Etterlyser flere kunnskapsrike stemmer i rasismedebatten
Rasismedebatt. — I Norge krever det vanligvis mye å bli ekspert på noe. Unntaket er innvandringspolitikk. Vi trenger at flere kunnskapsrike folk er aktive her, sa Ketil Raknes, på rasismedebatt ved Universitetet i Oslo nylig.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Tirsdag 25. februar mellom klokken 18 og 20 gjennomføres det mye omtalte debattmøtet om Frode Hellands bok Rasismens retorikk av Vitenskapsteoretisk forum ved NTNU.
Jeg skjønner at noen blir sinte, men det er fint med diskusjon, og jeg håper at samtalen kan fortsette.
Frode Helland
Helland er dekan ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) og professor i nordisk litteraturvitenskap. Mandag morgen var et knippe mennesker samlet i Georg Morgenstiernes hus på Blindern for å delta på et tilsvarende møte. Dette la muligens stemningen for hvordan møtet på NTNU vil gå.
Det har vært mye debatt om Hellands bok den siste tiden, særlig i Morgenbladet, og Khrono var til stede på møtet ved UiO for å finne ut hva som har gjort denne boken så kontroversiell.
FAKTA
Invitert til møte i Trondheim
Den 25. februar er dekan og forfatter Frode Helland invitert til Trondheim, til et møte i Vitenskapsteoretisk Forum i regi av Institutt for filosofi og religionvitenskap, hvor han skal holde foredrag under tittelen «Rasismens retorikk og opplysningens mørke sider». Møteleder er Solveig Bøe, professor i filosofi.
Utgangspunktet er boken Helland ga ut i fjor høst, med tittelen Rasismens retorikk. I forordet skriver Helland at «denne boken springer ut av en følelse av ubehag og bekymring over dagsaktuelle måter å tenke og skrive om minoriteter på». Helland begynner med å analysere antisemittismens retorikk, og går deretter over til å diskutere eksempler fra vår tid.
— Interessant nok vil vi se hvordan mange tenkemåter og retoriske figurer dukker opp i lett revidert form innenfor vår tids antimuslimske rasisme, skriver Helland.
Han går gjennom eksempel fra Fremskrittspartiet, Hege Storhaug, som leder Human Rights Service, skribent og sosiolog Kjetil Rolness og Truls Wyller. Wyller er professor emeritus i filosofi ved NTNU, og det er Hellands bruk av eksempler fra Wyller som opprører førsteamanuensis Øyvind Eikrem.
Forsøkt hindret
Mandagens møte på UiO var lagt opp som en slags disputas - der høgskolelektor ved Høyskolen Kristiania, Ketil Raknes og førstelektor Anja Sletteland ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på UiO, var leid inn som opponenter.
Rasismens retorikk har flere ganger blitt omtalt i Khrono den siste tiden, fordi førsteamanuensis Øyvind Eikrem ønsket å hindre Helland fra å komme til NTNU å snakke om boken på et tirsdagens debattmøte. Eikrem mener at Helland ikke forstår «forskjellen på legitim religionskritikk og rasisme».
Den siste tiden har det stormet rundt Eikrem, etter at Filter Nyheter også avdekket at han har brukt anonyme Facebook-kontoer for å delta i fremmedfiendtlige debatter.
Debattleder på mandagens møte i Oslo åpnet også med å henvise til uttalelsene ved NTNU:
— Boken har skapt debatt, og ved NTNU har noen til og med prøvd å no platforme vår kjære dekan.
«Forstått som mindreverdige»
Boken Rasismens retorikk springer ut av det som for Helland er en «følelse av ubehag og bekymring over dagsaktuelle måter å tenke og skrive om minoriteter på,» som han skiver i forordet.
Helland definerer rasistisk retorikk som noe som «enhetliggjør befolkningsgrupper, reduserer dem til bestemte vesensmessige eller essensielle egenskaper av kulturell eller biologisk art, slik at de implisitt eller eksplisitt blir forstått som mindreverdige, farlige og/eller problematiske på måter som framstår som (bortimot) uforanderlige».
Krysser en grense
Mye av kritikken av boken, og grunnen til at flere var kritiske til at Helland skulle komme til NTNU, går ut på at Helland i boken bruker kronikker skrevet av professor emeritus Truls Wyller ved NTNU, som eksempler på rasistisk retorikk.
— Tekstene til Wyller krysser av og til en grense, og bikker over i muslimfiendtlighet og til dels rasistisk retorikk, sa Helland på mandagens møte.
Helland har også tatt for seg tekster av samfunnsdebattant Ketil Rolness. Han mener tekster av begge disse debattantene er eksempler på tekster som «skyver på grensen for hva det er greit å si», men Helland var tydelig på at han ikke kaller noen «rasist».
— Jeg synes at det hadde vært bedre om det var sånn at man kunne si til noen «er ikke det litt rasistisk å tenke sånn?», uten å måtte bli uvenner av den grunn, men sånn er det ikke, sa Helland.
Helland sa at stort sett står ikke tekstene til for eksempel Rolness for rasisme, men at når han til stadighet omtaler innvandrere som snyltere, voldtektsforbrytere og lignende, gjør han det vanskeligere for minoriteter å ha en stemme.
— Dette er en type skribent man finner i alle vestlige land, sa han.
Helland sa på møtet at han har ønsket å komme med et bidrag til en samtale om retorikk og rasisme i norsk offentlighet, og til en roligere samtale om dette, men han forventet ikke at alle ville være enige.
— Jeg skjønner at noen blir sinte, men det er fint med diskusjon, og jeg håper at samtalen kan fortsette, sa han.
Innvandringskritikerne kan og ha legitime argumenter
Helland var tydelig på at boken ikke handler om innvandringspolitikk, men hvordan minoriteter omtales i offentligheten. Likevel fikk han kritikk av «opponent» Ketil Raknes ved Høyskolen Kristiania.
Raknes mener at en retorisk analyse av disse debattene er nyttige, og mener det er viktig at personer som Helland engasjerer seg i debatter om rasisme og innvandring.
— Mange velgere er opptatt av innvandring, men her er det store kunnskapshull. I Norge krever det vanligvis mye å bli ekspert på noe. Unntaket er innvandringspolitikk. Vi trenger at flere kunnskapsrike folk er aktive her, sa Raknes.
Raknes mener at innvandringsdebattene i større grad enn andre debatter domineres av anekdotiske bevis, noe som åpenbart ikke passerer i akademia.
Samtidig kritiserte han Helland for å ikke anerkjenne godt nok at de innvandringskritiske stemmene også ofte har legitime empiriske bevis å vise til. Han skulle også likt å sett en mer mainstream-offentlighet enn det Rolness og Wyller representerer.
— Jeg ser først og fremst Rolness som en intellektuell posør, sa Raknes.
Raknes viste og til at blant annet Brochmann 2-utvalget har vist at innvandring har noen negative samfunnsøkonomiske sider.
Han lurte og på hva Helland mente skulle være «innafor» med tanke på religonskritikk — som jo er viktig at man kan drive med i et liberalt samfunn.
— Jeg er for eksempel veldig religionskritisk. Boken kommer med mange eksempler på hvordan man ikke skal omtale personer som tror på en spesiell religion, men hva skal jeg kunne kritisere? Hvor går grensen?
Anja Sletteland mente at Helland ikke nødvendigvis tar innover seg utviklingen i innvandringsdebatten fra 90-tallet til i dag.
Hva er rasistisk retorikk?
På møtet brukte Helland en del tid på å forklarte hva han tenker på som rasistisk retorikk. Det er for eksempel at stereotypier om folk som er forskjellige blir gjentatt hele tiden. Menneskegrupper blir framstilt som mindreverdige, farlige og problematiske.
— Når stereotypier gjentas og resirkuleres gir det et inntrykk av at dette er sannheten. Dette er med å stigmatisere minoriteter og gjøre livet deres dårligere, sa han.
Et annet aspekt ved denne retorikken er ifølge Helland at man ikke forventer at minoriteten er ærlige om sine hensikter.
— Dette er det umulig å forsvare seg mot, sa han.
Helland har i boken brutt retorikken ned i de klassiske ethos, pathos og logos.
— Mange åpner tekstene sine med å innta en beskjeden rolle — Som den «vanlige» og anti-elitistiske personen. Det blir lagt fram en forestilling om den bedragerske elite. Det er bare den «modige» forskeren som tør å stå på «nasjonens» side. Her skilles det tydelig mellom «oss» og «dem», sa han.
Samtidig påberoper gjerne disse personene seg rasjonalitet, fakta og opplysning, meddelte Helland.
Pathosen i rasismens retorikk går ifølge Helland gjerne ut på prøve å vekke følelser hos leseren som frykt, sinne og forakt.
Mener Helland treffer best i bokens første del
I den første delen av boken gjør Helland en kvantitativ analyse av omtaler av jøder i Norge i mellomkrigstiden. Her finner Helland at det var uvanlig mye skriverier om jøder, og at rundt en fjerdedel av denne omtalen var negativ. Dette førte til en stor belastning for norske jøder. Såpass mye negativ oppmerksomhet kan føre til et behov for å «humanisere seg selv,» forklarte han: Å forklare at «jeg er og et menneske».
Helland mener det er flere fellesstrekk fra denne omtalen av jøder og dagens omtale av minoriteter, for eksempel muslimer.
Religionskritikk kan også handle om å redusere mennesker til sine skrifter. Å sitere selektivt fra religiøse skrifter for å bevise at «de er sånn og sånn», sa han.
Både Anja Sletteland og Ketil Raknes mente den første delen av boken, som handlet om omtalen av jøder i mellomkrigstiden, var den beste. Til den delen som handlet om dagens situasjon, var de mer kritiske.
— Dehumanisering som er farlig
Helland svarte at det er en tydelig sammenheng mellom del én og del to. Han mener det er noen påfallende fellestrekk med hvordan jøder ble omtalt i mellomkrigstiden og hvordan muslimske minoriteter omtales i dag.
— Det er en dehumanisering som er farlig, sa han.
Når det gjelder spørsmålet om hvor langt man kan gå i sin religionskritikk mener Helland de samme kravene til saklighet og kunnskap må gjelde her som ellers.
Han mener det er viktig med religionskritikk, men når kritikken går på dem som tror på religionen, bidrar den til spredning av fordommer.
— Det er ting i disse miljøene som handler om ulovlig praksis, slik som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Det må man kritisere! Men å gå fra det, til «alle som er religiøse er tullinger», det er noe annet, sa han.
