Arbeidsmarkedet trenger humanister

Doktorgradsstipendiat i filosofi
ved Universitetet i Oslo

Da jeg var fersk student, var mitt første møte med universitetet, som for mange andre, en ex.phil.-forelesning. Ved Universitetet i Bergen hadde alle humaniorastudenter dette sammen.

Jeg husker godt det foreleseren fortalte oss: For humanister handler kompetansen vår ikke bare om hva vi kan, men også om hva vi tenker om det vi kan. Denne erkjennelsen ble enormt viktig for meg i løpet av studietiden, og noe jeg ofte har tenkt på i ettertid.

For mange humaniorastudenter kan det oppleves som at humaniora har lav status, både i og utenfor universitetet. Dette har blitt særlig synlig i lys av stortingsvedtaket om arbeidslivsrelevans som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet presset gjennom, der de krever at relevans for arbeidslivet skal inn som en egen faktor i finansieringssystemet.

Studieprogram som kan vise til sterk kobling til arbeidslivet, vil altså bli belønnet. Samtidig må det nevnes at man også ønsker en forsterkning av såkalte «generiske ferdigheter», for å styrke studentene i møte med et arbeidsliv i endring.

Politikerne har et sterkt fokus på innføring av arbeidspraksis. Dette kan by på større utfordringer for noen fagfelt enn andre. Det er for eksempel vanskelig å finne en egnet praksisplass til et såpass teoretisk studium som filosofi.

Det virker for meg som om dette stortingsvedtaket gjenspeiler en holdning mange i samfunnet har. Nemlig at studier som gir kunnskap som ikke direkte kan anvendes i arbeidslivet har lav, eller i noen tilfeller ingen, verdi.

Dette tror jeg bygger på en misforståelse om både den kompetansen en ferdigutdannet humaniorastudent har, og hvilken kompetanse samfunnet vårt faktisk har behov for framover.

Etter endt høyere utdanning vil en student sitte igjen med to former for kompetanse. Den første kompetansen er den spesifikke kunnskapspakken studentene har opparbeidet seg – fakta, modeller, årstall og lignende. Den andre kompetansen er de evnene de utvikler i løpet av studietiden – evnen til å analysere, tolke, tilegne seg ny kunnskap og ikke minst det å stille gode spørsmål.

Avhengig av hvilket studie man velger, så vil disse to formene for kompetanse bli vektlagt ulikt. Ulike arbeidsgivere vil nok også verdsette de ulike formene for kompetanse ulikt, og det vil variere hva som er mest etterspurt.

Jeg tror at humaniorastudenter vil bli mer og mer verdsatt på arbeidsmarkedet for de evnene de har utviklet i løpet av studietiden, da særlig deres analytiske evner.

I stortingsvedtaket om arbeidslivsrelevans er det et mål å forberede studentene på et dynamisk arbeidsliv, der kunnskap fort blir utdatert. Flere jobber vil i fremtiden stå i fare for å bli erstattet av teknologi, og derfor må vi sikre at fremtidige arbeidstakere er forberedt på å skifte jobb, gjerne flere ganger i løpet av arbeidslivet.

Det er ikke den fagspesifikke kompetansen som vil være av størst betydning, men evnene til å tilegne seg ny kunnskap, reflektere, og analysere på en god måte. Derfor kan det se ut som at humaniorastudenter faktisk står sterkest av alle ferdigutdannede i et arbeidsliv i stadig endring.

les også

Å søke seg til humaniorafag er moderne og framtidsrettet

Det er nettopp humaniorastudenter som bør bli etterspurt. Kanskje blir det også slik. Likevel reflekteres ikke dette i den økonomiske modellen som skal gjelde.

Det er verdt å merke seg at den overveldende majoriteten av tidligere humaniorastudenter melder at de mener at deres studie har vært relevant for deres nåværende stilling. Det betyr ikke nødvendigvis at relevansen er linær. Altså, man trenger ikke å jobbe som filosof, litteraturviter eller historiker for at ens utdanning i disse fagfeltene har både relevans og verdi i arbeidslivet.

Det er et åpent spørsmål hvorvidt arbeidstakers egen oppfatning av relevans mellom eget studie og nåværende stilling er av betydning for denne økonomiske modellen.

Ofte blir humaniora satt i opposisjon til realfag. Ideen er at realfag har mulighet til å gi oss definitive svar. Det handler ikke bare om «synsing og mening». Realfagene har lettere for å vise til en linær arbeidslivsrelevans fra studie til jobb, men arbeidsledigheten blant nyutdannede med master i natur- og realfag ligger faktisk høyt over alle andre faggrupper et halvt år etter endt utdanning.

Holdningen om at realfag er mer arbeidslivsrelevant enn humaniora blir likevel ofte reflektert både fra politikere og samfunnet generelt. Det burde være åpenbart at begge fagfelt er relevant for samfunnet. Men i sammenligningen kommer humaniora til kort fordi vi lever i et samfunn som stadig etterspør konkrete svar, og det fort.

les også

Humaniora kan løse de fleste utfordringene

Innsikt og refleksjon vil ikke nødvendigvis kunne skape velstand på en like direkte måte, men vi har uten tvil behov for samfunnsborgere som er trent i å stille gode spørsmål.

Erfaringsmessig reflekteres den nedlatende holdningen til humaniora ironisk nok ikke blant vitenskapelige ansatte innen realfag. De ser tilsynelatende betydningen og verdien av humaniora. Ansatte og studenter innenfor disse fagfeltene har ofte lettere for å se på fagene som komplementerende, heller enn konkurrerende.

Dette stortingsvedtaket blir dermed problematisk av tre årsaker:

Det første er at den økonomiske modellen slik den nå er forslått, vil føre til en reell svekkelse av mange humanistiske fag. Dårligere økonomiske kår fører som regel til et svekket undervisningstilbud, som også påvirker rekruttering. Dette leder fort mot en ond spiral som er vanskelig å komme seg ut av.

Den andre årsaken til at vedtaket er problematisk, er at det har en sterk signaleffekt - både til kommende studenter og til fremtidige arbeidsgivere.

Den tredje, og for meg mest frustrerende årsaken, er at vedtaket spenner ben på seg selv - det svekker de fagfeltene som leverer nettopp det de etterspør.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal styrke humaniora sin status når dets verdi stadig blir satt i tvil. Kanskje vil dette regulere seg selv i det fremtidige arbeidsmarkedet. Humaniorastudenter sin kompetanse er tross alt den kompetansen som står i minst fare for å erstattes av teknologi og kunstig intelligens.

les også

Humaniora for et bedre samfunn

Samfunnet vårt er tjent med at det er en bredde i vår felles kompetanse. Jeg håper at den kommende regjeringen kan snu i dette spørsmålet, og dermed bidra til å snu trenden som nå går i feil retning. De bør sørge for at vi sikrer et godt arbeidsliv for fremtidige arbeidstakere, og ikke minst et godt samfunn for oss alle.