Den nye loven om etikk skaper uklarheter

Proposisjonen for den nye loven om forskningsetikk angir at en del av bakgrunnen for lovforslaget er et «behov for å presisere og tydeliggjøre en del uklarheter» (s. 8). Etter mitt syn skaper proposisjonen flere uklarheter enn den avklarer.

Flere uklarheter går på poenget Bjørn Hvinden, leder av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) reiser, og som statssekretær Bjørn Haugstad avviser, at det settes «likhetstegn mellom uredelighet og brudd på forskningsetiske normer». Dette skjer eksempelvis på s. 32 i proposisjonen, hvor det skrives at det må være «et klart skille mellom de alvorlige tilfellene av uredelighet, som defineres som vitenskapelig uredelighet, og de mindre alvorlige, som grenser mot slurv og rene forglemmelser».

Hvinden har rett i at det her settes likhetstegn; proposisjonen omtaler «alvorlige» tilfeller av uredelighet, og «mindre alvorlige» tilfeller av uredelighet, hvor bare den «alvorlige» uredelighet er vitenskapelig uredelig. Dette kan selvsagt være utilsiktet, og skyldes en svakt formulert setning, hvor det burde vært presisert at man mener mindre alvorlige avvik, og ikke mindre alvorlig uredelighet.

Et klart skille mellom ulike tilfeller kan man likevel ikke lese ut av dette, ettersom setningen, slik den står, kun skiller mellom ulike grader av uredelighet, og ikke mellom uredelighet og ikke-uredelighet. Slik setningen står, må også proposisjonen tilsynelatende mene at vitenskapelig uredelighet er noe annet enn uredelighet (i forskning), til tross for at andre steder i proposisjonen brukes uredelighet og vitenskapelig uredelighet som synonymer.

Disse uklarhetene hva gjelder innholdet i, og sammenhengen mellom sentrale begrep, går igjen i store deler av proposisjonen. Dette gjelder spesielt begrepene «(vitenskapelig) uredelighet», «andre alvorlige brudd», «mindre alvorlige brudd», «andre brudd», og ikke minst «plagiering». Plagiering er per definisjon etter lovforslaget, og også etter någjeldende lov, et alvorlig brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

I visse tilfeller angir proposisjonen at plagiering likevel kan være «mindre alvorlig» (s. 91). I så måte skapes en ytterligere kategori av eventuelle brudd på anerkjente forskningsetiske normer; de mindre alvorlige, alvorlige bruddene, eventuelt de i utgangspunktet alvorlige, men likevel mindre alvorlige bruddene. En slik terminologi og uklar begrepsforståelse som proposisjonen legger opp til, gjør det vanskelig å ha det klart for seg hva slags type og grad av avvik fra anerkjente forskningsetiske normer en står overfor i en konkret sak.

Hva gjelder plagiat, er behandlingen i proposisjonen spesielt uklar (s. 33–35). Plagiat angis i proposisjonen å innebære «bruk av andres [arbeider], uten at dette angis og uten at kilden oppgis» (s. 34). Dette er i og for seg en helt vanlig, generell beskrivelse av plagiering. Innholdet av plagiatbegrepet diskuteres videre ut i fra det som anses å være «uriktig bruk av plagiatbegrepet i noen sammenhenger» (s. 34). Etter mitt syn brukes (også) begrepet feil i proposisjonen.

Om plagiat skrives det at i «forskningsetisk sammenheng vil plagiatbegrepet i noen tilfeller også kunne omfatte dobbeltpublisering (i noen tilfeller «salamisering»…), parafrasering og omskrivning, idéplagiat og plagiat av offentlige dokumenter og fakta» (s. 34).

For å ta de siste typetilfellene først, parafrasering, omskrivning, idéplagiat, plagiering av offentlige dokumenter og plagiering av fakta. Har man først tatt materiale eller intellektuell innsats fra andre og fremstilt det som sitt eget, er hva som er plagiert, i og for seg likegyldig for den forskningsetiske vurderingen av om det foreligger plagiat, objektivt sett. Hvilke tilfeller det kan tenkes der måten ettergjøringen er skjedd på kan være frifinnende, fremstår meget uklart.

Proposisjonen angir heller ingen (tenkte) eksempler i den forbindelse. Har man omskrevet eller parafrasert andres tekster uten at dette angis, brukt andres ideer uten at dette angis, eller fremstilt fakta eller informasjon fra offentlige dokumenter som noe nytt og eget, vil det normalt foreligge plagiat i forskningsetisk forstand, ikke bare i «noen tilfeller».

Når det gjelder typetilfellene dobbeltpublisering («selvplagiat») og «salamisering», er situasjonen den motsatte.

Dobbeltpublisering/selvplagiat innebærer at en gjenbruker sitt eget eldre materiale i en ny publikasjon, uten at dette angis, slik at materialet i den nye publikasjonen fremstår for leseren som nytt og originalt. Dette er ikke plagiat i forskningsetisk forstand.

Plagiering krever at man presenterer andres arbeider som sine egne, slik også proposisjonen fremholder i beskrivelsen av plagiat på s. 34. Dette gjør man ikke når man presenterer egne, eldre arbeider som nye. Dette vil kunne være et (alvorlig) brudd på anerkjente forskningsetiske normer, men plagiat er det ikke.

Videre motsier proposisjonen også seg selv på dette punkt. På s. 35 blir «[p]ublisering av resultater flere ganger som tilsynelatende nye (såkalt selvplagiat)» trukket frem som et eksempel på «andre alvorlige brudd» med anerkjente forskningsetiske normer, altså ut over fabrikkering, forfalskning og plagiering. Dobbeltpublisering/selvplagiering blir i proposisjonen altså anført som både plagiat og ikke-plagiat.

Salamisering innebærer at man spalter det som i utgangspunktet er ett forskningsarbeid opp i mindre deler, og publiserer delene som selvstendige publikasjoner. Det kan finnes gode forskningsmessige grunner for en slik fremgangsmåte, mens i andre tilfeller kan en slik oppdeling alene være begrunnet i at dette vil kunne gi bedre uttelling i sammenhenger hvor antall publikasjoner er en faktor.

Ved en slik fremgangsmåte har man imidlertid ikke benyttet seg av andres arbeider, slik det kreves for at det skal foreligge plagiat. I enkelte tilfeller kan det kanskje tenkes at deler av arbeidene utgjør selvplagiat, dersom det ikke er angitt at deler av materialet også inngår i publikasjonene av de øvrige delene av forskningsarbeidet.

Også på dette punkt er imidlertid proposisjonen selvmotsigende, når det senere angis at ««[s]alamisering» vil ikke i seg selv innebære et plagiat» (s. 34), til tross for at det like foran ble hevdet at salamisering i noen tilfeller vil utgjøre plagiat. Proposisjonen hevder altså både at dobbeltpublisering/selvplagiering og salamisering, er både plagiat og ikke-plagiat i løpet av to sider i proposisjonen.

Når proposisjonen inneholder uttalelser som er inkonsistente og selvmotsigende, er det vanskelig å få tak i hva proposisjonen ønsker å formidle. Når innholdet i, og forholdet mellom, sentrale begrep som anvendes i lovforslaget og i proposisjonen også er uklart, vil loven bli svært utfordrende å håndtere i praksis.