten så er det ingen på nasjonalt nivå som har blitt definert til å være vitenskapelig uredelig.

I sekretariatet til Granskingsutvalget får vi opplyst at det er endel saker som bare er behandlet lokalt og som har fått sin konklusjon på institusjonene.

Fra 2008 og fram til i dag er det snakk om under 10 saker der man har avsagt «dommen» vitenskapelig uredelige på lokalt nivå ute på de enkelte institusjonene.

— Vanskelig å vite om tallene er for lave

Kristian Gundersen er medlem av universitetstyret ved Universitetet i Oslo. Han har også vært en ivrig forkjemper for at universitet skal opprette en stilling osm vitenskapsombud.

Vi stilte Gundersen følgende spørsmål: 

— Tolker man forskningsetikkloven for strengt i Norge? Er det sannsynlig at på det nærmeste ingen forskere har opptrådt vitenskapelig uredelig siden 2008, og hva bør gjøres for eventuelt at flere saker får fellende dom hvis det er nødvendig?

— Det er spørsmål det er vanskelig å svare på, uten å ha lest sakene, men det har jo blitt langt flere forskere og det ville jo være litt rart om ikke problemene økte i omfang, svarer Gundersen men fortsetter:

— Forskning er jo et konfliktfylt område, der forskere ofte er rykende uenige og beskyldninger om uredelighet kan jo brukes som våpen i kamper som handler om andre ting. Å havne i en situasjon der man beskylder folk for å være uredelig bør være den siste kontrollmekanismen man tyr til, sier Gundersen, og poengterer:

— Hovedmekanismen for å eliminere uriktige resultater bør fortsatt være at andre forskere ikke reproduserer funnene, de vil miste sin betydning og forsvinne.

Han trekker fram at man eksempelvis i Danmark har sett noen anklager hvor klageren ikke har fått medhold, og der det nok aldri skulle vært fremmet slike beskyldninger om uredelighet.

Peker på den nye ledelsen i akademia

På den andre siden mener Gundersen han ser helt andre endringer i det akademiske miljøet enn mangel på etisk lovverk som er med på å gjøre det mulig at slike saker som Macchiarini-saken ved Karolinska Institutet og Penkowa-saken ved Københavns universitet kan finne sted.

— Etter mitt syn ville begge disse forskerne vært stoppet lenge før katastrofene var et faktum hvis ledelsen på institusjonene hadde arbeidet etter gode og gamle akademiske prinsipper, sier Gundersen og legger til:

— I dag er ledelsen dessverre på en helt annen måte enn tidligere opptatt av å jage etter finansiering og prestisje snarere enn etter sannhet og det er når slike mekanismer får fritt spillerom slike saker kan gå så langt.

«Fornærmelse mot forskerne»

Da Norges allmennvitenskapelige forskningsråd oppnevnte et eget utvalg for vurdering av uredelighet i helsefaglig forskning i 1992, ble det av enkelte sett på nærmest som en fornærmelse mot forskerne, skriver Magne Nylenna i Tidsskriftet for Den norske legeforeningen i en artikkel med tittel «Ti år etter Sudbøsaken».

Han legger til at det riktignok var beretninger om kuriøse skandalesaker i fjerne utland, men det var først fredag 13. januar 2006 at norske øyne for alvor ble åpnet.

Da ble Sudbø-saken, så langt den største forskningssvindelsaken i Norge, kjent.

Lov om forskningsetikk trådte i kraft fra 2007, og i 2008 startet Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning, også kjent som Granskingsutvalget, sitt arbeid.

Debatt rundt ny lov

1. mai 2017 trådte den nye loven om forskningsetikk i kraft. Loven har høstet kritikk fra De nasjonale forskningsetiske komiteer, men de følte de talte for døve ører i prosessen.

Hovedkritikken fra komiteene handlet om at de mener regjeringen i den nye loven definerer forskningsetikk for snevert, og at komiteene tolker det slik at loven legger opp til at forskningsetikk bare skal handle om plagiering, falsifisering eller ren fabrikkering av resultater.

Leder av komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora, Bjørn Hvinden har tidligere trukket fram for Khrono:

— Regjeringen sier i praksis at alle forskningsetiske utfordringer er et spørsmål om uredelighet, men det er det jo ikke. Uredelighet handler om at noen jukser eller prøver å føre noen bak lyset bevisst. Direkte juks og forsøk på å føre folk bak lyset er svært alvorlige saker, men det er bare en liten andel av alle de saker vi behandler i dag, sa Hvinden i september 2016, og fortsatte:

— De fleste sakene handler om utfordringer, dilemmaer og vanskelige avveininger forskere må gjøre. Noen ganger trår man feil i slike avveininger, men det betyr ikke at man er uredelig. Det kan handle om saker der man har kommet for nærme enkeltindivider, undervurdert konsekvensene av en eksponering av mennesker man har hatt med i forskningsmaterialet.

Les også: 

• Etterspør etikkdebatt på riktige premisser
• Uklare premisser - uklart resultat

Ser framover

En måned før den nye loven trådte i kraft, 31. mars 2017 ble medlemmene av det nye Granskingsutvalget offentlige, og leder ble Ragna Aarli, professor i juss på Universitet i Bergen (UiB).

(Foto: Olav Roli)

— Jeg har nettopp blitt leder, og ønsker ikke å uttale meg om de saker som har vært behandlet av utvalget fram til nå, sier Aarli, når vi spør om hun synes det har vært få «fellelser» eller få saker som her endt med dommen vitenskapelig uredelig.

Les også: Bergen-professor ny leiar av Granskingsutvalet

— Lista for hva som er uredelig har åpenbart ligget høyt, men jeg har ikke grunnlag for å uttale meg om den har ligget for høyt i de sakene som har vært til behandling. Hva som er anerkjente forskningsetiske normer og hva som er «uredelighet» i forskning er jo heller ikke noe som er fastsatt en gang for alle. Vi vil nok kunne få en utvikling i synet på hva som er uredelig etter hvert som redelighetskrav blir mer kjent og innarbeidet som rutiner ved institusjoner nasjonalt og internasjonalt, legger Aarli til overfor Khrono.

Hun er spent på konsekvensene av den nye loven, og rollen som klageinstans, og hun håper at utvalget får flere saker å jobbe med.

— Vi skal ha en nasjonal rolle og sette en standard for hva som er god og dårlig forskningsetikk, det blir spennende å se hvordan den nye loven slår ut og om vi i samhandling med institusjonene kan få til å gi det forskningsetiske systemet i Norge et løft, sier Aarli.

Internasjonale utfordringer 

Aarli trekker også fram at utfordringene i dagens forskersamfunn med utstrakt samarbeid på tvers av institusjoner og landegrenser gir nye utfordringer.

— Det kan gjelde avtaler om bruk av data, medforfatterskap, og ulike praksis på disse områdene ved ulike institusjoner og i ulike land. Slik forskningspraksis utvikler seg, blir det viktig for Granskningsutvalget å holde seg oppdatert om hva som til enhver tid er anerkjente forskningsetiske normer internasjonalt, og vi må holde oss informert om hvor terskelen for uredelighet i forskning legges i andre land.

Til ettikkom.no uttalte hun da hun ble oppnevnt også:

—  Jeg er selv en del av forskersamfunnet og ser det som viktig at folk flest kan ha tillit til at forskning skjer på en redelig måte. Granskningsutvalget kan bidra til kvalitet i forskning ved å få belyst om uredelighet har funnet sted. Utvalget kan også bidra til å reparere skade som har skjedd dersom konkurranse om forskningsmidler og forskningsfunn har ført til grunnløse personangrep, og hun legger til:

— Det betyr noe for meg om utvalget lykkes i å forbedre forskningens og forskeres stilling i samfunnet. Når jeg ble tilbudt å lede utvalget, kunne jeg simpelthen ikke si nei, sier Aarli, til nettstedet.

—Ikke sikkert alle saker kommer fram

Torkild Vinther er sekretær for Granskingsutvalget, og har vært det siden 2008. Han trekker fram at det er to forhold som må være på plass for at noen skal bli funnet å ha opptrådt vitenskapelig uredelig:

— For det først må det være meget stor sannsynlighet for at det som har skjedd er alvorlige brudd god vitenskapelig praksis, men i tillegg:

— Man må også ha stor sannsynlighet for at handlingen er begått bevisst eller grovt uaktsomt.

(Foto: Ketil Blom)

Vinther understreker at det må være opp til andre å vurdere om det er for få saker som har endt med «dom», om loven er for streng eller lignende, men han vil gjerne tilføye:

— I relasjon til spørsmålet om «Det er for få konklusjoner om vitenskapelig uredelighet etter undersøkelser» vil jeg føye til at det ikke er sikkert at alle uredelighetssaker kommer frem og at det heller ikke nødvendigvis er de saker som kommer frem som er de mest opplagte eller mest alvorlige, og Vinther legger til:

— For det første er det ikke sikkert at «mulig uredelighet» rent faktisk blir oppdaget eller med andre ord at noen fatter mistanke. For det andre, selv om noen fatter mistanke, er det ikke alle som ønsker å varsle. Det er et velkjent problem at det kan være vanskelig å sterkt belastende etc. å varsle om en mistanke om uredelighet kanskje især for yngre forskere.

Ny lov og ny rolle

Vinther sier de er spent på hvordan den nye loven vil virke.

— I den nye loven blir jo granskingsutvalget klageinstans. De kan føre til at vi får fram flere saker til oss gjennom dette, sier Vinther og fortsetter:

— Det er jo nå med revisjonen av loven lagt opp til at både institusjonene, men også forskerne selv skal ta et større ansvar for arbeidet med forskningsetikk, sier han og fortsetter:

— Det at forskerne selv også blir pålagt et større ansvar, kan faktisk føre til at vi kan få flere fellelse, da det kanskje ikke skal så mye til lenger for å definere at en forsker har havnet grovt uaktsomt fordi loven pålegger et større egenansvar, sier Vinther.

Ønsket ikke å fremme sak for Granskingsutvalget

Khrono har også kontaktet avtroppet leder for Granskingsutvalget, Tore Lunde, og spurt ham om han synes de lave tallene er problematiske, men Lunde skriver at han mener det er naturlig at det er den nye lederen som nå svarer på disse spørsmålene.

NRK skrev i 2014 at i Brennpunkts dokumentar, «Patentjegerne», forteller Roya Sabetrasekh om sin klagesak om det hun opplevde som vitenskapelig uredelighet på Det odontologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo.

Den nye loven om forskningsetikk legger opp til at sakene i enda større grad enn tidligere skal utredes og behandles på den enkelte institusjon.

Ikke alle opplever dette som en god løsning. En som valgte å ikke klage til Granskingsutvalget var Roya Sabetrasekh. Dette fordi de trolig ville la Universitet i Oslo behandle klagen, og hun følte at hun allerede hadde stanget hodet i veggen i denne saken, og derfor ikke ville komme noen vei ved å gå til Granskingsutvalget.

Seks uttalelser fra det nasjonale Granskingsutvalget

Sakene Granskingsutvalget har behandlet siden 2008, og konklusjonene:

* Saken ble etter dette anket til departementet. Klageren fikk medhold og også denne saken endte med «frifinnelse»

(Torsdag 4. mai 13.15: Oppdatert med eksakte tall fra Granskingsutvalget)