Debatt ● Helene Ingierd
Når blir forskning politikk, og når blir det et problem?
Dersom normen om interesseløshet forstås som at forskerrollen innebærer å være fullstendig verdinøytral, kan det bli vanskelig for forskere å utøve sitt samfunnsansvar, skriver Helene Ingierd.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono har det den siste tiden vært en debatt om forskerrollen, i forbindelse med klimaoppropet: Flere forskere oppfordrer folk til å stemme for naturen i årets stortingsvalg. De angir et utvalg aktuelle partier. I kjølvannet av oppropet, har enkelte påpekt at det er galt av forskere å bruke sin rolle på denne måten og at det kan bidra til polarisering og at forskning mister sin legitimitet.
Debatten er viktig og interessant, ikke minst i et valgår. Spørsmålene handler i bunn og grunn om forskningsetikk og om hvilke normer som gjelder for forskerrollen. På den ene siden fremmes et ideal om den interesseløse forskeren og den verdifrie forskningen, der forskeren først og fremst har et ansvar for å frembringe ny kunnskap; på den annen side trer idealet om den samfunnsengasjerte forskeren frem, der forskeren også har et ansvar for hvordan forskningen kan brukes og misbrukes i samfunnet.
Idealet om disinterestedness, interesseløshet, ble formulert som en av forskningens normer av den amerikanske sosiologen Robert Merton i 1942. Det vil si at forskeren skal styre sin gjerning etter vitenskapelige prinsipper og sannhetssøken, og ikke la seg påvirke av skiftende ideologiske og politiske strømninger.
Bakteppet var Nazi-regimet og dets høyst reelle trussel mot den frie, uavhengige forskningen. I dagens forskningsetiske rammeverk formuleres gjerne dette idealet i normer om uavhengighet og åpenhet: Forskeren har rett til å velge metode og analyse og tolke resultatene, og på samme tid et ansvar for kvalitetssikring og for at forskningen skjer i tråd med etiske normer. Dette gjelder også der forskningen er finansiert fra en ekstern oppdragsgiver.
Forskerne skal videre være åpne om mulige interessekonflikter, der den profesjonelle dømmekraften kan påvirkes og resultatene trekkes i tvil. I enkelte tilfeller, for eksempel når de direkte økonomiske gevinstene ved visse funn er store, kan interessekonfliktene være så sterke at forskeren ikke bør ta del i prosjektet.
Dersom normen om interesseløshet forstås som at forskerrollen innebærer å være fullstendig verdinøytral, kan det bli vanskelig for forskere å utøve sitt samfunnsansvar - også dette er beskrevet i forskningsetiske retningslinjer.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Forskningsetisk sett er det gode grunner til at forskere tar et medansvar for bruk og konsekvenser av forskningen i samfunnet. Utviklingen av atombomben er et klassisk eksempel på hvordan forskere har vært med på å frembringe noe som har enorme politiske og menneskelige implikasjoner. En rekke forskere som jobbet på Manhattan-prosjektet sendte brev til president Truman og advarte mot bruken i juli 1945. Et eksempel fra vår tid, er brevet fremtredende forskere og næringslivsledere formulerte om mulig risiko ved bruk av kunstig intelligens.
I forskningsetikken formuleres på samme måte et ansvar utover at den enkelte skal utøve god forskningspraksis og opptre redelig: Forskere har også et ansvar for å formidle den usikkerheten som følger med funn, samt eventuell risiko ved bruk av egne forskningsfunn, til blant andre politiske beslutningstakere. Dette er i henhold til et føre var-prinsipp. Det kan medføre vanskelige balanseganger mellom forskning og politikk.
I antologien «Interessekonflikter i forskning», foreslår klimaforsker Bjørn Samset at forskningsformidlingen bl.a. bør inkludere veiledning, for eksempel å fortelle hva vi kan gjøre for å overholde Parisavtalen. Selve valget er opp til politiske ledere, og i ytterste konsekvens, befolkningen som bestemmer i valg. På samme måte som forskerens rolle kan forstås for snevert, kan forskernes samfunnsansvar selvsagt gå for langt dersom forskeren forsøker å diktere hvilke politiske beslutninger som skal tas.
Skottene mellom forskning og politikk er ikke vanntette, og det er heller ikke ønskelig, verken i forskningspolitikken eller i forskningsetikken. Vitenskapelige studier er i økende grad preget av at bestemte politiske prioriteringer danner utgangspunkt for forskningen, og politikken begrunnes i økende grad med vitenskapelige konklusjoner.
Det er selvsagt helt legitimt at forskere har politiske holdninger og meninger, og det er ønskelig, også forskningsetisk sett, at forskere forholder seg til samfunnet i sin forskergjerning – i valg av tema, gjennom valg av metoder, og når funnene skal formidles og tas i bruk. Utfordringen oppstår når disse holdningene og meningene påvirker forskningens resultater, og forskeren ikke er åpen om sine interesser, forskningens metoder og analyser, samt begrensninger ved funnene.
Det kan selvsagt uansett oppstå tvil om forskningsresultater er til å stole på, dersom det blir klart at en forsker er tilknyttet politiske eller religiøse interesser, uavhengig av om forskeren faktisk lar seg påvirke av slike interesser. Slik tvil og kritikk er en viktig del av den offentlige samtalen. Åpenhet bidrar til kvalitetssikring og bygger tillit. Politikere og andre samfunnsaktører bør imidlertid være saklige når de fremmer innvendinger. De bør forsøke å unngå anklager om at forskere lar politiske sympatier overstyre faglige vurderinger når det ikke er belegg for det.
Dette skader den enkelte som utsettes for anklager og integriteten i hele systemet, og vil trolig også være skadelig for tilliten til forskning. Derimot kan forskningens tillit bygges gjennom forskere som formidler, viser forskningens relevans for de utfordringer vi som samfunn står overfor, og gir råd basert på et solid faglig fundament.
