essay● åsmund borgen gjerde
Er identitetspolitikk virkelig i ferd med å ødelegge akademia?
De norske anti-identitetspolitikerne Rossavik, Rolness, Helgheim, Larsen og Toje har mye til felles med Galileo Galileis samtidige.
Anti-identitetspolitikerne har utvilsomt rett i at forskingen de kritiserer er politisk, i følge Åsmund Borgen Gjerde, men er kritisk til hvorvidt forskningens frihet er truet av identitetspolitikk. Bildet er fra en aksjon mot rasisme på Kunsthøgskolen.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Innlegget er tidligere publisert i Agenda magasin.
Ganske nylig har det blitt vanlig å hevde at akademia, forskningen og den akademiske friheten er truet av noe som kalles «identitetspolitikk».
Et gjennombrudd for denne ideen i norsk sammenheng kom i 2020, da en rekke innflytelsesrike kommentatorer fremmet varianter av Frank Rossaviks påstand om at «Kun akademia selv kan hindre identitetspolitikken i å ødelegge akademia.» (Rossavik 2020b)
Hva mente kommentatorene i 2020 at identitetspolitikkens trussel mot akademia besto i?
Dette essayet analyserer slike påstander satt frem i 2020 av Asle Toje, Bård Larsen, Kjetil Rolness, Jon Helgheim, samt nevnte Rossavik, og spør om identitetspolitikken virkelig er i ferd med å ødelegge akademia.
Anti-identitetspolitikk i 2020
Hva mente kommentatorene i 2020 at identitetspolitikkens trussel mot akademia besto i? Rossaviks eneste faktiske eksempel fra akademia i kommentaren fra august var en henvisning til et opprop fra fem studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo, som mente at identitetspolitikken var i ferd med å fortrenge mer faglig relevante tekster fra pensum:
«I Morgenbladet skriver de fem at ‘obligatorisk kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, queer-teori, antikapitalisme og postkoloniale teorier’ på KHiO fortrenger kunstutdannelsen de vil investere sine studielån i» (Rossavik 2020b).
Rossavik syntes altså å mene at det er disse fagfeltene og temaene som utgjør identitetspolitikkens trussel mot akademia, og han ga sin tilslutning til KHiO-studentene som mener disse nye innslagene i mindre grad er reelt faglige og vitenskapelige enn det eksisterende pensum. Hvorfor dette er tilfelle spesifiserte han ikke, men vi finner et svar i en kommentar Rossavik lot trykke en knapp måned tidligere:
«Vanskene oppstår for alvor når teorier overtas av aktivister (som ofte også er akademikere) og blir bombastiske ideologier og programmer, i dette tilfellet identitetspolitikk. […] For en universalist er identitetspolitikken en trussel når den går fra å kjempe for like rettigheter, til å kapsle grupper inn i en autonom kultur, i stadig konflikt med andre.»
Rossavik ga her ett konkret eksempel på akademisk identitetspolitikk, nemlig «den nokså nye akademiske disiplinen kritiske hvithetsstudier», som han lot representere ved «en artikkel førsteamanuensis Sandra Fylkesnes ved Oslo Met skrev på Afrika.no i oktober 2019», der hun gav eksempler på konkrete utslag av «systematisk rasisme».
Rossavik hevder at «Om slikt vil nordmenn flest ofte ikke engang forstå en påstand om rasisme» (Rossavik 2020). For Frank Rossavik syntes det dermed å være identitetspolitikk når forskere er aktivistiske og «bombastiske» og når de hevder det eksisterer former for ekskludering som «nordmenn flest» ikke gjenkjenner.
Fagfeltene er selv problemet, mener Rolness
Også Kjetil Rolness mente at hvis forskere snakker om identitet og marginalisering på en måte som «nordmenn flest» ikke kjenner seg igjen i, så er akademia truet av identitetspolitikk. I Aftenposten i august 2020 skrev han:
«Hva er det som skjer? Kan vi vende oss til forskningen for å bli klokere på den identitetspolitiske vekkelsen som har hjemsøkt også vårt land, og få et fornuftig korrektiv til moralhysteriet? Nei. Det er her galskapen kommer fra. Du må nesten ha en universitetsstilling for å komme på tanken at ord er vold, at kunnskap (bare) er makt, at gruppetenkning og offermentalitet er frigjørende. Eller at borgerrettighets-, kvinne og homobevegelsens seire knapt betyr noe, fordi rasismen, sexismen og homofobien finnes overalt. Resultatet ble en «kritisk teori» for hver «marginalisert» identitet: Postkolonialisme. Skjev teori. Interseksjonell feminisme. Kritiske hvithetsstudier. Obskure nisjefag, men begrepene fant med tiden veien til helt vanlige, norske aviser: Cispersoner. Heteronormativitet. Hvithetsnormen. Mikroaggresjoner. Rasialisering. Kulturell appropriering. Avkolonisering.» (Rolness 2020)
Det er altså hele fagfelt og teoriretninger, samt begrepene de har skapt, som utgjør den identitetspolitiske trusselen mot akademia, ifølge Rolness.
Asle Tojes krenkelsesnarrativ
Asle Tojes versjon av narrativet om den identitetspolitiske trusselen var skåret over samme lest som Rolness’. Ifølge Toje har identitetspolitikken inntatt universitetene forkledd som det han kaller krenkelsesstudier, en oversettelse av det engelske «grievance studies». Toje beskrev krenkelsesstudiene slik:
«Kjønnsstudier er det mest kjente eksempelet, men man kan også inkludere ulike former for whiteness- og blackness-studies, og undergrupper av kjønnsforskning. De har alle som utgangspunkt at de representerer grupper som er utsatt for en stor urett. Så er de ute etter å finne ut hvordan uretten fortsetter å manifestere seg.» (Schei 2020)
Utover dette ga ikke Toje ytterligere beskrivelser av de såkalte krenkelsesstudiene eller spesifiserte hvilke forskere ved norske universiteter han mener bedriver slik forskning.
Da Frp-politiker Jon Helgheim kom med sine utspill om at den systemiske rasismens eksistens er en «en helsprø konspirasjonsteori, sannsynligvis funnet på av et universitet», ga han kun ett eksempel på en norsk akademiker som eksemplifiserte trusselen: Sandra Fylkesnes (Vartdal 2020)
Civitas misforståelser
Våren 2020 publiserte Civita en hel liten bok av Bård Larsen som hevdet å «drøfte[…] identitetspolitikkens utfordringer». I likhet med minst en annen av Larsens Civita-pamfletter (Larsen 2011), er Identitetspolitikk et hastverksarbeid.
Det gir seg absurde utslag som at diskusjoner av bøker i hovedteksten etterfølges av fotnoter med henvisninger ikke til selve boken, men til anmeldelser av, eller til og med Amazon-oppføringer for, boken (Larsen 2020: 92). Dette er likevel ikke det mest absurde med Identitetspolitikk.
Larsen skiller mellom «progressiv» og «nasjonalistisk» identitetspolitikk. Den progressive identitetspolitikken hevder han er definert ved dens oppfatning om at kulturen er gjennomsyret av rasisme (12), og det blir fort klart at det i realiteten er denne progressive identitetspolitikken hans tekst handler om. Larsen skriver videre at fokus for Identitetspolitikk er «identitetspolitikkens mer ideologiske og gjennomtenkte uttrykk.» (14—15).
Larsen tar altså en anti-liberal kritikk, som han ikke har forstått og trolig ikke lest, til inntekt for en misforstått liberal kritikk av identitetspolitikk.
Akademia står dermed sentralt for Larsens fortelling. Og selv om han ikke gir sin fremstilling noen klar geografisk avgrensning, er det helt klart at Larsen mener også Norge er hjemsøkt av det identitetspolitiske spøkelset.
Dette tatt i betraktning er det påfallende at han på sine 94 sider kun viser til to tekster skrevet av norske akademikere som eksempel på identitetspolitikk: Et leserbrev i Haugesunds avis av sosialantropolog Bjarne Vandeskog (68), samt Sandra Fylkesnes’ artikkel på afrika.no (29—30).
Begge utgjør for Larsen «identitetspolitikk» i kraft av å hevde nettopp at vestlig eller norsk kultur er gjennomsyret av rasisme.
Rendyrkede stråmenn
Ofte er Larsens motdebattanter rendyrkede stråmenn. Ett sted gir han en gjennomgang av hele den radikale tenkningens historie fra 1970-tallet til i dag på ni setninger, før han oppsummerer:
«Med andre ord en modell som er altfor radikal, skråsikker og konfliktsøkende, og som mangler den jordingen som er nødvendig for å kunne orientere seg i verden» (37).
Siden han bare en sjelden gang polemiserer mot faktiske utsagn av navngitte individer, skulle man tro han da plukket eksempler det var spesielt enkelt å argumentere mot. Likevel ender Larsens egne argumenter opp i det absurde.
Som når han kritiserer den amerikanske poeten Claudia Rankine, og Fakhra Salimi, leder for MiRA – Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, for å mene at hvite privilegier eksisterer. Som et motargument skriver Larsen at:
«Det er hvite som er uten arbeid, eller som er lavtlønnet. Det finnes hvite som vil stille seg totalt uforstående til at de er «innhyllet i et system som promoterer og støtter dem». Samtidig finnes det etter hvert mange innvandrere som er privilegerte, i et land som tross alt scorer bra på internasjonale undersøkelser om forekomst av rasisme». (39-40)
Det er knapt til å tro, men Larsen synes faktisk å mene at eksistensen av noen mørkhudede mennesker som lever bedre liv enn noen hvite mennesker, beviser at hvite privilegier ikke eksisterer.
Absurd misforståelse fra Larsen
Til tross for dens mange tilkortkommenheter, er kanskje det mest absurde ved Larsens pamflett kapittelet om «Venstrekritikk» av identitetspolitikken. Omtale av Asad Haiders bok Mistaken Identity fyller halve dette kapitlet.
Larsen hevder Haiders bok er en kritikk av den samme identitetspolitikken han selv polemiserer mot. Dette er en misforståelse som kunne vært oppklart om Larsen faktisk hadde lest Mistaken Identity.
Haider er ikke bare, som Larsen innrømmer, «sympatisk til utgangspunktet for identitetspolitikk» (45). Han deler også oppfatningen om at rasisme er en omfattende og betydelig del av det bestående samfunn.
Troen på at omfattende rasisme eksisterer er ifølge Larsen selve definisjonen på progressiv identitetspolitikk.
Kjetil Rolness begrunnet aldri sin påstand om den identitetspolitiske trusselen mot akademia utover å hevde at identitetspolitikere fremmet påstander som brøt med noe Rolness mener er «sant» og «fakta»
Haiders kritikk av identitetspolitikk er altså ikke, slik Larsen tror, en kritikk av oppfatningen om at rasisme eksisterer i stort omfang. Den er en kritikk av en spesifikk måte å møte denne omfattende rasismen på (Haider 2018: 32).
Faktisk er ikke Mistaken Identity bare noe annet enn hva Larsen tror; den er i en viss forstand det motsatte av hva Larsen tror. Nettopp denne Larsens misforståelse kaster lys over hvordan han og åndsfrender som Rossavik, Rolness og Toje bruker begrepet «identitetspolitikk».
Rossavik, Rolness, Larsen og Toje bruker «identitetspolitikk» for å referere til alle som mener ikke-eksplisitt rasisme og andre former for marginalisering eksisterer i stort omfang. De mener identitetspolitikk står i motsetning til universalisme og liberalisme.
Haider hevder det motsatte: at identitetspolitikken er skapt av den liberale staten. Han viser til Judith Butler, som igjen viser til Foucault, om at den liberale staten skaper betingelser som gjør identitetspolitikk til et nødvendig svar (Butler 1997: 100; Haider 2018: 29).
Larsen tar altså en anti-liberal kritikk, som han ikke har forstått og trolig ikke lest, til inntekt for en misforstått liberal kritikk av identitetspolitikk.
Kyniske teorier og liberalt fremskritt
Kjetil Rolness begrunnet aldri sin påstand om den identitetspolitiske trusselen mot akademia utover å hevde at identitetspolitikere fremmet påstander som brøt med noe Rolness mener er «sant» og «fakta». Samt at han viste til boken Cynical Theories av Helen Pluckrose og James Lindsay som sannhetsvitne for den akademiske identitetspolitikkens destruktive virkning (Rolness 2020).
Pluckroses og Lindsays bok er på ingen måte den eneste boken som har kommet ut gjennom de siste årene som har kritisert «identitetspolitikk» og dens effekt på akademia. De populære bøkene The Once and Future Liberal (2017) av Mark Lilla og Identity (2018) av Francis Fukuyama har imidlertid det til felles at deres empiriske grunnlag er nærmest ikke-eksisterende.
De presenterer historiske narrativer om identitetspolitikkens fremvekst og innflytelse, men uten å belegge disse narrativene med analyser av tekster der identitetspolitikken kommer til uttrykk.
Pluckrose og Lindsay er bedre belagt
Pluckrose og Lindsays bok skiller seg fra Lillas og Fukyamas ved at den faktisk tar for seg en del av tekstene som sies å representere den identitetspolitiske trusselen. Ett kapittel er viet skeiv teori. Her gis lange referater fra arbeidene til Judith Butler og Eve Kosofsky Sedgwick, samt enkelte betraktninger om hvordan disse sentrale skeive teoretikerne var påvirket av Michel Foucault og Jacques Derrida. Pluckrose og Lindsay oppsummerer sin kritikk av skeiv teori på denne måten:
«Unfortunately, they [Gayle Rubin, Judith Butler og Eve Kosofsky Sedgwick] seem to have missed the point that biologically legitimizing sex, gender, and sexuality statuses tends to lead people to become more accepting, rather than less, and that such discourses are no longer misused to exclude and oppress […] The main industry of queer Theorists is to intentionally conflate two meanings of “normative,” and deliberately make strategic use of the moral understanding of the term to contrive problems with its descriptive meaning. »(Pluckrose & Lindsay 2020: 93—94)
Med andre ord aksepterer Pluckrose og Lindsay at diskurser sentrert rundt biologiske forståelser av kjønn og seksualitet tidligere har ført til ekskludering og undertrykking. De mener imidlertid dette ikke lenger er tilfelle, fordi homoaktivister, i perioden før den skeive teoriens gjennombrudd, lyktes i å avskaffe ekskluderingen og undertrykkingen, nettopp ved en argumentasjon om at homoseksualitet var biologisk, medfødt og dermed «normalt» og akseptabelt.
Heteroseksualitet, mener de, er bare normativt i den forstand at et flertall av mennesker er heteroseksuelle.
Pluckrose og Lindsays argumentasjon mot skeiv teori handler altså både om politisk strategi og om hvorvidt skeive mennesker virkelig fortsatt er marginalisert. De mener at en forståelse av kjønn og seksualitet som biologisk og medfødt er best egnet for å skape aksept for homoseksualitet. Og de mener at aksept for homoseksualitet er en allmenn realitet i «Vesten».
Dette siste mener de at skeiv teori benekter, ved å sammenblande to betydninger av ordet normativt. Heteroseksualitet, mener de, er bare normativt i den forstand at et flertall av mennesker er heteroseksuelle. Heteroseksualitet er derimot ikke normativt i en forstand som påvirker skeive menneskers liv negativt.
Hvordan vet så Pluckrose og Lindsay at den allmenne aksepten for homoseksualitet, som de skeive teoretikerne «Unfortunately […] seem to have missed», faktisk eksisterer? Det sier de lite om, og synes heller å bare ta det for gitt. Deres påstand om at det liberale fremskrittet allerede har endt med full likestilling forblir dermed lite annet enn en udokumentert påstand.
Marginaliseringens eksistens
Den sentrale påstanden for anti-identitetspolitikken er altså at subtile former for marginalisering, forårsaket av for eksempel rasisme eller heteronormativitet, knapt, eller overhodet ikke, eksisterer. At denne påstanden — marginaliseringens ikke-eksistens — er riktig, tar de imidlertid for gitt. Hvordan kan de gjør det?
De norske anti-identitetspolitiske kommentatorene fremstiller nokså konsekvent den identitetspolitiske trusselen mot norsk akademia som del av et større internasjonalt fenomen, og gjerne som en import fra USA. Rasismens innvirkning på afrikansk-amerikaneres liv i USA er imidlertid så åpenbar at selv Pluckrose og Lindsay, som benekter heteronormativitetens eksistens i USA, ikke benekter det.
De vier derfor heller sin oppmerksomhet til det de mener er overdrivelser om rasismens omfang, samt påstander om at hvite mennesker med nødvendighet må være rasister, blant dem de identifiserer med «Critical Race Theory» (Pluckrose & Lindsay 2020: 111—134).
Det er altså mulig å anerkjenne at rasisme er en viktig del av livet i USA, samtidig som man nekter for at det samme er tilfelle i Norge.
Selv USAs mest prominente anti-identitetspolitikere benekter altså ikke at rasisme spiller en viktig rolle i det amerikanske samfunnet, mens deres norske ideologiske brødre benekter at det samme er tilfelle i Norge. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis et fundamentalt problem for deres argumentasjon, all den tid de fleste europeere synes å være skjønt enige om at rasisme er langt mer utbredt over dammen enn her. Det er altså mulig å anerkjenne at rasisme er en viktig del av livet i USA, samtidig som man nekter for at det samme er tilfelle i Norge.
Implisitt, subtil hverdagsrasisme er et relativt nytt forskningstema i Norge. Nylig publiserte Tidsskrift for samfunnsforskning et symposium om hvorvidt «strukturell rasisme» er et nyttig begrep å bruke i forskning om Norge.
Tore Wigs bidrag gir en rekke eksempler på amerikansk forskning som argumenterer for den strukturelle rasismens betydning, ikke basert på abstrakt teoretisering men på «positivistisk» empiri (Wig 2021). Julia Orupabos bidrag viser til flere eksempler på nyere forskning om diskriminering i det norske arbeidsmarkedet (Orupabo 2021).
De fleste av de åtte bidragene gir ikke begrepet sin helhjertede tilslutning. Det er heller ingen som avviser at subtil, implisitt rasisme kan ha betydning for minoritetspersoners liv i Norge. Den mest skeptiske bidragsyteren, Bård Larsens Civita-kollega Torkel Brekke, avviser begrepet «strukturell rasisme» i stor grad fordi han mener det har begrenset forklaringskraft og fortrenger behovet for individuelle, kontekstualiserte forklaringer for rasisme. Følgelig avviser han på ingen måte at temaet burde forskes videre på (Brekke 2021).
Ønsker de norske anti-identitetspolitikerne Rossavik, Rolness, Helgheim, Larsen og Toje å hindre slik forskning?
Det gjør heller ingen av de andre bidragsyterne. Ønsker de norske anti-identitetspolitikerne Rossavik, Rolness, Helgheim, Larsen og Toje å hindre slik forskning? Det synes å være konsekvensen av deres totale avvisning av rasismens betydning i Norge, kombinert med påstanden om at «identitetspolitikk» truer akademia. Ønsker kanskje anti-identitetspolitikken i større grad enn identitetspolitikken å legge bånd på hva forskere kan og ikke kan undersøke?
Avviser at marginalisering eksisterer
For Rossavik, Toje og Rolness består ikke den identitetspolitiske trusselen mot akademia utelukkende av antirasistisk forskning, men også av forskning som hevder andre former for marginalisering eksisterer, som den skeive forskningen. På dette feltet har forskningen om situasjonen i Norge fått et visst omfang gjennom de siste årene.
Heteronormativitetens effekter for skeive mennesker har blant annet blitt undersøkt av medisinere og psykologer. En lang rekke levekårsundersøkelser viser at skeive mennesker gjennomsnittlig sliter med en del flere helseproblemer enn andre mennesker, i et samfunn der de ikke er utsatt for formell, juridisk diskriminering.
Som en forklaring på dette fenomenet har hypotesen om «minoritetsstress» fått tilslutning fra mange som forsker på skeive menneskers helse. Den hevder at subtil marginalisering av minoritetsgrupper på forskjellige måter gir opphav til stress, som på forskjellige måter påvirker helsen til personer som tilhører minoritetsgruppene (Eggebø et al. 2019: 20).
Er det noe nytt at forskning er påvirket av politikk?
Anti-identitetspolitikerne avviser at marginalisering eksisterer. Det må vel nødvendigvis innebære at de også avviser eksistensen av minoritetsstress. Nå er det likevel slik at en rekke undersøkelser har avdekket at minoriteters helse avviker såpass mye i negativ retning fra gjennomsnittet at det krever en forklaring, og minoritetsstress er den forklaringshypotesen som har fått størst oppslutning. Denne forskningen kan og bør selvfølgelig kritiseres.
En redelig kritikk av slik forskning ville undersøkt dens metoder og dens empiriske belegg og påvist om metodene og belegget ikke holder tilstrekkelig kvalitet til å underbygge forskernes konklusjoner.
Men det er ikke det anti-identitetspolitikerne gjør. I stedet avviser de, fullstendig uten å sette seg inn i de aktuelle feltene, at slik forskning kan ha noen som helst verdi eller gyldighet. Anti-identitetspolitikken utgjør med andre ord et angrep på vitenskapen og den akademiske friheten.
Er politisk forskning noe nytt?
Likevel har anti-identitetspolitikerne utvilsomt rett i at forskningen de kritiserer er politisk. Mange av de skeive forskerne har bakgrunn fra homobevegelsen, på samme måte som mange rasisme-forskere har bakgrunn fra anti-rasistisk arbeid. Formålet med selve forskningen kan også sies å være politisk, ved at den ønsker å påvise marginalisering for å motvirke den.
Er det noe nytt at forskning er påvirket av politikk? Var forskningen i mindre grad preget av politikk for 1800-tallets norske professorpolitikere? For historikere i det britiske imperiet som fremstilte historien som etterfølgende stadier av fremskritt, der fremskrittet alltid kom fra Storbritannia eller Europa, og der de koloniserte fortsatt ville bli stående på et lavt stadium om ikke det var for den sivilisatoriske påvirkningen imperiet brakte med seg? (Bowden 2009) For valgforskerne som hjalp Haakon Lie med å legge valgkampstrategiene som sikret Arbeiderpartiet gjenvalg gang på gang i etterkrigstiden? (Lahlum 2009: 282—283)
Anti-identitetspolitikerne har imidlertid mye til felles med Galileis samtidige.
For Høyre-medlem og historiker Francis Sejersted som mente at det norske småborgerskapet skapte en spesielt demokratisk kapitalisme (Sejersted 1993), samt fremstilte sosialdemokratiet som et overgangsstadium på vei mot den mer reelle friheten 1980-tallets høyrebølge brakte med seg? (Sejersted 2013) For SV-politiker og historiker Berge Furre, som i sitt standardverk om norsk historie, en gjenganger på pensumlister, beskrev den samme høyrebølgen som den utilslørte egoismens seier? (Furre 1991; Innset 2020: 20)
Spørsmål av denne typen bør kritikere av den påståtte identitetspolitiske trusselen mot universitetene kunne svare på om de skal hevde at for eksempel skeiv forskning, kjønnsforskning eller forskning om strukturell rasisme er unikt politisk.
Ifølge Rossavik og Rolness skal ikke forskning avkrefte oppfatninger som «nordmenn flest» innehar. Det bringer tankene til Galileo Galilei. I sin bok om naturvitenskapenes filosofihistorie skriver Ragnar Fjelland om Galilei og den sunne fornuft:
Satt på spissen kan man hevde at uten teoretiske problemer vil det […] ikke være noen vitenskap. Vitenskapen er heller ikke bare en systematisering av den sunne fornuft. Tvert imot går vitenskapen ofte imot den sunne fornuft.
Galilei er her et godt eksempel. Hans forsvar for det heliosentriske system stred både imot det hans samtidige betraktet som opplagte fakta og sunn fornuft. Hvordan kunne noen finne på å hevde at våre sanser bedrar oss, slik at vi ikke er i ro, men i virkeligheten beveger oss med en enorm hastighet gjennom verdensrommet? (Fjelland 2011: 22)
Her skal jeg ikke hevde at Judith Butler, eller Sandra Fylkesnes, er noen ny Galileo Galilei. Anti-identitetspolitikerne har imidlertid mye til felles med Galileis samtidige.
Referanser
Bowden, B. (2009). The Empire of Civilization: The Evolution of an Imperial Idea. Chicago: University of Chicago Press.
Brekke, T. (2021). “Strukturell rasisme og andre alt-i-ett-begreper». Tidsskrift for samfunnsforskning, årg. 62, nr. 1, s. 94—98.
Butler, J. (1997). The Psychic Life of Power: Theories in Subjection. Stanford: Stanford University Press.
Eggebø, H., Stubberud, E., Anderssen, N. (2019) Skeive livsløp: En kvalitativ studie av levekår og sammensatte identiteter blant lhbtis-personer i Norge. Bodø: Nordlandsforskning.
Fjelland, R. (2011) «Universet er ikke slik det synes å være»: Filosofi og naturvitenskap i historisk perspektiv. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget.
Fukuyama, F. (2018). Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment. Farrar, Strauss and Giroux: New York.
Furre, B. (1991). Vårt hundreår: Norsk historie 1905—1990. Oslo: Samlaget.
Haider, A. (2018). Mistaken Identity: Race and Class in the Age of Trump. London: Verso
Innset, O. (2020). Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge.
Lahlum, H. O. (2009). Haakon Lie: Historien, mytene og mennesket. Oslo: Cappelen Damm.
Larsen, B. (2011). Idealistene: Den norske venstresidens reise i det autoritære. Oslo: Civita.
Larsen, B. (2020) Identitetspolitikk. Oslo: Civita.
Lilla, M. (2017). The Once and Future Liberal: After Identity Politics. Harper: New York.
Orupabo, J. (2021). “Spranget fra hvem som er rasist, til når, hvor og hvordan». Tidsskrift for samfunnsforskning, årg. 62, nr. 1, s. 116—120.
Pluckrose, H. & Lindsay, J. (2020). Cynical Theories: How Activist Scholarship Made Everything about Race, Gender, and Identity — and Why This Harms Everybody. Pichstone: Durham.
Rolness, K. (2020, 8. august). «Når vitenskap nærmer seg galskap». Aftenposten.
Rossavik, F. (2020, 12. juli). «Påstanden om systematisk rasisme er nesten kjedelig». Aftenposten.
Rossavik, F. (2020b, 4. august). «Kampen må tas på innsiden». Aftenposten.
Sejersted, F. (1993). Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget.
Sejersted, F. (2013). Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre. Oslo: Pax.
Schei, A. (2020, 3. desember). «Asle Toje langer ut mot akademia: — Driver ikke lenger med vitenskap». Khrono. https://khrono.no/asle-toje-langer-ut-mot-akademia–driver-ikke-lenger-med-vitenskap/535742 (23. april 2021)
Vartdal, R. (2020, 13. Juni). “Helgheims konspirasjon”. Khrono. https://khrono.no/helgheims-konspirasjon/495831 (23. april 2021)
Wig, T. (2021) “Strukturell rasisme: et statsvitenskapelig perspektiv». Tidsskrift for samfunnsforskning, årg. 62, nr. 1, s. 121—127.
